Herregud, nå sliter jeg altså..

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt ett anstrengt forhold til menn. Det er sjelden jeg bare har vært venn med mannfolk, har som regel alltid hatt sex med de. For noen år siden møtte jeg to gutter, som jeg ikke hadde noe problem med å snakke med, og jeg kunne fint være meg selv.. Han ene hadde jeg sex med, og vi snakker nesten ikke ilag lenger..

 

Han andre, var sammen med en veninne av meg, og de fikk barn. Vi gikk gravide samtidig, og var sammen hver eneste dag helt frem til vi fikk barn. Da var vi mye mindre sammen, og til slutt snakket vi ikke. Han andre gjorde det slutt med veninna mi, og er per idag singel. Det er over 1 år siden vi snakket sist nå, men helt plutselig for noen dager siden, så kom vi i snakk. Vi sendte meldinger, vi møttes for noen dager siden og var sammen en stund, og vi snakket som om vi var like gode venner som vi var den gangen. Vi begynte faktisk en samtale tidlig igår, som varer fremdeles. Vi sendte 450 sms til hverandre igår!!

 

Jeg har merket på meg selv at noe er riv ruskende galt her, når jeg får en sms fra han, så smiler jeg for meg selv og storkoser meg. Ikveld har han vært på jobb, og har dermed ikke kunne sendt så mange meldinger som igår, og jeg kjenner at jeg er "deppa".. Vi skal møtes igjen fredag, og jeg gleder meg UTROLIG mye..

 

Men, i september, så skal han kjøre flyttelass til Oslo ( som er 9 timer herfra ), og han har bedt meg bli med. Han spurte om vi skulle dra en onsdag, og være borte til onsdagen uka etterpå, og bare kose oss og ha det gøy. Jeg takket gledlig ja, og jeg får sommerfugler i magen på hele greia, men jeg kjenner at noe er galt her. For det første, OM det skulle være en forelskelse som er på vei ( noe jeg ikke tror, da vi har vært sammen flere ganger uten at denne "følelsen" har dukket opp ), så er det klin umulig uansett. Jeg er liten, rund, generelt sett lite pen, han er utrolig flott, og hadde ALDRI vært sammen med en som meg uansett. Han er fremdeles ganske "umoden", og er fremdeles med den vennegjengen som krever at dama har lekker rumpe, flat mage, store bryst, osv, og jeg kjenner han såpass godt at jeg vet at han ikke har tenkt å forandre seg med det første... Huff, jeg er så utrolig lei meg, ENDELIG funnet en mann jeg kan være med selv med og ha ett godt forhold til, uten sex og pinligheter osv, og så blir jeg faen meg "forelska"!? Hva er greia med det liksom?

 

Herregud, jeg gjør ikke annet enn å tenke på mannen nå om dagene, går å håper og ber om at han skal sende meg en sms slik at jeg kan ha kontakt med han, ser så utrolig frem til de gangene vi skal være sammen, selv om jeg vet at det ikke blir noe.. Jeg føler meg som en fjortis, rett og slett.. Vet IKKE hva jeg ville med dette innlegget, men måtte bare få det ut...

[anonymemammaen]

Sikker på at det ikke bare du som har for lav selvtillit til å forstå at han faktisk kan like deg selv om du ikke ser ut som en modell?

[Anonym bruker]

Altså, det som er riv ruskende galt her er jo at du i det hele tatt befinner deg i denne situasonen med din venninnes eksmann. Sånt gjør man bare ikke, uansett.

[Anonym bruker]

Fortsett å se på ham som en venn, reis på den turen sammen og ha det moro. Ikke legg opp til noe. Se hvor det tar deg..

 

Ikke la den lave selvtilliten skinne igjennom, det jager mannfolk bort.

 

Jeg ville vært forsiktig med å anta at han føler det samme. Så jeg ville tatt meg god tid, slik at man ikke risikerer å ødelegge noe.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Altså, det som er riv ruskende galt her er jo at du i det hele tatt befinner deg i denne situasonen med din venninnes eksmann. Sånt gjør man bare ikke, uansett.

