Mange av dere som ikke er så glade i stebarna?

[Anonym bruker]

Er litt trist å lese noe av det jeg ser her inne. Føler nesten at noen ikke gjør optimalt for å bli kjent med stebarna :/

 

Jeg dømmer ingen, men er bare litt nysgjerrig. Jeg er stemor selv, og fra dag en har jeg trådd forsiktig frem. Jeg har svelgt noen kameler, men nå er vi en familie. For meg er det en selvfølge at bilder av stebarna skal opp på veggen sammen med våre barn.

Jeg hadde ingen barn selv da jeg ble sammen med typen, så lurer på om det kan ha noe å si? Det var også en selvfølge for meg at de var de første på sykehuset for å hilse på småsøsknene osv. Jeg er faktisk veldig glade i dem, og savner dem når de ikke er her.

 

Hva tenker dere om stebarna deres?

Er det slik at dere savner dem når de er borte, eller grues dere til dem skal komme på "besøk"?

[Ludviksmamma]

jeg har tidligere i livet hatt to kjærester, der begge hadde barn fra før. den ene lille jenta var en engel (som også hadde en hyggelig og sammarbeidsvillig mor), som jeg den dag i dag savner, den andre var ett utspekulært grusomt monster (og det var møkk umulig å sammarbeide med mor)... min nåværende mann har ikke barn fra før, og jeg må si meg lettet over at vi begge venter vårt første...

[Anonym bruker]

Har et helt greit forhold til stebarna.

Bilder på veggen og alt her

 

Gruer meg ikke til dem skal komme men savner dem heller ikke når dem er hos moren

Har det i grunnen fint som det er.

[Anonym bruker]

Har et litt anspent forhold til mine stebarn, men det har mye med at moren setter de opp mot meg. Hun valgte å være utro, så mannen forlot henne. Tok ca 1 år før jeg fant han, og da ville hun plutselig gjøre alt hun kunne for å få han tilbake- noe han overhode ikke ønsket etter et veldig stygt brudd. Hun er bitter, så dette går utover barna.

Prøver å inkludere dem, men kan være hardt. Er ikke slik at jeg gleder meg til de kommer, men gjør det beste ut av tiden de er her. Det viktigste er jo at de får tiden sammen med faren

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg til stedattera mi kommer på besøk.

hu er her annenhver helg.

grunnen til det er at hu får gjøre akuratt som hu vil.

være oppe så lenge hu vil, ligge i senga vår, selvom hu har eget rom her.

vi får ikke mye privatliv akuratt.

hu skal være her 3 uker i ferien, kan ikke akuratt si jeg gleder meg. hu er forresten 10 år.

har heller ingen bilder av hu her, takk og lov.

[Anonym bruker]

Det er mor og far som er barnas nøkkelpersoner. Det er mor og far som er årsaken til om barn og stemor får et godt forhold. Hvordan mor og far aksepterer for sine barn å få en stemor.

 

Det virker ikke som de fleste foreldre alltid er like reflekterte i hvordan de selv oppfører seg, og hvilken innvirkning det får på barna og deres forhold til stemor.

 

Hvor mange fedre er det der ute som går inn i et nytt forhold med gjennomtenkte planer om hvordan introduksjon av stemor skal skje på best mulig måte? Hvordan man tar opp å revaluerer situasjonen og egen oppførsel underveis? For hele tiden å ha en godt tilpasset adferd.

 

Og for dere som tror at mors oppførsel og tanker om at hennes barn har en stemor ikke er veldig tydelige for barna tar nok feil. Om man mener at barna plukker opp en motvilje hos en stemor som gjør sitt ytterste for at ting skal gå bra, må man da mene at de også plukker opp sin egen mors skespsis og sin egens fars dårlige samvittighet.

 

¨Så lenge stemor er normalt oppegående og normalt sympisk, og ønsker at det skal gå fint med seg og hans barn, sitter far og mor på nøkkelen for det endelige resultatet.

[Anonym bruker]

Det er mor og far som er barnas nøkkelpersoner. Det er mor og far som er årsaken til om barn og stemor får et godt forhold. Hvordan mor og far aksepterer for sine barn å få en stemor.

 

Det virker ikke som de fleste foreldre alltid er like reflekterte i hvordan de selv oppfører seg, og hvilken innvirkning det får på barna og deres forhold til stemor.

 

Hvor mange fedre er det der ute som går inn i et nytt forhold med gjennomtenkte planer om hvordan introduksjon av stemor skal skje på best mulig måte? Hvordan man tar opp å revaluerer situasjonen og egen oppførsel underveis? For hele tiden å ha en godt tilpasset adferd.

