Sært av 3 åringen??

[Anonym bruker]

Jenta mi er 3 1/2 år og går i barnehage.

Hun er en rolig, stille og forsiktig jente som bruker lang tid på å bli trygg i omgivelser. Hjemme får hun utløp for alt, og har en helt annen personlighet enn borte..

En ting jeg har reagert på, er at dersom hun teffer noen utenfor det "normale miljøet", overser hun dem. Hun vet godt hvem det er, men ignorerer dem totalt.

eks: Tanten skulle hente henne i barnehagen, jenta mi behandlet henne som en totalt fremmed, noe som resulterte i at barnehagen ikke ville sende henne med tanten før de fikk snakket med meg og bekreftet at det virkelig var henne som skulle hente... (hadde sagt fra på forhånd at tante skulle hente.. )

treffer hun barn fra barnehagen ute, hilser hun ikke engang, uansett hvor mye de andre prøver å få kontakt. Hun kan fortelle meg hvem det er, så jeg vet det ikke handler om at hun ikke kjenner dem igjen. Men ikke snakk om at hun bryr seg om å gjengjelde gleden av å treffe kjente

Samme med de ansatte i barnehagen, overser dem helt utenfor porten.

 

Dette har skjedd mange ganger nå, og jeg synes faktisk det er litt ekkelt ovenfor barna hun treffer (og foreldrene demmes ).

 

Har flere opplevd lignende? Kommer det til å gå over av seg selv??

Vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det ann :/

Snakker jo med henne og prøver å få henne interesert i andre når vi er ute, men ser ikke ut til å hjelpe noe..

[Silly80]

Ville tatt tak i dette.

Har en niese på 13 år nå som alltid har vært sånn.

Foreldrene skyldte på at hun var sjenert..

Og de sliter med dette nå.

[Anonym bruker]

Men hvordan ta tak i det??

Har prøvd å snakke med barnehagen om det, men de ser ikke problemet med at hun er så stille og bruker lang tid på å bli trygg. Tror de egentlig synes det er greit med i allefall en unge som ikke lager noe bry... :/

De har selv sagt at hun "smyger seg i gangene" og er bestandig den siste ut pga hun gjemmer seg bort mens de andre kler seg. (for å slippe styret i garderoben)

Det at hun ignorerer folk mente de kom til å gå over.

 

Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan jeg skal gå frem for å fikse dette

[:o) :o) :o)]

Jeg tror jeg ville ringt helsestasjonen og snakket med dem. Forhåpentligvis kan de komme med gode råd til deg, samt om dette i det hele tatt er noe du trenger å bekymre deg over. Jeg har selv veldig utadvente barn, så kan ikke uttale meg om hvordan sjenerte barn oppfører seg, men synes dette kanskje hørtes litt ekstremt ut.

[Anonym bruker]

Min sønn hadde en liten periode det samme med bhgansatte om han møtte dem utenfor barnehagen. Ville ikke hilse og ble litt sjenert. Har ikke vært slik med barna da. Dette gikk over av seg selv. Nå roper han gjerne høyt og peker om han ser en av de ansatte... "se der er Lise" Han er akkurat blitt fire. Men bare ta det opp med f.eks helsestasjonen du å høre om det er noe som burde følges opp.

[Gjest ronja røverdatter]

Det der er i alle fall ikke uvanlig. Jeg vet i alle fall om flere barn som har vært sånn, inkludert mine egne, i alle fall i perioder.

 

Min skjønne niese var helt "umulig" - hun nektet plent å hilse på noen som dukket opp på en plass og et tidspunkt hun ikke forventet, inkludert besteforeldre som hun hadde et kjempegodt forhold til ellers.

 

Alle disse er kjekke mennesker i forskjellige aldre i dag. Det går stort sett over av seg selv. Jeg ville ikke ha laget noe stort nummer av det med en tre-åring, ville bare selv hilse på de jeg traff og oppføre meg slik man normalt oppfører seg når man treffer andre mennesker uten å lage noe stort nummer av det overfor henne, selv om det alltid føles litt flaut at ungene ikke vil hilse. Jeg tror likevel at de fleste voksne skjønner at det ikke har noe med oppdragelse å gjøre, det er bare noen barn som er sånn.

 

Når vi var alene igjen pleide jeg bare å si litt lett henslengt at "å så koselig det var å trette xx i butikken" Det er viktigere å normalisere situasjonen, tror jeg, enn å lage det kanskje enda vanskeligere for barnet. Men det er klart, vare dette lenge, ville jeg kanskje vurdert å gjøre noe med det.

[Anonym bruker]

Takk for svar

Ble litt roligere av det siste

Har bare lyst å si at det ikke er typisk sjenert oppførsel hun har når hun treffer noen. Er total ignorering, de blir som luft for henne. Enser dem ikke i heletatt.

Hun er sjenert vist hun treffer eller hilser på noen hun ikke kjenner, og da er det tydelig at det er sjenanse ja..

[<3 skatten min<3]

Sønnen min var også sånn i den alderen, tror bare det ble veldig feil for han....Virket som om han ikke klarte helt å forholde seg til å møte noen i en annen setting enn han var vant til. Gjorde ikke noe spesielt annet enn at jeg snakket med de vi traff, og snakket med han om det etterpå. Så etterhvert kom han over det om jeg kan si det sånn, og nå hilser han og snakker stort sett. Noen ganger er han sjenert, men da er det " vanlig" sjenert oppførsel. (gjemmer seg bak beina mine, vil ikke svare, fniser osv)....

[Anonym bruker]

Jeg har en kusine som ikke kjenner igjen ansikter. Hun sliter virkelig med å kjenne igjen folk i settinger der de vanligvis ikke møtes. Det kalles ansiktsblindhet, tror jeg. Det kan ikke være noe slikt da?

[Silly80]

Ville tatt en prat med helsestasjon og ev en pedagog som kan observere i noen situasjoner.

Min niese blir sett på som overlegen og uhøflig av voksne, for hun hverken hilser, ser på eller prater med de.

Tilogmed jeg som er tanta hennes sliter med å få pratet med henne uten at hun kun svarer ja eller nei.

[Anonym bruker]

Har du hørt om selektiv mutisme?

Søk opp på google og ha det i bakhodet, evt verdt å nevne dersom du snakker med fagperonell om det?

 

Lykke til!