Samboer som jobber mye overtid....

[skoskap]

Er så frustrert. Vi startet ferien på fredag, men samboer er på jobb igjen dag.

Er så utrolig skuffet.vi skulle ha ferie sammen i 10 dager. Han jobber ekstremt mye overtid. Vi har et barn og prøver å få en til. Hadde en spontanabort for kort tid siden. Er bare så sliten. Har sagt at jeg virkelig trenger en ferie. Jeg har alt ansvar for barnet vårt, han henter eller leverer så og si aldri i barnehagen.Og er hjemme etter at barnet vårt har lagt seg på hverdagene.Han gjør sjelden husabeid. Jeg har helt gitt opp og planlegge noe da det som regel må avlyses pga hans jobb. Har sagt at jeg ikke orker å ha det sånn. Hver gang jeg tar det opp kommer han hjem i normaltid tre kvelder også er han tilbake i gammelt mønster. Vi har veldig grei økonomi og er ikke avhengig av at han skal jobbe overtid.

Dette har vært et problem i to år nå. Er utslitt. Jeg jobber selv 100 prosent.

Hva hadde dere gjort? Jeg har sagt jeg ikke orker. Vurderer virkelig og gå fra han

[Ludviksmamma]

overrask han på kontoret en kveld, iført svart frakk, og intet under...

[ata]

Hm...jeg har ikke noen veldig gode svar, men tror iallefall at jeg hadde fått meg vaskehjelp. Om han jobber så mye, så kan han jo fint betale for det...så har du et problem mindre iallefall. Selv om det ikke hjelper på at han er så mye borte, så slipper du unna en del jobb.

 

Ellers så hadde jeg satt meg ned å snakket skikkelig med han om dette her. Spurt hva som var motivasjonen for å jobbe så mye, og om han synes det gikk utover det normale familielivet deres? Jeg hadde forsøkt å sette opp litt planer over henting og levering, en henter den andre leverer...ferdig med det. Så lenge begge to er i full jobb, så er det helt normalt at en deler på henting/levering, og det er også det som er best for barnet...at både mor og far deltar i hverdagen.

 

Når det kommer til feire, så tror jeg nok at jeg hadde booket meg en feier til utlandet slik at han må vekk fra jobb og vaner hjemme...

 

Ellers så er jo et tips å få tid til samtale med en 3. part. Har ikke erfaringer med det selv, men ser for meg at det kan hjelpe...

 

Har ikke så mange gode råd siden jeg ikke kjenner dere eller situasjonen deres :-) Men lykke til og håper det ordner seg!

[Turtelduen]

Er samme som deg. Men her har det vært slik i 9 år

Også er det 6 mann i magen.

Men alternativet vårt er å flytte fra et fantastisk sted og 1/3 av økonomien...

Men får jeg nok er han med han. Han er ellers flink til å ta mye hensyn da. Selv om det sjeldent er husarbeid på han så hjelper han utrolig mye med barna.

Da jeg var 1-3 mnd gravid så kom han hjem for å legge barna og så dro ut igjen.

Jeg er lei av å være mye alene, men det går også opp og ned. Noen perioder er han mye hjemme.

Det er jo noe jeg "holder" ut med, men sier jeg Nok så hører han. Holdt på for 1 år siden, pakke sakene og flytte, sammen.

Men så begynte vi heller med utvidelse av huset, og vips orker jeg mer

Men her er jeg arbeidende hjemmefra. Slipper ut i jobb. Så det er en fordel.

Nå du jobbe 100% hvis han jobber så mye?!

[*venter en liten gutt feb*]

slik har jeg det å, min samboer har mye vakt og når han endelig har fri så har han ett enmannsbedrift som han jobber på når han har fri og på kveldene/helgene. jeg har selv sagt i fra at han må huske familien litt å, nå har han ferie og allerede planlagt mye som gjør at jeg lurer på om han tenker på om han skal ha ferie sammen med oss i det hele tatt. jeg lurer virkelig på om jeg må ha en prat med han i kveld.

[kaktusen]

Jeg ville ivertfall ikke prøvd og få barn nr 2 med denne mannen før du er fornøyd med forholdet deres.

[Silly80]

Du får ta en prat om hvor viktig familieliv er også.

