Hun er så sint!!!

[Anonym bruker]

Skjønner ikke... Hun er så sint... Skifter humør brått hele tiden. Er mye skriking og slåing hele dagen... Og når hun skal legge seg, da hyyler hun av full hals hver gang. Jeg går inn hvert 2 minutt nå, for noen mnd tilbake satt jeg der inne konstant til hun sovnet.. Jeg blir så sliten av all skriking.. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt...

Hun er 15 mnd.

Om natta vil hun inn i senga og sove med meg, og skriker til jeg gir opp.. Jeg sover så dårlig på natta...

 

Noen som vær så snill har råd???? Tror kanskje jeg er dårlig på og gi inntrykk av og si ifra hvis det er noe hun ikke får lov til... Men begrensa hva hun forstår selvfølgelig.. Føler meg helt på bærtur.. Og lurer egentlig på om jeg noen gang vil få peiling på hva jeg driver med......

 

Hvordan sier jeg ifra når hun f.eks klatrer opp i vinduskarmene, slår meg, eller gjør noe annet ugangn? Jeg sier bare strengt NEI (IKKE ROPER) men da ler hun bare og fortsetter...

 

Hvordan avenner jeg henne med og komme inn til meg om natta?

 

Plis ingen krasse svar..!

[Anonym bruker]

Hva med å prøve å avlede henne med et lite eventyr, sang, favorittleken el? Min er dog litt eldre,men her funker kjempefint å avlede trassinga til 2-åringen

 

Hun er jo bare 15 mnd,stakkar

 

Videre så sies det at når unger er ekstra uttrykksfull (for å si det på en fin måte) så har de et utviklingssprang. Med dette spranget så melder et behov for ekstra nærhet og trygghet seg. Mange får ikke dette i løpe av dagen pga f.eks bhg, så da er det mange som tar dette igjen på natta. Kan du ikke skyve hennes seng inntill din/deres seng bare for en periode?

 

Lykke til!

[Puma - sprekker snart!]

Hei kjære deg. Ikke fortvil, det er ungers jobb å utfordre oss. Noen gjør det mer enn andre, og om vi foreldre blir slitne og fortvilet så gjør de det enda mer.

Vit at du vil vinne kampen om du bestemmer deg og ikke viker fra fokus. Legg en plan. Forklar henne at du bestemmer og at hun skal sove alene men at du passer på henne. Fortell henne at om hun står opp så kommer du til å legge henne igjen, men uten å snakke til henne. Da er hun forberedt, og det er viktig for trygghet. Når hun ikke vinner kampen vil hun oppleve å miste kontroll på situasjonen. Dette kan føles utryggt for henne og det er viktig at du er rolig, varm og trygg, samtidig som du er bestemt. Det blir som du sier. Ikke prat masse med henne mens det pågår. Ikke undervurder hva hun forstår av hva du sier. Hun gjør det. Hun må bare lære å forstå hvor rammene går, og hun trenger hjelp av deg til dette. Det er ditt ansvar. Forberedt deg godt på at det blir helvete en stund, timer, dager, uker, men at du vil vinne. Hun kommer til å resignere tilslutt, og det blir godt for henne da det betyr at hun overlater kontrollen til deg.

 

Du må lade deg opp så mye du kan for å orke kampen. Få nok søvn, vær forberedt, snakk med andre voksne som støtter deg når du fortviler. Dette skjer med de beste foreldre, tro meg - jeg jobber med det. Ha troen, og følg planen, så er det snart ro i huset.

 

Lykke til!

[Puma - sprekker snart!]

Sorry, jeg leste at jenta var over to år. Siden hun er så liten er det kjempeviktig å ikke bare fortelle henne med ord, men med stemme, kropp og handling at dette er trygt. Små barn trenger voksnes nærhet, men de skal ikke ta kontrollen, det skaper bare utrygghet på sikt. Møt henne litt på halvveien og ta det gradvis.

[Anonym bruker]

Takk for svar!! Setter veldig pris på det!

Hun våkner hver halve time også, når hun sover... Og da skriker hun. Hun har vært litt sånn hele tiden, men nå er det ekstremt.. Skal jeg bare stryke hun på kinnet til hun sovner? Hva når hun bare skriker og ikke vil legge seg ned igjen, kaster puta og smokker ut av senga?

 

Jeg må visst ha det inn med teskje.. :S

 

HI

[Puma - sprekker snart!]

La henne kaste ting, hun gjør bare opprør. Du hører på stemmen/gråten om hun blir redd? I så fall trenger hun deg. Men gjenta at hun skal sove og at du passer på henne. La døren hennes stå oppe og si at du er der ute, og at hun må sove. Kommer hun opp, så bær henne i seng uten å si så mye. Men stryk henne gjerne over kinnet, sinne og avvisning må du passe deg for.

[Puma - sprekker snart!]

Det tar nok noen netter før hun skjønner at mor ikke gir etter, men at det er helt trygt å sove i egen seng. Sørg for å få nok søvn selv.

[Anonym bruker]

Akkurat nå er all gråt bare gråt for meg.... Hun høres like hysterisk ut hver gang hun gråter/skriker. Jeg føler kanskje jeg har avvist henne litt når jeg går inn og ut.. :/ Får så dårlig samvittighet. :,(

 

Jeg viser henne mye kjærlighet, og koser hele tiden utenom når hun er sint. Når hun sover i vår seng på natta, er det jo koselig, for hun kryper tett inntil meg og vil ha nærhet. Men søvnen blir dårlig.

