Barseldepresjon. Noen andre med det samme, eller erfaringer?

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Da har jeg fått beskjed om at jeg har barseldepresjon, skal til samtale med psykolog på tirsdag, hadde ikke trodd det skule vise seg at jeg har depresjon.. Har slitt med det før ut i livet. Men dette er totalt anderledes enn noe jeg har opplevd før.

Tok kontalt med helsestasjonen, da jeg opplevde en følelse av likegyldighet til at ungene trengte oppmerksomhet, om de gråt fordi de var sultene eller trengte søvn, så tok det tid før jeg orket å gjøre noe. Følte meg virkerlig som ille mor, gadd jo ikke å ta meg av dem, var på nippen til å si til samboeren at an fikk bli alenepappa, for jeg ikke var bra nok for dem. Helsesøster ba meg fylle ut et kjema, og "vips", så kunne hun fortelle meg at jeg har en barseldepresjon.. Spendt på hva som hender videre nå..

[januarbaby012]

Hei

Jeg har og depresjon ( ikke barseldep,) og går til psykolog. Det hjelper veldig veldig mye å få en samtaleterapi, eller gå hos tanketerapaut/ psykolog. Så det er veldig fin at du går til pyskolog.

God bedring og stooor klem til deg

[mrsrogaland.]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Step ONE. Ikke vær for mye på DIB. Det er drepende å sitte så mye inne med data. Kom deg ut. Finn hva som gir ekte lykke. Ikke midlertidig. Gjør ting som gjør deg ordentlig glad. Ikke bare la tiden gå og gå og gå, helt til neste dag kommer. Den glikegyldigheten kjenner jeg igjen, og det er forferdelig, og ikke rettferdig ovenfor ungene. Jeg har det ikke sånn overfor gutten min, helt som du beskriver. Men du har gjort noe riktig, og det er å ta kontakt med helsestasjon. Kjempebra engler! Jeg har det litt tøft for tiden jeg også. Det er en vond følelse når du ikke klarer å smile lengere enn der og da. Når du legger deg om kvelden og ikke bryr deg om neste dag som kommer. Og når du ikke liker å legge deg, fordi det er utrivlig å sovne ute å ha hatt en meningsfull dag. Jeg kjenner meg igjen i mye du skriver, men har ikke funnet løsningen på problemet selv. Jeg hadde en liten opptur en periode. Og det kom av at jeg fikk forandring, jeg og samboer kom oss mere ut sammen, og jeg fikk gjort ting jeg trives med. Jeg hadde det gøy. Jeg satt ikke bare aleina i en leilighet, i en ny by, uten venner og familie. Alle mine or på andre siden av landet, og alt jeg vil er å flytte tilbake, men har etablert oss her min samboer er ifra. Når dagene blir de samme, om og om igjen, så er man dømt til å bli deprimert. Et sosial liv er også avgjørende. Uten det, så blir man riv ruskende gal. Jeg savner så fælt å ha venner her jeg bor nå. Ikke alltid enkelt å være nybakt mamma i en ny by. Samboer spurte meg for en stund siden hvordan jeg hadde det. Da svarte jeg "tomt". Da spurte han hva jeg mente med det. Så svarte jeg at alt er bare tomt. Samma det, liksom. Jeg har ikke et driv lengere. For å klare typiske ting som lite søvn, småbarn, jobb, husarbeid, regninger osv, så må du ha noe positivt i livet ditt. Man trenger et driv for å klare hverdagen på en positiv måte, og gjøre de kjedelige tingene. Noe som driver oss igjennom dag etter dag. Ikke at man bare går rundt og rundt og føler på at alt er bare likegyldig. Det er forferdelig. Det er ikke slik at jeg går rundt og er deppa hele tiden. Jeg har mye fint også og smiler hver dag. Men jeg har ikke en grunnleggende lykke som varer, eller no som driver meg. Jeg er bare glad der og da, også er det over, liksom. Vet ikke om du kjenner deg igjen i noe av det jeg skriver heller, men det er iallefall sånn jeg har hatt det. Tror nøkkelen i mye er forandring. Nye input i hverdagen er nødvendig for å ikke stå på stedet hvil. Og syntes det er flott at du har tatt kontakt med helsesøsteren. KLEM

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Bor nok så ødeliggende, umulig å bli kjent med nabolaget her, de er reservert og sammensveiset. Samboeren min kommer i fra bygda, og når vi flyttet her, så vi ingen problemer med det, det skulle nok ikke ta så lang tid før nabolaget "godtok" meg.

Men nå er det 2 år sidne vi flyttet hit, og alt jeg har oppnådd er at de føler seg pliktig å hilse på meg, siden jeg er sammen med "en av dem".

Vi bor såpass langt unna "sivilisasjonen" at jeg med min overvekt/helse/kondis og to uner ikke klarer å gå til/fra, har ikke førerkort heller, så er nok så innestengt her i byggda. Vi kan ikke flytte som vi vil, siden leieprisene er håpløst høye for økonomien vår. Og samboeren vil ikke flytte her ifra, om han skal flytte, så må det bli til et sted han trives, og eneste stedet han trives på, foruten her, er en plass jeg hater.

