penger penger penger...har forholdet deres overlevd "økonomisk utroskap"?

[Anonym bruker]

Hvem av dere gjorde det og hvordan ordnet dere opp i det?

Var det snakk om mye penger? Konsekvenser når "boblen"sprakk og han/hun fikk vite om det?

Hva var grunnen til at dere forstatt holdt sammen etter dette?

Mange spørsmål men takkker VELDIG for svar...

[Anonym bruker]

Nabokjærringa driver på med økonomisk utroskap.

Jeg hjelper henne ufrivillig med å dekke over det. Når hun reiser bort og selv om mannen er hjemme er jeg nødt til å springe i postkassa å sortere ut posten hennes. Mannens post er nødt til og ligge igjen. Henter jeg ikke posten før han er hjemme av jobb blir jeg direkte tlf-terrorisert hele dagen. Hun ser veldig sliten ut, det må være helt forferdelig og dekke over noe sånt. Men, men..

 

Hvis du driver med økonomisk utroskap vil jeg bare si at du burde si ifra til mannen din forterre en fy. Er bedre at du sier det enn at han er nødt til og få mistanke for så og etterforske på egenhånd og fersker deg. Han vil uansett finne ut av det en eller annen dag.

Lykke til!

[annonymus1]

OPP

[Hønemor30]

Fordi økonomi ikke er grunn god nok for å gi opp et menneske man elsker. Mennesker gjør dette av en grunn, ikke fordi de ønsker å såre noen, men fordi de har et problem de ikke klarer å snakke om. Man kan ikke hugge hodet av noen for å ta feil valg her i livet, og de aller fleste fortjener en ny sjanse. Og i de fleste tilfeller lar problemene seg ordne bare det kommer frem i lyset. Man skal jo støtte hverandre. Ting er ikke alltid a4, og ting er ikke alltid sånn som det blir fremstilt her på dib. Jeg hadde en eks som løy om økonomien sin til meg, så jeg vet hva jeg snakker om. Det er ikke pga dette at han er min eks i dag.

 

Men sånn som anonym over her holder på for naboen sin, det hadde jeg nok ikke gjort. Greit nok at man ikke vil blande seg, men der hadde jeg nok sagt pent i fra at jeg ikke ville ta på meg jobben med å fly i posten hennes sånn. Jeg hadde riktig ikke sagt noe til mannen hennes, for det er virkelig ikke min sak. Men jeg hadde heller prøvd å hjelpe nabodama om jeg kunne, med råd osv, om hun ville.

[Gjest ronja røverdatter]

Ja, det har det.

 

Jeg var synderen, vet fremdeles ikke helt hvorfor, men det en liten utskeielse som bare skulle skje en gang fikk ballen til å rulle og så ble det ganske galt til slutt. Jeg var hele tiden overbevist om at jeg skulle klare å hanke alt inn igjen, men det gikk selvfølgelig ikke. Og det var en forferdelig følelse når jeg virkelig skjønte at det gikk helt galt og min første reaksjon var å stikke hodet i sanden.

 

Det var både vondt og godt da boblen sprakk og jeg måtte dra hodet opp igjen. Jeg var livredd for hva mannen min ville si og gjøre, men samtidig var jeg så nedfor at mest av alt var det godt å slippe å lure unna lenger, så på en måte fikk ting bare gå som det gikk. Samtidig ble jeg handlingslammet.

 

Jeg fortalte selv mannen om hva som hadde skjedd. Han ble skuffet, men ikke sint. Jeg hadde forresten skjønt det om han hadde blitt sint og rast litt også. Vi pratet, pratet og pratet og heldigvis var han glad nok i meg til å ta på seg ansvaret og ordnet opp for meg (oss). Han inndro kredittkort og bankkort på felleskontoen og sørget for at jeg fikk en egen konto med litt penger på slik at jeg ikke trengte å be ham om hver krone, men samtidig kunne jeg ikke skli ut igjen.

 

Det var en stor dag den dagen han kom og sa at vi skulle gå i banken og ordne nytt bankkort til felleskontoen pluss at jeg fikk et kredittkort som stod på ham. Det siste var også mitt ønske, selv om jeg var temmelig sikker på at det ikke kom til å gå galt igjen. Det var likevel en trygghet å vite at regninger kom til ham...

 

Forholdet overlevde vel fordi vi var glade i hverandre og at han var raus nok til å se meg som den personen jeg egentlig er på tross av det som skjedde.

 

Det er noen år siden og vi har holdt sammen og har det fint og han har aldri dratt dette fram igjen og brukt det mot meg igjen. Det er ganske stort, men samtidig nødvendig, tror jeg. Etter alle typer "utroskap" må man enten bestemme seg for å gå videre og å låse det vonde inn i et skap, eller så må man gå fra hverandre. Det nytter ikke å dra det fram med jevne mellomrom eller når man blir sint på partneren.

 

(Takk for at du minnet meg på dette. I dag har jeg vært kjempesur på mannen min og syntes at han er en tulling og sånn har det vært noen dager. Men nå ble jeg minnet på at han egentlig er en flott kar bak der og at "tullingen" bare er en bagatell)

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært borti en sånn situasjon, men har to vennepar som har det. Begge forholdene overlevde , litt lik situasjon hos begge, som den over her.

[annonymus1]

var det snakk 0m store summer da?