Hvordan klare å bryte forrholdet til min far

[Anonym bruker]

Min far er en utrolig vanskelig mann. Han er en sint mann som kjefter for alt han kan.

 

Har har et voldsomt temprament! Jeg har blitt kjefta på og kalt stygge ting hele tiden. Jeg er feit som en julegris, jeg er brekkekkel, bedreviter, kvalm, lat, dum, grønnsak. Ja. Han har sagt mye stygt. Vi har aldri hatt særlig nært forrhold. Siden han bestanding har kjefta. Og brukt penger for alt. Penger for dårlig samvittighet, penger for ikke tilstedeværelse i oppveksten osv.

 

(jeg må jo ta med at jeg også er hissig av meg, Og legger fort på til han når han begynner å hisse seg opp. Jeg er sta på mine meninger og er ike redd for å si dem. MEN jeg har aldri kalt han stygge ting! Det mest såre jeg har sagt til han i sinne er at han er en dårlig far. Noe jeg fortsatt mener 100% men det var ikke meningen at han skulle få vite det. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger han har sagt at han er glad i meg. Og det var som regel i fylla.

 

Nå har han ringt meg og kjefta meg opp igjen. Mye er min feil, siden jeg blander meg for mye i hvordan søskenene mine (småsøskenene mine) og moren dems behandler dyr. Jeg er medlem av dyrebeskyttelsen og er veldig aktiv. Har forstått at jeg må roe ned litt, for jeg er klar over at jeg kan irritere på meg gråstein. Og denne xheksa ringer pappa og skjeller han ut. Og han hiver seg på tlf til meg så fort han bare klarer.

 

Nå har de fått mattilsynet på døra som de såklart tror er meg. Men som IKKE er meg! Så da sendte jeg xdama til pappa (heksa) et brev på fb og sa at jeg var uskyldig men at jeg var glad andre enn meg også reagerte. (ville bare fortelle henne at det ikke var meg, sånn at småsøskenene mine ikke trodde det var meg) Og da var helvette igang.. Jeg er en voksen ung "dame" på 24år. Og får kjeft av min egen far som om jeg var en tennåring på dop. Istede for at han sier til henne at hun får ta det med meg, så griper han hver eneste mulighet for å kjefte på meg.. Lurer virkelig på om han LIKER at vi har et sånt forrhold.

 

Jeg begynte å gråte/ brøle i tlf. til pappa ista da han brølte til meg, og kalte meg det ene og det andre.. Så sa jeg at han ikke bryr seg om meg. Og da presterer han å si: Så du sier jeg ikke bryr meg? Hva med at du fikk 1500kr i bursdagsgave da!?" Da rann det over for meg. Alt handler om penger.. Da fikk jeg opp følelser fra barndommen og jeg sa at det handler ikke om penger.. Så la jeg på og slo av tlf. Nå sitter jeg her å gråter.. Er så LEI!! :,(

 

Takk for at du leste. Vet det sikkert er masse skrivefeil og masse rot.

[☆☆☆]

Har du råd betaler du tilbake de 1500 kr med beskjed om at du ikke visste de var gitt på vilkår.

[mnv]

Uff det høres virkelig ikke bra ut, Det skal ikke være slik at foreldrene dine sårer deg på denne måten.

 

Slik jeg tenker hvertfall er at det er noen personer som har gjort seg fortjent til en plass i livet ditt og noen som bare er der, slik som biologisk sett. Og de er vanskelig å velge vekk, slik du skriver i overskiften.

 

Men hva med å forsøke å tenke på din far som en person som bare må være der pga biologi. Ikke ta så mye kontakt med han, og som du sier har dere tydeligvis ulike meningen. Så ikke diskuter ting som opptar deg, med han.

[Anonym bruker]

Takker for svar! Ja, jeg vet hva du mener. Men syns det er så vanskelig. jeg er liksom som den unge jenta som fortsatt kryper etter pappans stolthet.. Høres sikkert rart ut. Men jeg klarer på en måte ikke å bryte med han. Jobber og jobber for å få et bedre forrhold til han. Tenker jo at jeg skal få barn etterhvert også. Og har så utrooolig lyst til at han skal være en skikkelig bestefar, siden han ikke var/er en skikkelig far.. Denne gangen er det greit. Jeg tråkket kanskje over streken med tanke på xheksa hannes. Men han burde ha snakka ordentlig til meg. Og ikke kjefta og smelt med styggord ol:s

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg kuttet kontakten med min mor for 7 år siden. Hun behandlet meg ikke slik so din far, det hadde jeg aldri tolerert.

Vi bor på samme sted, men har so sagt null kontakt. Orker ikke slikt intrigetull. Inviterte henne til min datters konfirasjon i mai da, men fikk en idiotisk telefon fra henne. Takket fint for at hun sa ifra, og sa det var helt greit at hun ikke kom. Var mye so irriterte eg ed den samtalen, men hevde meg fint over det. Heldigvis velger jeg hvem jeg vil ha i livet mitt. Orker ikke ha folk som ikke behandler meg fint, eller so jeg må forandre meg for.

[**venter**]

Jeg skjønner veldig godt du syntes det er vanskelig å bryte helt med faren din. Jeg tok det endelige valget da jeg ble gravid og har etter det ikke kontaktet min far. Han er ikke snill og jeg ønsker ikke mine barn skal måtte forholde seg til ham. På det året har han en gang snakket litt til meg på chatten på Facebook, så så veldig tungt kan han ikke ha tatt det.

Jeg brukte nok fire år før jeg endelig klarte å bestemme meg for at jeg ikke orket mer. Jeg ønsket også å ha et godt forhold til ham, hvertfall kunne omgåes ham uten at det skulle bli bråk hver gang. Men litt etter litt fikk jeg mer og mer avsmak og tok små skritt vekk fra ham frem til jeg til slutt kuttet det helt. Ikke fortsett å ha kontakt bare fordi du føler det er forventet av deg! Det vil være tungt på dager som bursdager osv (jeg sliter f.eks med hvordan vi skal gjøre det i barnedåpen, da jeg enda syntes det blir rart å ikke invitere), men hverdagen vil bli så mye bedre!