Gå til innhold

Alt er bare rot.... Hva skal jeg gjøre nå??


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hei

 

Det er en stund siden jeg var her sist, og da var jeg i fyr og flamme fordi jeg ville ha barn nr 2 og alt var i grunn bra. Trodde jeg.... Siden sist har jeg gått fra mannen min, og alle babyplaner er lagt på hylla. Barnet mitt må vente med å få småsøsken, jeg har ham bare annenhver uke (noe som både jeg og faren var helt enig om fra dag 1) og følelsesmessig er jeg vel et vandrende vrak.....

 

Alle de gode følelsene hadde blitt borte fra livet mitt i mitt tidligere forhold, men jeg tenkte ikke stort over det. Vet jo at alle forhold har sine opp og nedturer, men jeg fikk vel en aha opplevelse når jeg plutselig ikke ville ha barn med exen lenger. Jeg hadde ventet og ventet så lenge på en baby. Det var jo på tide, huset var kjøpt, barnet vårt var blitt stort og selvstendig, og alt var der det skulle være. Vi startet prøvinga, og jeg fikk panikk etter 2 mndr. Jeg ville ikke bli gravid, ikke med exen, for jeg elsket ham jo ikke. Så jeg gikk fra ham. Knuste hele familieidyllen og knuste alle drømmer og planer vi hadde hatt sammen. Jeg følte meg helt grusom, og har lenge slitt med å erkjenne at det er LOV å tenke på seg selv og sine egne følelser, man må ikke bli i et forhold selvom det er "det riktige" hvis man ikke finnes lykkelig. Exen min gjorde ikke noe feil, det var bare helt dødt for meg, og jeg hadde prøvd lenge, jobbet mye med meg selv og prøvd å få tilbake de gode følelsene. Vi dro på date, vi hadde alenetid, vi snakket masse sammen, vi jobbet og jobbet, men det gikk ikke. Jeg var ikke glad....

 

Så nå er jeg "enslig mor" og ingenting er slik som jeg hadde planlagt. Jeg skulle jo være på vei med nr 2 nå, kose meg med å ordne resten av huset og hagen, dra på familieferie og vi skulle fortsette å være den gode A4 familien som alle mente vi var.

 

Det er så TUNGT! Noen ganger vil jeg bare trykke på angreknappen og gå tilbake til exen og heller leve fasaden som en lykkelig småbarnsmor og kone, men jeg vet jo at det ikke kan skje, jeg må sette meg selv og følelsene mine i fokus. Det hadde vært lettere å bare gå tilbake, blitt gravid, levd et greit liv med rammer som jeg trives med og latt dette med lykke og gode følelser gå i bakleksa. Men hvor ville jeg endt opp da?

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Det er ikke sånn her det skulle være! Og jeg er så lei meg for at jeg har ødelagt alt. At barnet mitt ikke får småsøsken som h*n har mast etter i lang tid, at exen min ikke får ha den konen han trodde han hadde for resten av livet.

 

Når blir ting bra? Når kan jeg slå meg til ro med en ny mann og få et barn til? Er det noe tidsrom hvor det er lov å gå videre med ny mann? Hvordan skal jeg kunne møte venner, kjente og familie med en ny mann?

 

Er så rådvill.....

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Huff, dette høres jo utrolig leit ut! Jeg har ingen svar på spørsmålene dine annet enn at edt ikke finnes noen annen lov enn den du gir deg selv når det gjelder å gå videre med ny mann. Når det er sagt så ville jeg kanskje ikke tenkt så mye på det akkurat nå, men heller fokusere på det du har og komme deg ovenpå igjen.

 

Selv står jeg akkurat i startgropen til å gjøre akkurat det samme som du har gjort. Jeg har ventet, tolerert og tenkt meg blå på om det er meg det er noe feil med, om jeg har forlangt for mye i forholdet, og til og med om jeg er smårar, men enden på vise er at jeg har overbevist meg selv om at det jeg føler ikke er feil. Og jeg føler ingenting annet enn forakt for mannen min. Og basert på min selvrespekt og et sterk behov for å ta ansvar for min egen lykke og selvrespekt har jeg da bestemt meg for å gå. Ja, jeg bryter familieidyllen, tryggheten til barna mine ved å vokse opp i et hjem med en mor og en far, men hvor langt og hvor lenge skal man virkelig gå på akkord med seg selv?? Det virker som du har gjort det rette, men at du styres av skuffelsen over å ha mislyktes (men det har du ikke!!) samt sorgen ved et samlivsbrudd uansett hva som ligger til grunn for det. Ting blir bra, litt etter litt. Nyt barnet ditt når h*n er hos deg, nyt sommeren og prioriter deg selv en stund.

 

Sender deg en varm klem.

Hilsen ei som sikkert snart poster et liknende innlegg...

Skrevet

Du er virkelig begrepet på forelder som kun tenker på seg selv og tror at man skal ha det topp til en hver tid. En som gir opp alt for lett.

 

Jaja. Du kommer nok til å angre enda mer etter som tiden går.

