Stebarn og sutring

[Anonym bruker]

Vi har samboers barn hos oss annenhver helg og en natt i uka, men jeg merker jeg distanserer meg mer og mer...

 

Femåringen er så ufattelig sutrete, både i måten han prater på og i måten han oppfører seg på. "Leppa" kommer fram med en gang og han TåLER IKKE å bli snakket til. Det er snakk om å gå og furte i to timer..

 

Jeg har selv et barn på samme alder som har blitt oppdratt til at sutring ikke er ok. å være lei seg er greit, å være sint er greit, men å sutre er ikke greit. Og dette har jeg prøvd å gjøre med han her også. Men moren hans har da tatt kontakt og sagt at det er så viktig at han får vise følelser. Der hjemme er det han som styrer skuta i ett og alt... Jeg er virkelig enig i at det er viktig at barn får vise følelser, men jeg mener det at sutring ikke er følelser, men en måte å skulle få vilja si på.

 

Eksempel: Om de hopper på trampolina og en av dem begynner å sutre (understreker: når jeg har fått med meg at det ikke er noe å bli lei seg for) så sier jeg "XXX, nå kan du velge, enten slutter du å sutre eller så får du komme ned av trampolina". Hadde besøk av moren hans som skulle hente sønnen og begynte å hoppe med sønnen, hvorpå sønnen er uenig i et eller annet og begynner å sutre og mor sier i sånn "stakkars deg"-stemme: "åååå, XXX, hva er det for noe? Likte du ikke det? Skal jeg gå ned så du kan hoppe alene?" Merker det KOKER!! Hva lærer han seg egentlig av det??

 

Faren er enig med meg og slår ned på dette og er konsekvent, men det blir virkelig ukoselige helger av det og jeg merker jeg rygger mer og mer ut av forholdet med gutten og det også plager meg fælt...

 

Er det vi som er totalt urimelige her? Noen som har noen råd? Ganske fortvilet...

[Anonym bruker]

Forskjellige hus, forskjellige regler. Vi har hatt den samme utfordringen her med mannen sin 4 åring. Vi har vært konsekvente på at sutring ikke blir tolerert, men har latt henne få fritt utløp for sinne, tristhet og andre "ordentlige følelser".

Hvis hun har begynt å sutre fordi hun ikke har fått viljen sin, eller fordi hun ikke liker middagen så har vi sagt klart ifra at vi ikke forstår sutrespråk og at vi derfor ikke kommer til å svare henne før hun sier hva hun vil på en ordentlig måte.

Det har heldigvis fungert glimrende og hun er nå en blid og fornøyd unge. Hun føler fortsatt at hun blir hørt men hun skjønner at vi ikke er interessert i å høre på skjelvestemme med bevreleppe og trassgråt.

 

Vi ser forøvrig stor forskjell på hvordan hun er med moren sin. Der er det kort vei til gråt og sutring. Hos oss har hun aldri kommet noe vei med det så hun ga opp.

Så. Forskjellige hus, forskjellige regler. Barn skjønner dette veldig godt

[Anonym bruker]

Er vel ikke så rart om 4-5-åringer ikke skjønner konsekvensene av å ha to hjem?

Det har tatt hele livet for meg å skjønne det...

[Anonym bruker]

Forskjellige hus - forskjellige regler - men samme barn!

 

Jeg må si at jeg får så vondt av disse små som strever med å tilpasse seg en hverdag hvor deres behov blir satt til sides ifht foreldre og steforeldres...

 

Det kan jammen ikke være enkelt å forholde seg til to hjem, og hvertfall ikke i en alder av fem små år...

[Anonym bruker]

Er vel ikke så rart om 4-5-åringer ikke skjønner konsekvensene av å ha to hjem? Det har tatt hele livet for meg å skjønne det...

Er vel ikke så rart om 4-5-åringer ikke skjønner konsekvensene av å ha to hjem? Det har tatt hele livet for meg å skjønne det...

 

Nå er det ikke konsekvensene av å ha to hjem det går på her da, men takk for innspillet...