Hva i all verden er det som gjør dette så galt da? Om han har vært sammen med en tidligere venninne skulle jo ikke ha noe å si så lenge de ikke er sammen fremdeles...

[Anonym bruker]

Blant mine venninner er det en uskreven regel - ALDRI involver deg med venninners ekser.

Spiller ingen rolle at de ikke er sammen lengre.

[Musemorbr /]

Er dette eksen til en forhenværende venninne, ser jeg ikke at du skal bry deg nevneverdig om det. Men bruk tiden frem til september godt, så du vet hva du føler før du reiser på tur med han. Du har kanskje takket ja til turen for fort, og at det er derfor du sitter med den usikre magefølelsen. At du føler han er for pen for deg, må du bare legge fra deg. Titt ut av vinduet av og til. Folk ser folk forskjellig. Mange faller pladask for noen som andre ikke synes er så pene, og andre er sammen med noen som de mener er mye penere enn dem. Om han liker deg, liker han deg. Ferdig med det. Din selvtillitt burde heller blomstre av at du tydeligvis har interessante kvaliteter som vekker menns oppmerksomhet.

[Anonym bruker]

Hvor gammel er ungen din.

[Gjest Dotto]

Huff, kjedelig denne.. Jeg ville anbefalt deg å faktisk å holde det for deg selv, til du vet hva hans følelser for deg er. Om han bare vil være venner, så synes jeg at du skal gjøre det du kan for at det skal fungere, selv om det kommer til å føre til en liten sorg i deg. Som du selv sier, så har dere vært gode venner, og du har fælt at du kan være deg selv sammen med han.. Det synes jeg er litt for verdifullt til å kaste bort pga en mulig forelskelse...

 

Kos deg på tur, og ta ting som det kommer! Håper det går din vei!

[Anonym bruker]

450 meldinger?! Virkelig? Hvorfor ikke bare ringe og prate..?

Tsk tsk, ungdommen i dag, altså..

Ellers synes jeg du skal ligge lavt og se hvor følelsene tar deg. Det kan være du mistolker din egen 'forelskelse', kanskje det går over. Men nyt det mens det står på

[Hønemor30]

Bruk sommeren på å være mye sammen med han da vel, se hva som skjer. Ta ting som det kommer. Du merker det nok etterhvert hva som ligger i det fra din side, akkurat nå er det nok spenningen ved å oppta kontakten osv som gjør det som du er. Det beste er jo å være ærlig med han hele veien om følelsene da

[Gjest Dotto]

Der fant jeg endelig innlegget igjen, hehe! Ville bare fortelle deg noe.. Noe av det samme hendte med meg, bare at det gikk over lengre tid.. Jeg sa ikke noe til noen om følelsene mine, bare koste meg ilag med han jeg likte, og prøvde ikke å tenke så mye på det..

 

En dag jeg møtte han, så klarte jeg ikke lenger holde det for meg selv, jeg satt meg ned sammen med han, og fortalte hvordan ting var, at jeg hadde følelser for han og at jeg hadde hatt det lenge. Han ble rasende på meg for at jeg ikke hadde fortalt dette før. Han sa at han opplevde dette som ett svik, bl.a fordi at han hadde fortalt meg ting som man bare forteller venner, ikke venner som har følelser for vedkommende osv.. Vi er ikke venner idag, og dette er nå 2 år siden.

 

Du ANER ikke hvor mye jeg angrer på at jeg fortalte dette til han. Når han ikke visste noe om det, så var det kun meg det sto på, vi kunne sitte å døse film og holde rundt hverandre, vi kunne prate om alt, og når jeg nå tenker tilbake på det, så var livet helt herlig. Pr idag sitter jeg med de samme følelsene, de er gjemt bort, men de er der, bare at nå har jeg ikke han mer.. Vi er ikke venner, snakker ikke sammen, hilser ikke når vi går forbi hverandre.. Og det, det er mer vondt enn å sitte med følelsene som du ikke vet er gjengjeldt..