 

Og for dere som tror at mors oppførsel og tanker om at hennes barn har en stemor ikke er veldig tydelige for barna tar nok feil. Om man mener at barna plukker opp en motvilje hos en stemor som gjør sitt ytterste for at ting skal gå bra, må man da mene at de også plukker opp sin egen mors skespsis og sin egens fars dårlige samvittighet.

 

¨Så lenge stemor er normalt oppegående og normalt sympisk, og ønsker at det skal gå fint med seg og hans barn, sitter far og mor på nøkkelen for det endelige resultatet.

 

Det er da like fullt stemors ansvar å etablere et godt forhold til barnas mor.

 

Hvor er forresten stefar inne i bilder ditt? Mitt inntrykk er at det er langt oftere dårlig forhold mellom barn/foreldre/stemor enn det er mellom barn/foreldre/stefar. Kanskje stefedre har noe å lære oss...

[Anonym bruker]

Det er mor og far som er barnas nøkkelpersoner. Det er mor og far som er årsaken til om barn og stemor får et godt forhold. Hvordan mor og far aksepterer for sine barn å få en stemor.

 

Det virker ikke som de fleste foreldre alltid er like reflekterte i hvordan de selv oppfører seg, og hvilken innvirkning det får på barna og deres forhold til stemor.

 

Hvor mange fedre er det der ute som går inn i et nytt forhold med gjennomtenkte planer om hvordan introduksjon av stemor skal skje på best mulig måte? Hvordan man tar opp å revaluerer situasjonen og egen oppførsel underveis? For hele tiden å ha en godt tilpasset adferd.

 

Og for dere som tror at mors oppførsel og tanker om at hennes barn har en stemor ikke er veldig tydelige for barna tar nok feil. Om man mener at barna plukker opp en motvilje hos en stemor som gjør sitt ytterste for at ting skal gå bra, må man da mene at de også plukker opp sin egen mors skespsis og sin egens fars dårlige samvittighet.

 

¨Så lenge stemor er normalt oppegående og normalt sympisk, og ønsker at det skal gå fint med seg og hans barn, sitter far og mor på nøkkelen for det endelige resultatet.

 

Det er da like fullt stemors ansvar å etablere et godt forhold til barnas mor.

 

Hvor er forresten stefar inne i bilder ditt? Mitt inntrykk er at det er langt oftere dårlig forhold mellom barn/foreldre/stemor enn det er mellom barn/foreldre/stefar. Kanskje stefedre har noe å lære oss...

 

Tror det har mye å si det at mødre krever at nye partnere involverer seg i hverdagen til mor inkludert barna....men far ofte ikke har de samme krava.

Kunne selv aldri blitt sammen med en mann som ikke brydde seg om barne mitt eller ble en del av familien etterhvert.

 

 

[Anonym bruker]

Det er mor og far som er barnas nøkkelpersoner. Det er mor og far som er årsaken til om barn og stemor får et godt forhold. Hvordan mor og far aksepterer for sine barn å få en stemor.

 

Det virker ikke som de fleste foreldre alltid er like reflekterte i hvordan de selv oppfører seg, og hvilken innvirkning det får på barna og deres forhold til stemor.

 

Hvor mange fedre er det der ute som går inn i et nytt forhold med gjennomtenkte planer om hvordan introduksjon av stemor skal skje på best mulig måte? Hvordan man tar opp å revaluerer situasjonen og egen oppførsel underveis? For hele tiden å ha en godt tilpasset adferd.

 

Og for dere som tror at mors oppførsel og tanker om at hennes barn har en stemor ikke er veldig tydelige for barna tar nok feil. Om man mener at barna plukker opp en motvilje hos en stemor som gjør sitt ytterste for at ting skal gå bra, må man da mene at de også plukker opp sin egen mors skespsis og sin egens fars dårlige samvittighet.

 

¨Så lenge stemor er normalt oppegående og normalt sympisk, og ønsker at det skal gå fint med seg og hans barn, sitter far og mor på nøkkelen for det endelige resultatet.

 

Det er da like fullt stemors ansvar å etablere et godt forhold til barnas mor.

 

Hvor er forresten stefar inne i bilder ditt? Mitt inntrykk er at det er langt oftere dårlig forhold mellom barn/foreldre/stemor enn det er mellom barn/foreldre/stefar. Kanskje stefedre har noe å lære oss...

 

Tror det har mye å si det at mødre krever at nye partnere involverer seg i hverdagen til mor inkludert barna....men far ofte ikke har de samme krava.