[Anonym bruker]

Forskjellige hus, forskjellige regler. Vi har hatt den samme utfordringen her med mannen sin 4 åring. Vi har vært konsekvente på at sutring ikke blir tolerert, men har latt henne få fritt utløp for sinne, tristhet og andre "ordentlige følelser". Hvis hun har begynt å sutre fordi hun ikke har fått viljen sin, eller fordi hun ikke liker middagen så har vi sagt klart ifra at vi ikke forstår sutrespråk og at vi derfor ikke kommer til å svare henne før hun sier hva hun vil på en ordentlig måte. Det har heldigvis fungert glimrende og hun er nå en blid og fornøyd unge. Hun føler fortsatt at hun blir hørt men hun skjønner at vi ikke er interessert i å høre på skjelvestemme med bevreleppe og trassgråt. Vi ser forøvrig stor forskjell på hvordan hun er med moren sin. Der er det kort vei til gråt og sutring. Hos oss har hun aldri kommet noe vei med det så hun ga opp. Så. Forskjellige hus, forskjellige regler. Barn skjønner dette veldig godt

 

Takk for konstruktivt innlegg Synes bare vi har han så sjelden og er så kjedelig at hele helgen skal gå med til "irrettesetting"...

HI

[Anonym bruker]

Forskjellige hus - forskjellige regler - men samme barn! Jeg må si at jeg får så vondt av disse små som strever med å tilpasse seg en hverdag hvor deres behov blir satt til sides ifht foreldre og steforeldres... Det kan jammen ikke være enkelt å forholde seg til to hjem, og hvertfall ikke i en alder av fem små år...

 

Nå er jo situasjonen en gang som den er og jeg spurte egentlig etter en løsning for å gjøre det så godt som mulig for han. Jeg forstår at situasjonen sikkert hadde vært bedre om det ikke var sånn her, men nå er det jo engang sånn! Da må man jo gå ut i fra sånn det er og ikke sånn det kunne vært.. Tror ikke ungene kommer til å bli spiselige om man hele tiden skal oppdra dem ut i fra at man synes synd på dem.. Det er bedre at de har noen faste rutiner og regler å følge. Men hvordan få bukt med sutring??

[Iiiiik]

Jeg sier nokså konsekvent til mine "Jeg skjønner ikke hva du sier. Du må snakke med vanlig stemme hvis jeg skal skjønne det". Uten sinne og irettesettelse. De periodene vi får det til, virker det og sutringen blir nesten borte.

 

Det er noe som heter at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet og jeg tror at kjefting fort kan bli en opprettholdende faktor. Tror egentlig ikke at det spiller all verdens rolle at moren gjør noe annet. Hvis dere bestemmer dere for enten å ignorere eller å minne om vanlig stemme, vil sutringen opphøre hos dere. Hvis det virker hos moren, vil han fortsette der.

[Anonym bruker]

Er vel ikke så rart om 4-5-åringer ikke skjønner konsekvensene av å ha to hjem? Det har tatt hele livet for meg å skjønne det...

Er vel ikke så rart om 4-5-åringer ikke skjønner konsekvensene av å ha to hjem? Det har tatt hele livet for meg å skjønne det...

Nå er det ikke konsekvensene av å ha to hjem det går på her da, men takk for innspillet...

 

Er ikke meg som har svart over her. Men er ikke det at barnet har forskjellige regler nettopp en konsekvens av å ha to hjem? Da er det vel nettopp det som diskuteres?

[Anonym bruker]

Du har din måte å oppdra/behandle ditt barn på, og ditt stebarns mor har sin måte å gjøre det på. Både du og hun står selvsagt fritt til å oppdra ungene deres på den måten dere synes best, så hvordan HUN reagerer på sitt barns sutring får ikke du gjort så mye med.

 

Det du kan gjøre noe med er hvordan DU reagerer på barnets sutring, og der synes jeg du har fått mange gode råd i denne tråden (overse/nekte å forholde deg til sutringen).

 

For øvrig er oppdragelse av barn en langvarig prosess som ikke er gjort i en håndvending, og når den ene uvanen eller problemstillingen er løst, så blir den bare avløst av en annen. Prøv å ikke irritere deg så mye, det må være veldig slitsomt.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg har et barn fra før også har vi et sammen. De har fått samme oppdragelse, men hu eldste sutrer som om hu skulle ha fått betalt for det. Snakker jeg til henne sutrer hun bare enda mer. har begynt å sende henne på rommet hver gang nå, fordi jeg ikke tolererer det, men da er helvete igang og døra flyr omtrent av.

Hun er snart 8 og for gammel til sånn oppførsel.

