Det er vanskelig å være mamma

[Anonym bruker]

Trodde ikke det skulle bli så vanskelig. Barnet er veldig enkel både når det gjelder søvn, spising, sjelden syk og sosial. MEN det er ett stort men, h*n slår meg, igjen og igjen. Nekter å høre når jeg tar hånden, holder den fast og sier at det ikke er lov å slå. bare flirer og fortsetter så fort h*n får løs hånden. Slår med hendene sine, eller med fjernkontrollen eller leker. Hvis jeg får skikkelig vondt etter ett slag med noe hardt på nesa eller andre steder i ansikte bare ler h*n. Slår alltid etter ansikte, og alltid når h*n sitter i fanget og vi har det korslig. Kan og slå fordi h*n ikke får viljen sin, men da hjelper til en viss grad tilsnakk. H*n biter meg i fingerene eller i anskite, skaller meg, slår meg og klyper meg, og jo mer vondt jeg får desto mer morsomt er det. Prøver å ikke vise smerte men det er ikke lett når det er så vondt at tårene står i øynene på meg. Når h*n biter seg fast må jeg bruke den andre hånden for å lirke opp munnen da h*n ikke slipper taket frivillig, merker h*n det på meg knipes tennene bare hardere sammen.

Jeg blir gal, og dager det er som værst skulle jeg ønske jeg bare kunne reist og ikke sett meg tilbake. Aner snart ikke hva jeg skal gjøre når hverken time out eller tilsnakk hjelper, ser ut som jeg bor med en konemishandler mens sannhenten er at jeg har en mamma mishandler, som aldri slår, bliter, lugger, klyper,skaller noen andre enn meg. Blir fort sint i barnehagen, men bruker aldri vold mot andre voksne eller barn, bare mot meg, og h*n "elsker" å se når jeg får vondt.

Barnet er snart 2, og jeg elsker h*n, men blir så sliten av å føle meg som en dårlig mor som ikke klarer å ha konrtoll over eget barn, for ett sted må jeg ha feila, jeg vet bare ikke hvor.

[OssTre<3]

Uff, kan ikke tenke meg hvor sårende det må være. Vet ikke om dette hjelper, så det bare på ett sånn nanny-program på tv, men dersom barnet slår o.l så snu deg vekk og gå din vei. Jo mindre oppmerksomhet barnet fikk når det gjorde skade jo mindre gøy var det og dette resulterte i at han sluttet. Høres fryktelig enkelt ut men kan jo være verdt å prøve. Håper så inderlig for din del at du finner noe som hjelper:)

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen... her slås det, lugges og bites... både mot meg og pappaen (mest meg), og ikke like ille som din, men likevel. Skjønner ikke hvordan vi skal få slutt på det. Veldig kjedelig situasjon.

[Anonym bruker]

Akkurat slik har jeg hatt det også. Min er like liten som din. Min lugger og har fått meg til å grine flere ganger. Forsøk å sett ord på hva du føler "mamma får aua! Mamma blir lei seg!" Demostrer å vis at man skal kose/stake. Sett også ord på hva han kanskje føler "nå er du sint/frustrert osv". Jeg har ennå ikke brukt time out, jeg vet liksom ikke helt hvordan man går frem, men bruker mye avledning.

[Anonym bruker]

Jeg sliter med det samme, hi.

Her er ungen snart 3 år, og slår når hun ikke får viljen sin. Det har minsket litt, og det kan faktisk gå en dag eller to uten hun slår nå, men blir hun forbannet nok, så slår hun.

 

Her en dag gikk det toslagfrie døgn og da skrøt jeg av henne i leggetiden. Hun svarte med å gi meg en left-hook;)

 

Jeg har prøvd det meste jeg også, og det jeg VET ikke fungerer, er å bli sint, selv om det er den reaksjonen som oftest kommer. Jeg har hatt best utbytte av å si rolig at "jeg vil ikke være sammen med noen som slår meg" og forlate åstedet.

 

Men så var det det med å telle til ti da... Ikke helt enkelt det heller i kampens hete. Og av og til kan man ikke forlate barnet, fordi det er midt i tannpussen, på butikken eller noe lignende. Det skal ikke være enkelt:)

[Anonym bruker]

Bit tilbake, lugg tilbake, men ikke slå tilbake. Mener ikke at du skal lugge eller bite hardt, men bare demonstrer at det gjør vondt!

[Anonym bruker]

H*n har veldig god språk forståelse så har prøvde å forklare at mamma får vondt, mamma blir lei seg, mamma liker bedre å få kos også gi han en kos. Men det går bare ikke inn, h*n bare ler og slår hardere. Når h*n får time out sier jeg at du kan ikke sitte på fanget når du slår/biter/lugger så nå må du sitte på denne stolen litt. Sett h*n da på en stol noen meter unna men hvor h*n kan se meg.

