Hjelp meg ut litt her dere...

[Anonym bruker]

For et par måneder siden traff jeg en fyr og vi var på bølgelengde med en gang. Jeg var dog ganske tilbakeholden da jeg egentlig ikke var interessert i noe forhold nå, mens han var på meg morgen som kveld og var skikkelig interessert.

 

Jeg har blandede følelser for fyren fordi;

 

Det har aldri virkelig sagt klikk for meg...jeg har syntes han har vært utrolig deilig å prate med, gå ut med..vi har det gøy sammen. Men noe sitring i brystet har det aldri vært.

 

Jeg synes han har en livsstil som er utrolig bedagelig. Han har ingen barn (er 43 år), får med seg alt av sportssendinger på tv, tilbringer ofte helgene (dagen) inne og gjør ingenting...bare lar dagen gå...sover midt på dagen fordi han er trøtt igjen osv. Jeg kan jo forstå dette i og med at han er alene og ikke har noe spes å gjøre i helgen, men det blir litt slapt...

 

Nå er han en mann og bor alene, jeg er kvinne og har barn....våre kriterier til renslighet er sikkert ikke like, men sist jeg var hos han så la jeg merke til at selv om det så greit og rent ut hos han så var det utrolig møkkete hvis man så litt nærmere etter. Han kunne spandert en runde på badet siden han visste jeg skulle komme den helgen...

 

Jeg har aldri lovet han noe som helst, bare sagt at vi tar en dag av gangen og ser hvor vi ender. Det har vært greit for han. Men jeg vet han vil noe mer. Jeg har en følelse inni meg at det faktisk aldri kommer til å bli oss to....til slutt.

 

Men noen dager innimellom har jeg savnet han også. Det virker som om hvis jeg har noen skikkelig bra dager så kunne jeg tenke meg å se han igjen, men om det blir litt tung stemning så føles det bare som et pes å ha en kjæreste...

 

Jeg føler at det blir feil å opplyse han om alle disse varierende følelsene jeg har, men føler også at jeg må lyve til han innimellom når han spør meg om jeg har savnet han osv.

 

Jeg har ikke lyst til å miste han som venn heller....men blir det helt feil og ikke være 100 prosent ærlig her??

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du da og hvor gamle er dine barn ?

 

Det har litt å si om de er innblandet i dette også. Truffet han osv..

 

Jeg har vært i lignende situasjon selv, men vi hadde barn begge to.

 

Det funket greit en periode men når han ville bli seriøs og "definere" oss

begynte samvittigheten å gnage i meg. Det endte opp med at jeg satt meg ned med han og vil finne ut av ting, men da trakk han seg inn i seg selv.

 

Lang historie kort, han trakk seg vekk og det rant ut i sanden

 

Er fortsatt singel og savner han av og til, men det ville ikke funket i lengden tror jeg, da de rette følelsene må være der.

[Gjest Mentha]

Kan du tenke deg å våkne opp ved siden av han hver morgen de kommende årene? Kan du tenke deg at han skal være stefar til dine barn, og kan du se for deg å bare ha sex med han, sitte sammen med han i sofaen på kveldstid, planlegge helger og ferier med han og rett og slett være en familie sammen med han?

For så lenge barna dine blir involvert i han, så er det det dere vil være. Og introduserer du først barna dine for han så bør det være ganske så seriøst mellom dere.

Jeg ville satt meg ned og virkelig tenkt over sånne spørsmål før det skjer noe mer med denne mannen. For det virker som om du egentlig ikke har lyst til å være med han (utifra det du skriver). Klart han har gode sider og dere har gode dager sammen, sånn er det med stort sett alle mennesker. Men disse småtingene du irriterer deg over nå, de vil ikke forsvinne av seg selv, og irritasjonen blir neppe mindre etterhvert som tiden går. Og det er litt dumt, i mine øyne, å vurdere og gå inn i et forhold uten ha de 'rette' følelsene for mannen. Du har ikke lovet han noe som helst, snarere heller vært åpen om at du vil ta ting som de kommer, og da synes jeg det er absolutt best å være 100% ærlig, først og fremst mot deg selv, og så mot han. Og til slutt bør du kanskje ikke 'opplyse han om varierende følelser', men snarere ta en god prat om hvorvidt du ser at dere har en framtid som kjærester eller ikke.

 

Håper du finner ut av det. Lykke til

[Anonym bruker]

HI

 

Åh..tusen takk for svar begge to. Det hjalp meg til Å se litt klarere pÅ det.

 

Jeg er fem År yngre og har fÅtt de barna jeg skal ha. De vet om han som et navn, en jeg er ute med i blant, men jeg har ikke nevnt ord som kjæreste eller annet. Og de har ikke truffet han. Skulle jeg gjøre det ville jeg introdusert han som en venn...i samrÅd med han selvfølgelig.

 

Nei...jeg tror ikke jeg vil vÅkne opp ved siden av denne fyren resten av livet. Vil ikke ha han som stefar...ikke fordi han ikke passer som det, men fordi jeg ikke er interessert i det hele tatt Å flytte sammen med noen med det første. Jeg kan godt ha en kjæreste men det blir ingen felles adresse pÅ lenge ennÅ.

 

Og dessverre sÅ funker ikke sex'en i det hele tatt. Men det kan jeg jo ikke si til han. NÅr han sier at han eeeeelsker Å ligge med meg og spør meg om det samme...sÅ lyver jeg foreløpig. Men jeg har gitt det en sjanse, for det kan jo være at slikt blir bedre med tiden. Men her gÅr det opp og ned og noen ganger har jeg til og med tenkt "bare det blir ferdig"...ikke veldig bra i begynnelsen av et forhold...