 

Sønnen min som jeg har med mannen derimot sutrer aldri. Og om han prøver så bare ser jeg på han og spør om det er noe, og da slutter han med en gang.

 

Poenget er at unger er forskjellige selv med samme grenser og regler. dere må bare finne ut hva som fungerer for dere og barna:)

[Anonym bruker]

Jeg har et barn fra før også har vi et sammen. De har fått samme oppdragelse, men hu eldste sutrer som om hu skulle ha fått betalt for det. Snakker jeg til henne sutrer hun bare enda mer. har begynt å sende henne på rommet hver gang nå, fordi jeg ikke tolererer det, men da er helvete igang og døra flyr omtrent av. Hun er snart 8 og for gammel til sånn oppførsel. Sønnen min som jeg har med mannen derimot sutrer aldri. Og om han prøver så bare ser jeg på han og spør om det er noe, og da slutter han med en gang. Poenget er at unger er forskjellige selv med samme grenser og regler. dere må bare finne ut hva som fungerer for dere og barna:)

 

Men hvordan går det for henne på skolen? Er det jeg begynner å bli litt nervøs for her, for han starter på skolen neste år... Og skulle virkelig ønske han var litt "tøffere" før han kom dit

[Anonym bruker]

Du har din måte å oppdra/behandle ditt barn på, og ditt stebarns mor har sin måte å gjøre det på. Både du og hun står selvsagt fritt til å oppdra ungene deres på den måten dere synes best, så hvordan HUN reagerer på sitt barns sutring får ikke du gjort så mye med. Det du kan gjøre noe med er hvordan DU reagerer på barnets sutring, og der synes jeg du har fått mange gode råd i denne tråden (overse/nekte å forholde deg til sutringen). For øvrig er oppdragelse av barn en langvarig prosess som ikke er gjort i en håndvending, og når den ene uvanen eller problemstillingen er løst, så blir den bare avløst av en annen. Prøv å ikke irritere deg så mye, det må være veldig slitsomt.

 

 

Hun blander seg jo regelrett inn i vår måte så da må det jo være lov å være uenig i hennes måte og drøfte det med andre Er bare litt nervøs fordi gutten faktisk skal begynne på skolen neste år og at han allerede blir gjort narr av for sutreoppførselen sin av andre fem og seksåringer han er sammen med.

 

Har forsøkt å overse det og så snakke om det generelt med han etterpå og da virker det som han forstår det. Og det blir gjerne bedre på søndagen, men da skal han jo reise igjen. Så er det på´n igjen neste gang. Men vi får vel bare fortsette å ha faste reaksjonsmønster så han forstår at "det er sånn det er her" som noen skriver.

 

Men når det går utover andre barn så må man ta tak i det synes jeg.. Han kan ikke få ødelegge lekeopplevelsen for de andre barna ved å sutre, slå seg vrang og i blant slå til de andre barna uten å bli tatt ut av leken og satt på plass...

[Anonym bruker]

Du har din måte å oppdra/behandle ditt barn på, og ditt stebarns mor har sin måte å gjøre det på. Både du og hun står selvsagt fritt til å oppdra ungene deres på den måten dere synes best, så hvordan HUN reagerer på sitt barns sutring får ikke du gjort så mye med. Det du kan gjøre noe med er hvordan DU reagerer på barnets sutring, og der synes jeg du har fått mange gode råd i denne tråden (overse/nekte å forholde deg til sutringen). For øvrig er oppdragelse av barn en langvarig prosess som ikke er gjort i en håndvending, og når den ene uvanen eller problemstillingen er løst, så blir den bare avløst av en annen. Prøv å ikke irritere deg så mye, det må være veldig slitsomt.

 

 

Hun blander seg jo regelrett inn i vår måte så da må det jo være lov å være uenig i hennes måte og drøfte det med andre Er bare litt nervøs fordi gutten faktisk skal begynne på skolen neste år og at han allerede blir gjort narr av for sutreoppførselen sin av andre fem og seksåringer han er sammen med.

 

Har forsøkt å overse det og så snakke om det generelt med han etterpå og da virker det som han forstår det. Og det blir gjerne bedre på søndagen, men da skal han jo reise igjen. Så er det på´n igjen neste gang. Men vi får vel bare fortsette å ha faste reaksjonsmønster så han forstår at "det er sånn det er her" som noen skriver.

