Tror jeg har AD/HD :(

[Anonym bruker]

Dette er noe jeg har trodd i alle år, men mamma orket rett og slett ikke å få meg utredet da jeg var mindre. Jeg er 19 år, og kjenner at jeg faktisk er litt fortvilet over dette, for det skjer jeg får spm om dette. Når jeg leser på nett har jeg omtrent alle symptomene på det, på de fleste typene.

Jeg er en utrolig rastløs person, og ser bare ikke det negative i noe. Jeg liker at det skjer ting rundt meg, og føler at jeg aldri klarer å oppleve nok- jeg blir aldri mettet på ting.

Så skal det sies at jeg har skjerpet meg utrolig mye etter jeg fikk barn, men de siste årene har jeg også skjerpet meg i oppførsel- men føler liksom at det ikke holder..

Jeg er hverken frekk eller spydig mot andre personer, og får ofte høre at det har blitt en fantastisk jente ut av meg- og det er jeg jo selvfølgelig glade for.

 

Om dere hadde lurt på om dere hadde AD/HD, ville dere fått det utredet, eller bare latt være å brydd dere? Vil jo selvfølgelig aldri bruke det som er unnskyldning, men heller vite at enten har jeg det- eller så har jeg det ikke.

 

Er det noen av dere som har ADHD?

[Anonym bruker]

Du vil ikke angre på en utredning. Har du ADHD kan jeg love deg at livet blir ikke noe lettere med tiden. Ja, vi blir voksne, mer modne og mindre impulsive, men til eldre en blir jo mer blir det å holde styr på. Med ADHD har du langt mindre forutsetninger til å takle alle utfordringene livet byr på og hvorfor i alle dager skal du leve i konstant oppoverbakke når de fleste andre har flatmark med innslag av bakker?

 

Jeg fikk sen diagnose og jeg er regelrett litt sur for at jeg har måttet jobbe 10 ganger så mye for å oppnå det de fleste tar på strak arm. Nå har jeg medisiner og har det langt enklere. Jeg er ikke som alle andre, men jeg er langt nærmere normalen.

 

ADHD er ikke latskap, innbildt eller fantasi. Det er en beskrivelse av et menneske som ikke har normal regulering av konsentrasjon og sanseinntrykk. Du kan ikke bestemme over dette selv. å nekte å ta i mot hjelp er som å mangle et ben og instere på å hoppe rundt på et ben resten av livet. Mulig, men fullstendig unødvendig og upraktisk.

 

Utredning er veldig greit om du har det minste mistanke om at du har diagnosen.

[Anonym bruker]

Du vil ikke angre på en utredning. Har du ADHD kan jeg love deg at livet blir ikke noe lettere med tiden. Ja, vi blir voksne, mer modne og mindre impulsive, men til eldre en blir jo mer blir det å holde styr på. Med ADHD har du langt mindre forutsetninger til å takle alle utfordringene livet byr på og hvorfor i alle dager skal du leve i konstant oppoverbakke når de fleste andre har flatmark med innslag av bakker? Jeg fikk sen diagnose og jeg er regelrett litt sur for at jeg har måttet jobbe 10 ganger så mye for å oppnå det de fleste tar på strak arm. Nå har jeg medisiner og har det langt enklere. Jeg er ikke som alle andre, men jeg er langt nærmere normalen. ADHD er ikke latskap, innbildt eller fantasi. Det er en beskrivelse av et menneske som ikke har normal regulering av konsentrasjon og sanseinntrykk. Du kan ikke bestemme over dette selv. å nekte å ta i mot hjelp er som å mangle et ben og instere på å hoppe rundt på et ben resten av livet. Mulig, men fullstendig unødvendig og upraktisk. Utredning er veldig greit om du har det minste mistanke om at du har diagnosen.

 

Går du på noen medisiner da? Hjelper det?

jeg har slitt meg gjennom skolen i alle år, og er bare så lei av å ikke se resultater uansett hvor mye jeg jobber. Skal begynne på Høgskole til høsten, men ser egentlig ikke så lyst på det enda..

 

Hvordan utredet de deg?

[Anonym bruker]

Jeg gikk til fastlegen og sa at jeg ville utredes for ADHD. Fastlegen sendte meg til voksenpsykiatrien hvor jeg fikk en psykolog. Der var det samtaler, konsentrasjonstesting og IQ-testing. Utredningen tok ca et halvt år. På slutten ble det medisinutprøving og de virker veldig bra. Da hadde jeg hatt god tid til å vurdere om medisin var noe jeg var villig til å prøve. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg takket ja. En kort stund etter første dose var det som om noen hadde skrudd av de ti tvkanalene som stod på i hodet, men som jeg ikke hadde lagt helt merke til at var der.

 

Jeg hadde ikke klart høyere utdanning uten medisiner. Medisinene fungerer som en støtte slik at jeg klarer å fullføre ting jeg begynner på og kaoset i hodet blir dempet slik at jeg kan konsentrere meg. De fleste voksne med ADHD tar medisiner, men pga stigmatisering er det få som snakker om det.

 

Det er ingen mirakelkur, men akkurat den lille hjelpen som gjør at man klarer seg. Man klarer seg jo uten, men livet blir lettere om man slipper å slåss for å få unnagjort hver minste ting. Det blir lettere å være til.

[mamma_bergen]

Du vil ikke angre på en utredning. Har du ADHD kan jeg love deg at livet blir ikke noe lettere med tiden. Ja, vi blir voksne, mer modne og mindre impulsive, men til eldre en blir jo mer blir det å holde styr på. Med ADHD har du langt mindre forutsetninger til å takle alle utfordringene livet byr på og hvorfor i alle dager skal du leve i konstant oppoverbakke når de fleste andre har flatmark med innslag av bakker? Jeg fikk sen diagnose og jeg er regelrett litt sur for at jeg har måttet jobbe 10 ganger så mye for å oppnå det de fleste tar på strak arm. Nå har jeg medisiner og har det langt enklere. Jeg er ikke som alle andre, men jeg er langt nærmere normalen. ADHD er ikke latskap, innbildt eller fantasi. Det er en beskrivelse av et menneske som ikke har normal regulering av konsentrasjon og sanseinntrykk. Du kan ikke bestemme over dette selv. å nekte å ta i mot hjelp er som å mangle et ben og instere på å hoppe rundt på et ben resten av livet. Mulig, men fullstendig unødvendig og upraktisk. Utredning er veldig greit om du har det minste mistanke om at du har diagnosen.

 

Jeg støtter dette innlegget,veldig bra beskrevet:)

Fikk selv diagnosen i voksen alder,og skulle for alt i verden ønske jeg fikk den tidligere..Det er som sagt her,et slit å leve med det,men etter å ha fått svar på hvorfor jeg ikke er "normal" falt mange brikker på plass i livet mitt.Jeg vet nå hva det er med meg,og da er det lettere å godta at jeg er som jeg er:) Livet er rett og slett lettere,langt i fra perfekt men lettere.

Jeg kan også være litt "misunnelig" på andre,da det i mine øyne ser ut til at alle andre fikser ting så veldig lett,mens jeg må slite med den minste ting..

Jeg går på medisiner,og det hjelper også

[Anonym bruker]

Tusen takk for et fantastisk godt svar!

Burde kanskje få meg time til legen, men tørr ikke ta den telefonen! Du vet ikke om jeg kanskje kan nevne det på helsestasjonen når jeg skal dit neste gang? Tenker at de kanskje kan hjelpe..

 

Nå har jeg hvertfall bestemt meg for at jeg skal utredes

Skal bli godt å få et svar hvertfall.

 

HI