Får prøve å reise meg opp å sette h*n på gulvet og snu meg vekk, da får h*n hvertfall ikke tak i ansikte og hode som er favoritt stedene. Og stå slik helt til h*n slutter. Problemet er mest at h'n gråter så sårt når h*n blir oversett og avvist at jeg får dårlig samvittighet. Har prøvd noen i likhet før, men da ble jeg sittende og h*n ble satt ned på gulvet.

Telle til ti er ikke alltid så lett, hender jeg reagerer på ren refleks og lemper han ned av fanget og på andre enden av 2seteren, men da blir h*n så lei seg og gir seg ikke før jeg må trøste og kose h*n. Hoff dette er så vanskelig, skulle ønske det var en fasit.

HI

[Anonym bruker]

begynn å grin! Skikkelig med tårer....

[Anonym bruker]

Trodde ikke det skulle bli så vanskelig. Barnet er veldig enkel både når det gjelder søvn, spising, sjelden syk og sosial. MEN det er ett stort men, h*n slår meg, igjen og igjen. Nekter å høre når jeg tar hånden, holder den fast og sier at det ikke er lov å slå. bare flirer og fortsetter så fort h*n får løs hånden. Slår med hendene sine, eller med fjernkontrollen eller leker. Hvis jeg får skikkelig vondt etter ett slag med noe hardt på nesa eller andre steder i ansikte bare ler h*n. Slår alltid etter ansikte, og alltid når h*n sitter i fanget og vi har det korslig. Kan og slå fordi h*n ikke får viljen sin, men da hjelper til en viss grad tilsnakk. H*n biter meg i fingerene eller i anskite, skaller meg, slår meg og klyper meg, og jo mer vondt jeg får desto mer morsomt er det. Prøver å ikke vise smerte men det er ikke lett når det er så vondt at tårene står i øynene på meg. Når h*n biter seg fast må jeg bruke den andre hånden for å lirke opp munnen da h*n ikke slipper taket frivillig, merker h*n det på meg knipes tennene bare hardere sammen. Jeg blir gal, og dager det er som værst skulle jeg ønske jeg bare kunne reist og ikke sett meg tilbake. Aner snart ikke hva jeg skal gjøre når hverken time out eller tilsnakk hjelper, ser ut som jeg bor med en konemishandler mens sannhenten er at jeg har en mamma mishandler, som aldri slår, bliter, lugger, klyper,skaller noen andre enn meg. Blir fort sint i barnehagen, men bruker aldri vold mot andre voksne eller barn, bare mot meg, og h*n "elsker" å se når jeg får vondt. Barnet er snart 2, og jeg elsker h*n, men blir så sliten av å føle meg som en dårlig mor som ikke klarer å ha konrtoll over eget barn, for ett sted må jeg ha feila, jeg vet bare ikke hvor.

 

Før han/hun slår tar du tak i hånda hans/hennes og holder den fast. Det gjør jeg for å vise min treåring at jeg mener alvor, pluss det å se streng ut og FORKLARE HVORFOR man ikke skal slå og at mamma får veldig vondt og blir lei seg. Bruker også å spørre henne om ikke hun blir lei seg om noen slår henne, men barnet ditt er kanskje litt for liten til det. Barnet ditt er veldig lite enda og ser nok mest på slåingen som ren lek vil jeg tro. Tilsnakk kommer man langt med:) bare fortsett med det!

[Anonym bruker]

vi har en som egentlig oppfører seg veldig fint, men vi har noen dager som ikke er like bra, og guttungen har fått det for seg å spytte og banne og ødelegge ting..

 

konsekvenser har fungert her, om han spytter så sier vi at slikt er ikke pent og at det er ikke slik vi skal oppføre oss. om han gjør det igjen får han en advarsel om hva som skjer dersom han ikke slutter. da må han for eksempel i gangen å ha en pause alene, fordi vi ikke vil være sammen med barn som ikke oppfører seg pent. om han enda ignorerer advarselen, så tar vi han til gangen og setter han på nederste trappetrinn og forteller at slik oppførsel er ikke noe vi vil at han skal drive emd, og at han skal få komme til oss igjen når han skal oppføre seg fint, og at når en spytter på gulvet så må noen tørke det opp, og at det er den som spytter som selv må tørke det opp. og at det er derfor vi ikke spytter og at det er ekkelt for andre. så får han komme inn til oss når han selv vil og da pleier han å ikke spytte mer. noen ganger har jeg tørket det opp og viss ikke så må han gjøre det (alt etter som hvor uvenner vi er når jeg setter han i trappa, og hva jeg husker å si) men å følge opp det en sier er viktig.

 

samme gjelder for banning og andre uønskede ting også når det har blitt et vedvarende problem...

 

men så i ditt tilfelle ser det nesten ut som han søker oppmerksomhet.. hva med å ta han med på ting, noe som utfordrer han litt, men som er gøy som du og han kan gjøre sammen? for å legge vekt på noe positivt sammen i stede.. bading, klatring, sykling? og viss ikke det funker over en periode så kan dere prøve med å være konsekvente i forhold til den dårlige oppførselen?

 

men for meg ser det ut som et rop etter positiv oppmerksomhet..