 

Men når det går utover andre barn så må man ta tak i det synes jeg.. Han kan ikke få ødelegge lekeopplevelsen for de andre barna ved å sutre, slå seg vrang og i blant slå til de andre barna uten å bli tatt ut av leken og satt på plass...

Har ikke sagt noe om at du ikke "får lov" til å være uenig med barnets mor.

Det jeg sier er at du ikke kan bestemme hvordan hun oppdrar og behandler sønnen sin. Du og faren gjør jo også ting på deres egen måte når dere ikke gir etter for sutringen hans. Det du kan bestemme er hvordan DU vil behandle ham, noe det virker som om du har tenkt til å gjøre også, ettersom du ber om råd her inne.

 

Skolen ville jeg ikke bekymret meg så mye for. Barn er tilpasningsdyktige og han skjønner nok fort at skolen ikke er egnet arena for sutring. Får han problemer så får nok foreldrene beskjed om det fra skolen og sikkert også råd om hvordan de best skal forholde seg til det.

 

Han er et barn stakkars, og må forholde seg til to hjem med ulike regler og flere voksne med ulike reaksjonsmønstre. Hvis du er så bekymret for ham så gjør ditt beste for å forstå ham i stedet for å distansere deg.

 

Gjør faren noe aktivt i forhold til denne sutringen?

[Anonym bruker]

Du har din måte å oppdra/behandle ditt barn på, og ditt stebarns mor har sin måte å gjøre det på. Både du og hun står selvsagt fritt til å oppdra ungene deres på den måten dere synes best, så hvordan HUN reagerer på sitt barns sutring får ikke du gjort så mye med. Det du kan gjøre noe med er hvordan DU reagerer på barnets sutring, og der synes jeg du har fått mange gode råd i denne tråden (overse/nekte å forholde deg til sutringen). For øvrig er oppdragelse av barn en langvarig prosess som ikke er gjort i en håndvending, og når den ene uvanen eller problemstillingen er løst, så blir den bare avløst av en annen. Prøv å ikke irritere deg så mye, det må være veldig slitsomt.

Hun blander seg jo regelrett inn i vår måte så da må det jo være lov å være uenig i hennes måte og drøfte det med andre Er bare litt nervøs fordi gutten faktisk skal begynne på skolen neste år og at han allerede blir gjort narr av for sutreoppførselen sin av andre fem og seksåringer han er sammen med. Har forsøkt å overse det og så snakke om det generelt med han etterpå og da virker det som han forstår det. Og det blir gjerne bedre på søndagen, men da skal han jo reise igjen. Så er det på´n igjen neste gang. Men vi får vel bare fortsette å ha faste reaksjonsmønster så han forstår at "det er sånn det er her" som noen skriver. Men når det går utover andre barn så må man ta tak i det synes jeg.. Han kan ikke få ødelegge lekeopplevelsen for de andre barna ved å sutre, slå seg vrang og i blant slå til de andre barna uten å bli tatt ut av leken og satt på plass...

Har ikke sagt noe om at du ikke "får lov" til å være uenig med barnets mor. Det jeg sier er at du ikke kan bestemme hvordan hun oppdrar og behandler sønnen sin. Du og faren gjør jo også ting på deres egen måte når dere ikke gir etter for sutringen hans. Det du kan bestemme er hvordan DU vil behandle ham, noe det virker som om du har tenkt til å gjøre også, ettersom du ber om råd her inne. Skolen ville jeg ikke bekymret meg så mye for. Barn er tilpasningsdyktige og han skjønner nok fort at skolen ikke er egnet arena for sutring. Får han problemer så får nok foreldrene beskjed om det fra skolen og sikkert også råd om hvordan de best skal forholde seg til det. Han er et barn stakkars, og må forholde seg til to hjem med ulike regler og flere voksne med ulike reaksjonsmønstre. Hvis du er så bekymret for ham så gjør ditt beste for å forstå ham i stedet for å distansere deg. Gjør faren noe aktivt i forhold til denne sutringen?

 

Takk for svar igjen.

