Blir så innmari lei meg ;(

[Anonym bruker]

Da jeg flyttet fra hjemstedet mitt for 6 år siden, flyttet jeg også fra min beste venninne. De første mndene hadde vi så og si daglig kontakt, men etterhvert dabbet det mer og mer av. Ganske naturlig, da vi ikke lenger hadde like mye til felles og var opptatt med hver vår hverdag. Etter som årene har gått, har kontakten mellom oss så og si hengt på initiativ fra meg. Jeg har ringt, sendt mld og tatt kontakt når jeg har vært hjemme. Sjelden svarer hun på tlf, og når hun gjør det har hun alltid (av ulike årsaker) liten tid til å prate, sjelden svarer hun på sms, og de gangene jeg er hjemme og tar initiativ til å treffes, skjer det alltid med flere andre venninner av henne tilstede. Jeg er sosial av meg og liker godt å være med folk, men jeg har også behov for å ha litt alenetid med dem jeg føler står meg nære. I

 

løpet av de siste 7-8 mndene har hun vært i byen jeg bor i 3 ganger. Hver gang har jeg invitert henne hjem til meg, enten for å bo her, eller bare for å komme og se hvordan vi har det og spise lunsj/middag med oss. Men hver gang har det endt med at hun heller har bodd andre steder og vi har møttes en time eller to på kafe (også da sammen med andre venner av henne). Da hun var her nå sist gang, foreslo jeg at hun kunne komme opp hit og at vi kunne gå på en kafe i nærheten her. Den forespørselen svarte hun ikke på, bare foreslo noe annet som ikke passet for meg. Da ville hun at jeg skulle bli med dem (hun og 4 andre venninner) ut og spise samme kvelden. Da fikk jeg bare nok og sa det som det er at jeg har lyst og behov for å være med henne og ikke resten av verden hver gang vi møtes. Har ikke hørt et ord siden!

 

Mulig at hormonene spiller meg et skikkelig puss her, men nå er jeg så utrolig lei av å føle at jeg gir og gir og gir, og aldri får noe tilbake. Jeg blir like skuffet hver gang jeg moter meg opp til å ta initiativ til noe, for deretter å bli avvist nok en gang. Nå har jeg bare kommet til et punkt der jeg rett og slett ikke orker å gi mer for å opprettholde kontakten. Jeg har hatt et vanskelig år, med mye sykdom, spontanabort, dødsfall i familien, og et veldig tøft svangerskap, og hadde så innmari behov for å snakke med henne om det. Men nå orker jeg bare ikke mer.

 

Har bestemt meg for å ikke være den som tar kontakt neste gang. Uansett hvor lang tid det går. Tar hun kontakt kommer jeg til å si det akkurat som jeg føler det. Jeg er jo ikke sint på henne, bare så utrolig skuffet. Føler meg sviktet og oversett, og det er bare vondt!

 

Hva tenker dere andre om dette? Forlanger jeg for mye, eller er det forståelig at jeg ikke orker mer? Hadde satt pris på konstruktive tilbakemeldinger, og ikke alle disse kalde, teite og stygge kommentarene som enkelte bedrevitere bare må slenge fra seg...!

 

Jeg er iallefall veldig lei meg og savner venninnen min!

[butt]

Jeg skjønner deg veldig godt, og hadde nok følt det samme hadde det vært meg. Noen ganger har man behov for å bare være to. Med mange andre venninner (som kanskje bare er hennes), blir det ofte litt "overfladisk". Hvis hun hadde vært en god venninne hadde hun visst hvilket år du har bak deg, og tatt initiativ til at dere to kunne funnet på noe hyggelig, eller bare snakket ut. Det er godt å ha noen å lufte tanker med eller bare få tankene andre steder. Når du faktisk sa det som det var, synes jeg i alle fall din venninne kunne vist mer forståelse. Skjønner godt du savner henne hvis dere tidligere har vært nær, men hvis hun stadig avviser, ikke svarer osv., så tror jeg kanskje du har det bedre uten inntil videre. Kanskje du har noen andre gode venninner å snakke med?

Stor klem til deg, håper du finner noen andre gode venninner du kan snakke med og som vil bare være "dere to" noen ganger

[Anonym bruker]

She`s just not that into you..

[Anonym bruker]

vennskapet deres betyr nok mye mindre for henne enn for deg. Ikke uvanlig med barndomsvenner som vokser fra hverandre.