 

Sp mitt råd til deg, om du ikke ser tydelige tegn på at han gjengjelder følelsene, så prøv å hold det for deg selv, for vennskapets skyld..

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg har alltid hatt ett anstrengt forhold til menn. Det er sjelden jeg bare har vært venn med mannfolk, har som regel alltid hatt sex med de. For noen år siden møtte jeg to gutter, som jeg ikke hadde noe problem med å snakke med, og jeg kunne fint være meg selv.. Han ene hadde jeg sex med, og vi snakker nesten ikke ilag lenger..

 

Han andre, var sammen med en veninne av meg, og de fikk barn. Vi gikk gravide samtidig, og var sammen hver eneste dag helt frem til vi fikk barn. Da var vi mye mindre sammen, og til slutt snakket vi ikke. Han andre gjorde det slutt med veninna mi, og er per idag singel. Det er over 1 år siden vi snakket sist nå, men helt plutselig for noen dager siden, så kom vi i snakk. Vi sendte meldinger, vi møttes for noen dager siden og var sammen en stund, og vi snakket som om vi var like gode venner som vi var den gangen. Vi begynte faktisk en samtale tidlig igår, som varer fremdeles. Vi sendte 450 sms til hverandre igår!!

 

Jeg har merket på meg selv at noe er riv ruskende galt her, når jeg får en sms fra han, så smiler jeg for meg selv og storkoser meg. Ikveld har han vært på jobb, og har dermed ikke kunne sendt så mange meldinger som igår, og jeg kjenner at jeg er "deppa".. Vi skal møtes igjen fredag, og jeg gleder meg UTROLIG mye..

 

Men, i september, så skal han kjøre flyttelass til Oslo ( som er 9 timer herfra ), og han har bedt meg bli med. Han spurte om vi skulle dra en onsdag, og være borte til onsdagen uka etterpå, og bare kose oss og ha det gøy. Jeg takket gledlig ja, og jeg får sommerfugler i magen på hele greia, men jeg kjenner at noe er galt her. For det første, OM det skulle være en forelskelse som er på vei ( noe jeg ikke tror, da vi har vært sammen flere ganger uten at denne "følelsen" har dukket opp ), så er det klin umulig uansett. Jeg er liten, rund, generelt sett lite pen, han er utrolig flott, og hadde ALDRI vært sammen med en som meg uansett. Han er fremdeles ganske "umoden", og er fremdeles med den vennegjengen som krever at dama har lekker rumpe, flat mage, store bryst, osv, og jeg kjenner han såpass godt at jeg vet at han ikke har tenkt å forandre seg med det første... Huff, jeg er så utrolig lei meg, ENDELIG funnet en mann jeg kan være med selv med og ha ett godt forhold til, uten sex og pinligheter osv, og så blir jeg faen meg "forelska"!? Hva er greia med det liksom?

 

Herregud, jeg gjør ikke annet enn å tenke på mannen nå om dagene, går å håper og ber om at han skal sende meg en sms slik at jeg kan ha kontakt med han, ser så utrolig frem til de gangene vi skal være sammen, selv om jeg vet at det ikke blir noe.. Jeg føler meg som en fjortis, rett og slett.. Vet IKKE hva jeg ville med dette innlegget, men måtte bare få det ut...

 

Det høres ut som du har veldig lav selvtillit og selvfølelse. Dessuten har han barn med en venninne av deg? Hun kommer sannsynligvis til å avskrive deg som venninne (det ville jeg gjort), men du må likevel forholde deg til henne gjennom at de har felles barn. Koselig?

 

Og kom igjen, han har hatt het, dampende sex med henne. Vil du virkelig ha restene?

 

Eller er det bare oppmerksomheten du faller for? Helt ærlig?