Faren synes også det er vanskelig. Men jeg skal gi han rådene fra her inne så får vi teste ut hva som passer for han her. Bare så synd at vi har han så sjelden. Men nå blir det jo en lengre periode i sommer. Tror mye av sutringa kommer av at han sjelden blir lagt før ni-halv ti hos moren sin, så han er utrolig sliten.. Har prøvd å si at han kanskje bør legge seg tidligere, men det nytter ikke. Men hun må vel få lov til å oppdra han på den måten hun vil, bare så synd at det er gutten det går utover, for han sover ikke noe lenger på morgenen av den grunn. Her slokner han sammen med andre barn i huset kl sju.. æsj, er ikke enkelt for noen det her, skulle ønske det gikk an å finne noen felles kjøreregler så gutten slapp å forholde seg til forskjellige regler.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg har et barn fra før også har vi et sammen. De har fått samme oppdragelse, men hu eldste sutrer som om hu skulle ha fått betalt for det. Snakker jeg til henne sutrer hun bare enda mer. har begynt å sende henne på rommet hver gang nå, fordi jeg ikke tolererer det, men da er helvete igang og døra flyr omtrent av. Hun er snart 8 og for gammel til sånn oppførsel. Sønnen min som jeg har med mannen derimot sutrer aldri. Og om han prøver så bare ser jeg på han og spør om det er noe, og da slutter han med en gang. Poenget er at unger er forskjellige selv med samme grenser og regler. dere må bare finne ut hva som fungerer for dere og barna:)

Men hvordan går det for henne på skolen? Er det jeg begynner å bli litt nervøs for her, for han starter på skolen neste år... Og skulle virkelig ønske han var litt "tøffere" før han kom dit

 

Heh, ja du kan spørre....Det går vel ikke helt greit, for å være ærlig Mye sutring når hun ikke får vilja si der og... Som resulterer i at hun ikke har så mange å leke med, for de orker ikke. Jeg håper bare hun snart innser at det ikke er måten å takle ting på.

[Gjest yrild]

Så lenge du og far er enige så gjør det på deres måte hos dere. 5 åringer skjønner raskt hva de kan gjøre hos dere og hva de kan gjøre hos mor.

 

Jeg er helt enig med deg når det gjelder sutring!

[Anonym bruker]

Jeg har et barn fra før også har vi et sammen. De har fått samme oppdragelse, men hu eldste sutrer som om hu skulle ha fått betalt for det. Snakker jeg til henne sutrer hun bare enda mer. har begynt å sende henne på rommet hver gang nå, fordi jeg ikke tolererer det, men da er helvete igang og døra flyr omtrent av. Hun er snart 8 og for gammel til sånn oppførsel. Sønnen min som jeg har med mannen derimot sutrer aldri. Og om han prøver så bare ser jeg på han og spør om det er noe, og da slutter han med en gang. Poenget er at unger er forskjellige selv med samme grenser og regler. dere må bare finne ut hva som fungerer for dere og barna:)

Men hvordan går det for henne på skolen? Er det jeg begynner å bli litt nervøs for her, for han starter på skolen neste år... Og skulle virkelig ønske han var litt "tøffere" før han kom dit

Heh, ja du kan spørre....Det går vel ikke helt greit, for å være ærlig Mye sutring når hun ikke får vilja si der og... Som resulterer i at hun ikke har så mange å leke med, for de orker ikke. Jeg håper bare hun snart innser at det ikke er måten å takle ting på.

 

Uff da Er det jeg er redd for... Han har i tillegg til sutringa andre ikke så heldige utseendemessige trekk (ikke i våre øyne selvfølgelig, men kan se at det ikke teller i positiv retning blant andre barn) som han kan komme til å slite med. Derfor jeg har tenkt at det er viktig at han kommer til skolen som `tøff og kul` og ikke `svak og med sutreleppe`, hvis ikke kan barn være utrolig slemme... Og nå har vi bare et år på å forandre denne oppførselen..

 

Jeg vet at mange sier det ikke er lett med to hjem, og den ser jeg også, i en perfekt verden hadde det vel ikke trengt å være sånn. Men gutten har aldri vært vant med noe annet, så det går ikke an å bruke det som unnskyldning i forhold til sutringa hans hele veien heller..