 

Jeg skriver mye --> JEG. Men jeg har samboer. Han drar på jobb når hun legger seg hver kveld og jobber hele natta. De dagene han har fri synes han det er slitsomt at hun ligger i vår seng, fordi hun tar så "mye" plass. Men nå har han langhelg, så istad sa han faktisk at vi skulle prøve sammen og få hun til og sove i sin egen seng hele natta.. Gru-gleder meg!

 

Hvordan får folk det egentlig til, at når de legger ungene sine, så kan de bare gå rett ut? uff... Ikke lett det her... Kommer det etterhvert?

 

Skjønner hun noe hvis jeg leser eventyr for henne?

 

HI

[Puma - sprekker snart!]

Det kommer etterhvert. Hun må bare bli trygg på situasjonen. Gi henne oppmerksomhet når hun er flink, vær mild og tålmodig når hun trasser. Men IKKE gi deg. Gir du etter gang på gang erfarer hun at det er hun, og hun alene som styrer skuta. Dét er mye verre for et barn enn å måtte sove i egen seng.

[Anonym bruker]

Hatt slike perioder her i heimen også, veldig frustrerende for liten og stor. Hun ene var veldig på å slå, og da jeg til slutt gav opp og sa at hun fikk slå seg selv istede om hun måtte slå noen ble det raskt stopp på det. Jeg så etterhvert på henne når hun skulle til å slå, så da tok jeg armen hennes og sa hun fikk slå seg selv for jeg ville ikke ha vondt. Veldig effektivt her i huset. Gjorde det samme med hu andre som beit så mye i en periode, ikke like effektivt for hun beit seg nesten til blods noen ganger men sluttet etter en liten stund.

 

Selv om de er små, så kan vi snakke mye til de. De forstår ganske så mye. å bare si NEI, har hatt liten virkning her. Når jeg fysisk fjerner de fra det de gjør og sier at det kan gå i stykker eller de kan slå seg, så har det ikke blitt den trassen etterpå enn om jeg bare hadde sagt NEI.

 

Men bestem deg for hva du ønsker å ta tak i og hva som du må svelge en kamel for. Alle kamper på dette stadiet er ikke verdt å kjempes desverre, da får du heller ta de litt etterhvert men ikke alt på en gang. Og aldri forandre mening, får de lov en gang og ikke en annen gang blir de forvirret og igjen frustrerte. Siden de ikke har så stort ordforåd kan de ikke fortelle dette. Så vær konsekvent på hva du velger og hvem kamper du tar, og du og din mann må bli enige slik at det er like regler i huset.

 

Tester de ut ting og tang de kan skade seg på, klartrer her og der så la de få lov å gjøre det som de kan skade seg minst på, for sier du at de ikke bør gjøre dette for de kan skade seg velger de selv hva de gjør. Og skader de seg så kobler de dette mer når du sier det neste gang. (ikke snakk om ting som de skader seg skikkelig på, men slik som å klattre i sofaen og kan ramle ned osv)

[Anonym bruker]

Takk! Dette hjelper meg veldig.. )

 

HI

[Puma - sprekker snart!]

Støtter anonyms innspill her. Glad du får råd du føler du kan bruke. Og husk, gode foreldre svelger stoltheten og ber om hjelp, akkurat som deg. Alle burde bedt mer om hjelp, for vi gjør alle feil hele tiden. Helt normalt.

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest svarene dine, så mulig jeg bare gjentar ting som er blitt sagt :-p Men det er et ordtak som er slik: "Vilje skaper identitet".

 

For meg så virker det som du har ei helt normal jente med en god posjon vilje! :-D Hun virker også observang. Barn på 15 mnd er vanskelig fordi det er ikke alltid så lett å vite om de er lei seg, sint, såret eller bare vil "bølle" litt. ;-) Da jeg var gravid tenkte jeg at vi skulle få en rolig avbalangsert og bedagelig gutt ettersom både mannen min og jeg er det. Vi er sjelden sinte og har aldri kranglet(ikke at det alltid trenger å være positivt altså). Men så feil kunne jeg ta!! Ut kom ei kruttønne uten sidestykke! Ikke bare var og er han sint, men han har et følelsesregister jeg ikke har sett maken til! I det ene sekundet er det latter og glede, men i det andre er det rop og skrik uten like!

 

Gutten vår er snart fire år og er ennå et følelsesmenneske til de grader! Han kan ROPE så innmari når han blir sint at vi ikke forstår hvor han tar den stemmen fra! Ikke vet jeg hvor har har fått for seg at man kommer noen vei med å rope og skrike, vi har aldri gjort det til hverandre eller til han. Vi jobber MYE med å bare overse han når han roper, og sier vi vil gjerne høre hva han har å si når han har tatt på "normalstemmen" som vi kaller det. Samtidig mener jeg barn skal få spille ut følelser og få bekreftelse på at følelser er greit å ha, men det er vår oppgave å vise dem hva som er "sosialt akseptert", og at det er andre måter å vise sinne på enn å rope og skrike. :-D

 

Ble langt dette, men ville fortelle vår historie for vise at dette er helt normalt. :-D Råd vet jeg ikke om jeg er så veldig god på akkurat rundt legging. Vår sov ikke ei hel natt før han va ca tre år. :-p Men uansett lykke til, du er heldig som har ei frisk oppegående jente. :-D