Kunne selv aldri blitt sammen med en mann som ikke brydde seg om barne mitt eller ble en del av familien etterhvert.

Tror mye av grunnen kan være at mange fedre lemper ansvaret for unga sine på den nye dama så fort de får muligheten, slik at stemor får mesteparten av jobben. Stefedre slipper unna med å være "kose-og-leke stefedre".

 

Tror også stefedre generelt er mer avslappet i rollen sin, og ikke kaster seg ut i en "nå skal jeg vise at jeg er flink kone og virkelig engasjere meg i barna"- rolle som ofte kan ta litt av.

[Anonym bruker]

Synes det ene stebarnet jeg har har blitt en liten giddalaus sutreunge som jeg sliter med å like til tider, de eldste liker jeg godt og kan savne de, Den som jeg sliter med er den jeg ser mest, hun er her hver bidige uke/helg, og jeg har all ansvaret når det gjelder henne.

Angrer ikke at jeg er med faren hennes, alle barna er en del av pakken. Det som funker for meg når det gjelder denne er å ha henne fulltid, for da kan jeg faktisk oppdra henne! Nå må jeg slite med alt det tullet andre tillater henne, og det er mye tull. Moren har sendt henne til fosterhjem, og faren har ikke foreldreretten her(dette må til retten), men jeg fikk ordnet ukenlig besøk slik at far og datter får tid sammen. Men alt faller på meg... Historien her er lang, så dette holder som svar for spørsmålet til HI. Jeg er glad i barna, men ikke nødvendigvis slik at jeg liker det de gjør i forskjellige situasjoner.

[Anonym bruker]

Det er mor og far som er barnas nøkkelpersoner. Det er mor og far som er årsaken til om barn og stemor får et godt forhold. Hvordan mor og far aksepterer for sine barn å få en stemor. Det virker ikke som de fleste foreldre alltid er like reflekterte i hvordan de selv oppfører seg, og hvilken innvirkning det får på barna og deres forhold til stemor. Hvor mange fedre er det der ute som går inn i et nytt forhold med gjennomtenkte planer om hvordan introduksjon av stemor skal skje på best mulig måte? Hvordan man tar opp å revaluerer situasjonen og egen oppførsel underveis? For hele tiden å ha en godt tilpasset adferd. Og for dere som tror at mors oppførsel og tanker om at hennes barn har en stemor ikke er veldig tydelige for barna tar nok feil. Om man mener at barna plukker opp en motvilje hos en stemor som gjør sitt ytterste for at ting skal gå bra, må man da mene at de også plukker opp sin egen mors skespsis og sin egens fars dårlige samvittighet. ¨Så lenge stemor er normalt oppegående og normalt sympisk, og ønsker at det skal gå fint med seg og hans barn, sitter far og mor på nøkkelen for det endelige resultatet.

Det er da like fullt stemors ansvar å etablere et godt forhold til barnas mor. Hvor er forresten stefar inne i bilder ditt? Mitt inntrykk er at det er langt oftere dårlig forhold mellom barn/foreldre/stemor enn det er mellom barn/foreldre/stefar. Kanskje stefedre har noe å lære oss...

Tror det har mye å si det at mødre krever at nye partnere involverer seg i hverdagen til mor inkludert barna....men far ofte ikke har de samme krava. Kunne selv aldri blitt sammen med en mann som ikke brydde seg om barne mitt eller ble en del av familien etterhvert.

Tror mye av grunnen kan være at mange fedre lemper ansvaret for unga sine på den nye dama så fort de får muligheten, slik at stemor får mesteparten av jobben. Stefedre slipper unna med å være "kose-og-leke stefedre". Tror også stefedre generelt er mer avslappet i rollen sin, og ikke kaster seg ut i en "nå skal jeg vise at jeg er flink kone og virkelig engasjere meg i barna"- rolle som ofte kan ta litt av.

 

Jeg vil tro det er større forventninger til en stemor enn en stefar. Det er jo ofte i et samfunn større forventninger til mor enn til far, så tipper det er det samme med stemor/stefar.. Desverre.. Og tror også at mor og far sitter mye på nøkkelen med å få til et godt forhold mellom stemor/stefar og barna.

 

I mitt tilfelle så kommer jeg svært godt overens med barna, til tross for iherdig innsats fra mor om at vi ikke burde gå overens, men jeg har bare vist hvem jeg er og hva jeg vil (og det er å være en ekstraperson i livet deres, IKKE moren, men samtidig at jeg må få lov å sette grenser og "oppdra" dem litt) Vi har barna såpass mye at det går ann. Jeg har blitt glad i barna.