[Gjest Sekretøsa]

Jeg har et barn fra før også har vi et sammen. De har fått samme oppdragelse, men hu eldste sutrer som om hu skulle ha fått betalt for det. Snakker jeg til henne sutrer hun bare enda mer. har begynt å sende henne på rommet hver gang nå, fordi jeg ikke tolererer det, men da er helvete igang og døra flyr omtrent av. Hun er snart 8 og for gammel til sånn oppførsel. Sønnen min som jeg har med mannen derimot sutrer aldri. Og om han prøver så bare ser jeg på han og spør om det er noe, og da slutter han med en gang. Poenget er at unger er forskjellige selv med samme grenser og regler. dere må bare finne ut hva som fungerer for dere og barna:)

Men hvordan går det for henne på skolen? Er det jeg begynner å bli litt nervøs for her, for han starter på skolen neste år... Og skulle virkelig ønske han var litt "tøffere" før han kom dit

Heh, ja du kan spørre....Det går vel ikke helt greit, for å være ærlig Mye sutring når hun ikke får vilja si der og... Som resulterer i at hun ikke har så mange å leke med, for de orker ikke. Jeg håper bare hun snart innser at det ikke er måten å takle ting på.

Uff da Er det jeg er redd for... Han har i tillegg til sutringa andre ikke så heldige utseendemessige trekk (ikke i våre øyne selvfølgelig, men kan se at det ikke teller i positiv retning blant andre barn) som han kan komme til å slite med. Derfor jeg har tenkt at det er viktig at han kommer til skolen som `tøff og kul` og ikke `svak og med sutreleppe`, hvis ikke kan barn være utrolig slemme... Og nå har vi bare et år på å forandre denne oppførselen.. Jeg vet at mange sier det ikke er lett med to hjem, og den ser jeg også, i en perfekt verden hadde det vel ikke trengt å være sånn. Men gutten har aldri vært vant med noe annet, så det går ikke an å bruke det som unnskyldning i forhold til sutringa hans hele veien heller..

 

Mitt barn har vært til utredning for adhd, så jeg ser det litt i sammenheng med det også... Hun har og alltid vært vant til 2 hjem, det er ikke noe som skjedde i fjor

Men med tid og stunder ordner det seg nok for våre håpefulle og

[Anonym bruker]

Jeg har et barn fra før også har vi et sammen. De har fått samme oppdragelse, men hu eldste sutrer som om hu skulle ha fått betalt for det. Snakker jeg til henne sutrer hun bare enda mer. har begynt å sende henne på rommet hver gang nå, fordi jeg ikke tolererer det, men da er helvete igang og døra flyr omtrent av. Hun er snart 8 og for gammel til sånn oppførsel. Sønnen min som jeg har med mannen derimot sutrer aldri. Og om han prøver så bare ser jeg på han og spør om det er noe, og da slutter han med en gang. Poenget er at unger er forskjellige selv med samme grenser og regler. dere må bare finne ut hva som fungerer for dere og barna:)

Men hvordan går det for henne på skolen? Er det jeg begynner å bli litt nervøs for her, for han starter på skolen neste år... Og skulle virkelig ønske han var litt "tøffere" før han kom dit

Heh, ja du kan spørre....Det går vel ikke helt greit, for å være ærlig Mye sutring når hun ikke får vilja si der og... Som resulterer i at hun ikke har så mange å leke med, for de orker ikke. Jeg håper bare hun snart innser at det ikke er måten å takle ting på.

Uff da Er det jeg er redd for... Han har i tillegg til sutringa andre ikke så heldige utseendemessige trekk (ikke i våre øyne selvfølgelig, men kan se at det ikke teller i positiv retning blant andre barn) som han kan komme til å slite med. Derfor jeg har tenkt at det er viktig at han kommer til skolen som `tøff og kul` og ikke `svak og med sutreleppe`, hvis ikke kan barn være utrolig slemme... Og nå har vi bare et år på å forandre denne oppførselen.. Jeg vet at mange sier det ikke er lett med to hjem, og den ser jeg også, i en perfekt verden hadde det vel ikke trengt å være sånn. Men gutten har aldri vært vant med noe annet, så det går ikke an å bruke det som unnskyldning i forhold til sutringa hans hele veien heller..

Mitt barn har vært til utredning for adhd, så jeg ser det litt i sammenheng med det også... Hun har og alltid vært vant til 2 hjem, det er ikke noe som skjedde i fjor Men med tid og stunder ordner det seg nok for våre håpefulle og

 

Lykke til, krysser fingrene for at det ordner seg til slutt Så får vi håpe skolestart for mini her ikke blir så ille som jeg frykter og at vi har fått bukt med sutringa innen den tid :/