Skrevet
Du er virkelig begrepet på forelder som kun tenker på seg selv og tror at man skal ha det topp til en hver tid. En som gir opp alt for lett. Jaja. Du kommer nok til å angre enda mer etter som tiden går.

 

Du er virkelig begrepet på dib-høne som tråkker på noen som ligger nede.

Skrevet
Du er virkelig begrepet på forelder som kun tenker på seg selv og tror at man skal ha det topp til en hver tid. En som gir opp alt for lett. Jaja. Du kommer nok til å angre enda mer etter som tiden går.
Du er virkelig begrepet på dib-høne som tråkker på noen som ligger nede.
Forsto at det kom til å bli meg dere kommer til å fokusere på(dere som er dib-høner)og ikke hun som har ødelagt en familie og utsatt ungen sin for mye fremover om han skulle sluppet.
Skrevet

<3 stygt å si det, men godt å se at det er flere som har det som meg <3

 

Ja, det er skuffelsen over å ikke ha fått det til. Jeg hadde planlagt livet mitt når jeg var 18 år jeg... Jeg skulle bli ferdig med utdannelsen, få fast jobb, kjøpe hus, jobbe fast i 1-2 år, få barn nr 2, dra på skikkelig familieferie sånn som mamma og pappa hadde med oss unga når vi var små. Ha hvitt stakittgjerde og hund og stasjonsvogn. Kom så langt som fast jobb, hus, stasjonsvogn og gjerde, men barn nr 2 kom (heldigvis) ikke, og heller ikke hunden. Alt var jo som planlagt, tilogmed etter tidsplanen. Også går jeg?!?! Det må jo være noe galt med meg tenkte jeg i lang tid, men NEI det er det ikke!

 

Jeg levde etter hva som var forventet og planlagt, ikke etter hva følelsene mine sa jeg burde gjøre. Hadde jeg hørt på hva følelsene mine sa for lenge siden hadde jeg nok vært singel for lenge siden også. Men jeg har "pint" meg gjennom lang tid for å prøve å redde det jeg trodde var eneste mulighet for et "perfekt" liv....

 

Jeg har møtt en mann som gir meg så enormt mye lykke og glede, og vi passer så utrolig bra sammen. Vi ler av det samme, avslutter hverandres setninger, har like tanker om alle de store og viktige tingene, men er også rivende uenig rundt filleting. Men jeg er redd for å legge for mye i det, er redd for å gjøre den samme feilen igjen...... Og nå begynner ønsket om barn nr 2 å bli alt for sterkt. Jeg tror at det faktum at jeg har det moro med denne nye mannen gjør at kroppen og sinnet mitt egger oppunder den biologiske klokken som har tikket hardt i 2 år nå....

 

Men heldigvis så er jeg såpass fornuftig at jeg vet at flere barn må vente i noen år... Får heller skaffe meg en hund eller en katt for å dempe behovet for omsorgsrollen littegrann. For barnet mitt er blitt så stort og flinkt at jeg ikke får hatt den "babyomsorgen" mot h*n lenger :P Ekke snakk om, for h*n ordner maten selv, går på do selv, kler på seg selv, står opp og setter på tv selv osv osv. Det h*n trenger nå er veiledning, ikke så mye dikking og dakking :P men kroppen min skriker etter noe som kan dikkes med -.-

Skrevet
Du er virkelig begrepet på forelder som kun tenker på seg selv og tror at man skal ha det topp til en hver tid. En som gir opp alt for lett. Jaja. Du kommer nok til å angre enda mer etter som tiden går.
Du er virkelig begrepet på dib-høne som tråkker på noen som ligger nede.
Forsto at det kom til å bli meg dere kommer til å fokusere på(dere som er dib-høner)og ikke hun som har ødelagt en familie og utsatt ungen sin for mye fremover om han skulle sluppet.

 

Det er mange sider av en sak, men du har tydeligvis ikke evne til å se mer enn denne ene. Siden HI faktisk er klar over dette kan du jo i det minste forsøke å å moderere utsagnene dine en smule. Utover det gidder jeg ikke diskutere saken mer med deg siden du ikke står for det du sier.

 

Jeg er forøvrig enig med #2, HI. Tenk på deg selv og barnet ditt en stund fremover, og ta det med ro med denne nye mannen. La det utvikle seg naturlig og kanskje ikke ha så høye forventninger denne gangen. Det at din ungpikedrøm ikke gikk i oppfyllelse betyr ikke at du er mislykket!

Skrevet

Takk flate pupper <3 Jeg lar meg ikke påvirke så stort av drittlslenging, for det forventer jeg å få siden jeg var den som gikk..

 

Ja, jeg tar det veldig med ro når det kommer til den nye mannen :) Vi har det moro, men bor jo i hvert vårt hus, møtes kun når barnet mitt er hos faren osv :) Vi dater, og det er såååå moro ;)

 

Takk <3 er godt å høre at jeg ikke er så mislykka som jeg føler meg til tider....

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...