Han er borte 4 dager/netter i uka på jobb nå, og veldig opptatt på helg også, så det blir som regel maks 1 gang i uka jeg kommer meg utenfor nærområdet vårt, og da er det kun for å handle inn til den kommende uka. Alt jeg har, er husarbeid og unger, og har ikke hatt fri fra noen av delene de 2 årene som har gått her heller.

Eneste kontakt med omverdenen jeg har, er via internett, samtidig mistet jeg så og si alle vennene mine da vi mistet tvilinger i 09, de vennene viste ikke hvordan de skulle forholde seg til meg/oss, også mistet jeg nok en gang venner da vi fikk guttungen vår i fjor. Sitter igjen med 2 venninner jeg har hatt noen år, og et vennepar jeg ble kjent med da jeg og samboeren ble sammen for 3 år siden. Kommer meg jo ikke ut på noe, så har mistet barselgruppa mi også, enda jeg trivdes med dem.

 

Har diagnosen "tilbaketredende depresjon" fra før av, noe som betyr at jeg er depresiv i perioder, trodde først det var det på gang igjen nå, men når jeg hadde det i fjor, så gikk det ikke ut over guttungen, mens nå går det jo utover begge ungene.

[mrsrogaland.]

Jeg kommer fra nordnorge. Studerte, hadde masse venner, og livet var stort sett bra. Var alltid ute på noe, og hadde det mye gøy. Så ble jeg gravid, og flyttet til andre siden av landet hvor min samboer kom i fra. Nå har jeg bodd her i halvannet år, og jeg kjenner igen. Bare min samboers venner og familie. Han jobber og jeg sitter hjemme med ungen. Har ikke lappen, så får ikke kjørt noen steder. Eneste jeg kan gjøre er å trille en tur og sitte hjemme. Det er ganske deprimerede når du skjønner at den eneste personen du prater med er kassedama på rema. Savner et sosialt liv og noe som fyller dagene mine. Barselgruppene her er hver tredje måned. Babysang var det heller ingen å bli kjent med. Så jeg går bare hjemme om dagene, og det er til å bli gal av. Har ingenting som driver meg eller gleder meg. Ofte vil jeg bare grave meg under dyna, og bli der lenge. Jeg savner så fælt å være glad. Ha det bra. å glede meg til noe. å legge meg om kvelden med en tilfreds følelse. Ikke uffe meg over at en ny, likens, kjedelig, samme, slitsom dag kommer. Aldri snakket med noen om det. Så jeg skjønner følelsen av å miste venner og å ha lite kontakt med omverden. Jeg misstrives veldig her og merker jeg fote føler meg deprimert.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Vi sitter nok så likt i det da. Foruten at både jeg og samboeren kommer fra samme komune, bare forskjellig bygd her. Men der jeg kommer fra, er det bedre buss tilganger, og naboene er åpene for nye mennesker, mens han har det stikk motsatt i sin bygd. De vennene jeg har igjen er enten overlesset av jobb, eller så bor de for lengt unna til å kunne komme på besøk, eller jeg og ungene kan besøke. Eneste jeg får pratet med iløpet av uka, er samboeren, ungene, og av og til nermeste nabo. Trodde vi skulle komme i bedre kontakt, da elste gutten min og jentungen dems er like gammle (hun er på dagen en mnd eldre enn guttungen vår) og hun (nabodama) går hjemme med ungen, men hun er konstant ute på noe, eller så finner jeg det vanskerlig å prate med henne, vi er leieboerene til hennes mann, så vi vil ikke få for god kontakt med de heller, siden det kan by på problemer (erfaring i det gitt) så kan ikke gå å bli god venn med henne heller, så vi blir kun sittende å prate om overflødige ting når vi først snakker sammen.

[mrsrogaland.]

Det er ikke helt lett, nei... Hva tror du skal til for at du skal få det bedre? Hva ville gjort livet ditt bedre?

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Det å bo mer sentralt tror jeg nok hadde løst problemet, men pga leie prisene, så er det umulig, samtidig som samboeren ikke trives sentralt, da blir han lett depresiv, så vi har satt oss litt i klemma, hadde jeg hatt førerkortet, så hadde det jo løst problemet, men da var man inne på det med penger igjen da. Så det er nok ikke lett å finne en løsning på det her.

[mrsrogaland.]

Her er det mere penger, ordne opp i tillitsproblemene med samboeren,førerkortet, venner og familie. Aller mest savner jeg alle de gamle vennene mine som bor nord.

 

Også kunne jeg gjerne gått ned 10 kg. BLÆH.

Endret 5. juli 2012 av mrsrogaland

[Gjest <3Barn&Engler<3]

tja, er jo en del mer her også, men tror det hadde gjort alt lettere. Etter det kommer forholdet, er en del problemer der, så er det jo økonomien, den er mindre god, nesten ikke eksisterende Fått seg noen nye venner hadde vært godt for sjela.. Og fått en og annen dag fri fra både barn og hus..

 

Vekta jobber jeg med nå, gått ned 20,5 kg siden fødselen, eller, har gått ned 10,5 da, siden de første 10 kg forsvant rett etter fødselen (masse vann i kroppen) har fortsatt rundt 15 kg igjen før jeg er i mål.