Ikke minst for barna som tydeligvis aldri ser barna sine.

Ville nok ventet med flere barn til man har funnet en løsning.

Hva med å sette ett krav om å reise bort 1 uke?

[skoskap]

Takk for svar og gode råd.Leit å høre at vi er flere som har det så likt. Vi hadde en prat i dag. Jeg forteller hvordan jeg opplever at han jobber så mye. Han svarer med at han ikke ønsker å jobbe så mye, men det er det som kreves av arbeidsgiver.(han jobber som revisor) Jeg sa jeg ikke holder ut og at han treffer barnet sitt altfor lite. økonomisk vil jeg ikke merke stort til at han flytter. Han lover som vanlig at ting skal endre seg. Men jeg føler virkelig at nå er det nok.

Jeg har en jobb jeg trives godt. Jeg ønsker ikke gå ned i stillingsprosent. Har råd til det, men føler ikke at det er løsningen.Det er det at han er så lite hjemme som plager meg. Hvis vi ikke hadde hatt barn sammen hadde det vært slutt for lenge siden. Men føler meg som den egoisten når jeg tenker på barnet vårt. Han sier vi skal dra på ferie, men jeg blir så oppgitt. Er så lei av å bli skuffet.Jeg kan jo bestille en tur til syden, men skulle så gjerne ønske han kunne gjøre noe for at vi skal ha det hyggelig sammen. Er helt enig i at det er uaktuelt å prøve å få barn nr 2 med han.

[*venter en liten gutt feb*]

eller vise deg litt omsorg for alt du faktisk gjør hjemme når du er alene hjemme og han på jobb, siden du selv jobber 100 % å. synes det er rart at mannfolka ikke skjønner at vi kvinner som jobber og tar seg av alt hjemme trenger faktisk litt omsorg og alene tid vi å.

[LilleVilje]

Det høres ikke helt ut som om han forstår hvor viktig dette er for deg. Jeg er motstander av å bruke det å gjøre det slutt som en trussel for å oppnå noe, men dersom du faktisk virkelig vurderer å gjøre det slutt på grunn av dette, er det viktig at han vet hvor alvorlig du ser på det og hvor mye det går ut over deg og familien.

 

Det gir ingen mening at du skal gå ned i stillingsprosent fra en jobb du trives i, og miste viktige pensjonspoeng og trivselen ved å være en viktig del av en arbeidsplass. Flott å høre at du trives på jobb - og uansett er det ikke ditt arbeidsforhold som er problemet her, men hans.

 

Det kan høres ut som om hans arbeidsgiver har et litt gammeldags forhold til familiefedre og arbeid, hvis det virkelig er sånn at arbeidsgiver forventer så lange arbeidsdager? Men her må du uansett ta en ordentlig samtale, forklare ham akkurat hvor mye dette går inn på deg, at du ikke vil ha et barn til så lenge det er sånn (noe jeg holder helt med deg i), og høre om han faktisk er villig til å gjøre endringer som varer over tid. Dere må finne en fordeling på alt det praktiske, gjerne skriv noe ned og lag faste avtaler som ikke kan brytes. Hvis han viser at han kan hente og levere annenhver gang (eller hva nå enn som måtte være praktisk for dere), gjøre sin avtalte del av husarbeidet til avtalt tid, og virkelig vise at det blir en endring i hverdagen, da kan dere gå videre. Men her har du en lang samtale å ta. Og erfaringsmessig er det umulig å forandre noen andre enn seg selv... Jeg har selv vært i et forhold der jeg i over to år håpet på bedring, etter gjentatte samtaler, løfter, løftebrudd og nye samtaler. Til slutt måtte jeg innse at dette var den personen han var, og at han ikke kom til å forandre seg, og stille meg selv det vanskelige spørsmålet om jeg kunne leve med dette resten av livet. For meg ble svaret nei, og det har jeg aldri angret på. Men jeg håper du kommer frem til en konklusjon som passer for deg!

[dincene]

Kan ikke hende at han liker å jobbe istedenfor å være hjemme? Hva dokke gjør de få gangene han er hjemme da? Trives han i sofaen med deg uten å jobbe? Går det greit med å gjøre andre ting i lag? Kanskje det er der problemet ligger?