Føler at samboer tar meg for gitt :(

[Anonym bruker]

For noen måneder siden havnet vi i en kjip periode, der han så å si har sluttet å prate til meg, smile til meg, kose og ha sex. Utad virker han at han er glad i meg, vi har planer om å kjøpe ny leilighet, hund og prøve på et barn til ganske snart. Han er ansvarlig med barna, i huset og på jobben, ikke en som ligger og later seg og ikke bryr seg om noe. Men han har av en eller annen grunn skapt avstand mellom seg selv og meg. Mine forsøk på å gi ham klem/initiere til sex/prate blir ofte avvist. Han foretrekker å se en film på TV eller trykke på data enn å ha kvalitetstid med meg etter at barna er lagt. Når han er med venner, familien eller arbeidskollegaer er han helt annerledes: smiler, ler, prater livlig osv. Her hjemme er han dysterheten selv.

 

Jeg har hittil prøvd å være hyggelig og ikke bli sur for den konstante avvisninga, men føler at jeg har fått nok jeg også. Jeg VET at han ønsker å fortsette å bo med meg og lager planer, men planene og de faktiske handlingene spriker noe veldig. Kanskje han er deprimert, men det er rart at han KUN er deprimert når han er alene med meg da. Her om dagen prøvde jeg å distansere meg fra ham, og da virket det som om han ikke skjønte hva jeg drev med, og kom og ga meg klem av eget tiltak, sånn febrilsk på en måte. Jeg føler at han tar meg for gitt, selv om han er glad i meg, og ønsker at han skal jobbe litt for å fortjene min kjærlighet. Blir det galt av meg å opptre litt kald og likegyldig en stund, og la HAM jobbe for det? Det er fryktelig unødvendig å spille spill når man har bodd sammen en stund og er en familie, men føler at jeg ikke ha noe valg.

 

Noen som har gode tips til meg?

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som det er noe han sliter med. Depresjon er en mulighet - når han er sammen med andre, tar han seg kraftig sammen, mens sammen med deg er han trygg og kan være slik han kjenner seg.

 

Har du spurt han hvordan han har det? Om han sliter med noe?

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som det er noe han sliter med. Depresjon er en mulighet - når han er sammen med andre, tar han seg kraftig sammen, mens sammen med deg er han trygg og kan være slik han kjenner seg. Har du spurt han hvordan han har det? Om han sliter med noe?

 

Har spurt ham tusen ganger, og sagt at jeg stiller opp hvis han sliter med noe, trenger å prate og så videre. Hver gang har svaret vært at alt var i orden, at han bare var sliten/irritert/trøtt.

 

HI

[Kanutten83]

Høres litt ut som da jeg var deprimert. Utad var jeg den samme gamle, hjemme var jeg dysterheten selv... Jeg gjorde det som måtte gjøres med barn og hus selv om det bød meg i mot.. Dessverre ble det da ingenting igjen til mannen og han skjønte jo ikke hvorfor stakkar. Han visste ikke at jeg var deprimert, ikke engang jeg visste det. Det som reddet oss var en tur til legen og deretter til psykolog. Jeg har nå gått til psykolog i 2 år for å forebygge nye depresjoner. Enda så kan jeg få dager hvor jeg er på randen av ny depresjon, men nå kjenner vi til tegnene og mannen min vet at det ikke er han det er noe galt med.

 

Så jeg hadde prøvd å få ham til legen

 

Lykke til, håpe det fikser seg:)

[Anonym bruker]

Jeg var også slik mot min samboer. Jeg var mannen din. Kjenner meg så igjen. Vet ikke helt hvorfor det ble slik, og jeg ble slik... Hadde det mye tøft og jeg tok min samboer for gitt...