[Anonym bruker]

jeg skjønner deg veldig godt og har det slik med noen av mine venninner og. Men det kan jo faktisk være at hun følte seg sviktet eller kanskje litt forlatt da du flyttet vekk og for henne var det ett svik..sier ikke at det er riktig, men det kan jo hende faktisk..

[Kamomille]

Skjønner deg godt jeg.

Men du må nok bare innse at mens du tviholder på vennskapet så har hun gått hen og fått nye venner. Du er nok ikke lenger en bestevenninne for henne. Du har flyttet vekk og hun har skapt nye relasjoner. Du kan ikke forvente hat vennskapet skal være like nært som før når dere har bodd borte fra hverandre i så mange år.

[Gjest ronja røverdatter]

Kamomille har nok rett. Du har flyttet og gått videre i livet ditt, hun har gått videre i livet sitt. Noen ganger klarer man å være nære venninner selv om man flytter og kanskje ikke sees så ofte, andre ganger gjør avstand at man glir fra hverandre. Hun trenger ikke å være noen dårlig person, du er sikkert ikke noen dårlig person - det er bare slike ting som skjer rett og slett.

 

Og så er det sånn at akkurat når man flytter så er det den som blir flyttet fra som ofte har det tøffest. Den som flytter blir opptatt med det nye som skjer i forbindelse med flyttingen. Men etterhvert så snur den situasjonen igjen. Den som har flyttet fra er mer opptatt av å ha kontakt med gamle venner enn gamle venner er opptatt av å ha kontakt med deg. Det er helt normalt, men ganske vondt å oppdage. Hun vil kanskje alltid bety mer for deg fordi hun ikke bare er en gammel venninne, men også en kontakt med hjemplassen din. Mens for henne har dere begge gått videre i livet og i hennes øyne har dere kanskje ikke så mye felles lenger.

 

Det ser man også når man flytter eller er gjennom forandringer i livet. Man har venner som er supernære, som man føler at man omtrent ikke kan leve uten og som er (nesten) sjelevenner, og så flytter man eller man skifter interesser eller arbeidsplass eller hva det nå er som gjør at man har holdt sammen, og så plutselig er man ikke så nære venner lenger, selv om ingen har gjort noe galt.

 

Vennskap er skjørt og vanskelig. Og brutalt nok tror jeg bare at du må innse at vennskapet med denne venninnen ikke er som det en gang var. Gi slipp, hold en lett overfladisk kontakt for man vet aldri hva fremtiden bringer og man trenger ikke å bli uvenner, men se framover etter andre venner hvor vennskapet er i mer balanse.

[Gutta er ute og puppene henger]

Når dere ikke lenge kunne treffes daglig så fikk hun andre venninner som fylte akkurat det tomrommet.Og siden dere sikkert mistet en del av nærheten som dere hadde som bestevenniner, siden dere ikke lengre kunne treffes så ofte som før, fikk hun andre venniner som hun kunne dele sorger og gleder med og som også viste hva hun gjorde i løpet av dagen og kunne treffes for en kjap prat på enten kafe eller hjemme hos hverandre.

 

Hun tenker nok på deg som en venninne fremdeles, men kanskje ikke så nært som dere en gang var. Det er faktisk helt normalt og jeg merker det selv.

Har flere venninner som jeg hang sammen med som erterris når jeg var ung, singel og student. Da var hverdagen svært enkel, den handlet om skole, venner, fester og løse forhold altså meg,meg,meg, og det og pleie venneinner var enkelt.

 

Men etter at årene gikk og jeg har flyttet fra studiestedet og hjem, fått meg jobb, en mann og to barn så merker jeg at hverdagen krever sitt av meg og jeg er sliten etter en laaang dag og dermed er det de venninnene jeg har her jeg bor som jeg pleier vennsakpsforholdt til, de venninnen jeg hadde i studietiden er ikke fylt så enkle og plei.

For det første så bor vi 3-4 timer unna hverandre vi har alle venner der vi nå bor og vi har alle travle dager med mann, jobb og små barn, dermed så orker vi ikke og reise og besøke hverandre noe særlig. Det blir med litt små chatting på fb og et tlf samtale i ny og ne. Vi har det kjempemorsomt når vi en skjelden gang treffes, men jeg ser ikke på noen av dem som nære venner lengre.. dessverre!!!

 

Men sånn tror jeg det er for de fleste av oss.