Å føde og være psykisk syk

[Anonym bruker]

Jeg har vært deprimert over lengre tid, men sluttet på medisiner da vi begynte å prøve å bli gravide. Jeg har også gått til behandling hos psykolog (for depresjonen og for å snakke om foranledningen til at jeg ble syk). Vi ble raskt det, og nå er det bare noen dager til termin.

 

Men jeg lurer på om det er noen mødre der ute som kan fortelle meg hvordan de taklet å føde med en dårlig psyke.

Jeg gruer meg herfra til evigheten til å føde. Det handler kanskje ikke om vanlig fødselsangst, men mer det å ha en dårlig psyke generelt. Jeg har troen på at kroppen min takler det, men hodet mitt er alltid vanskelig å kontrollere - de negative tankene kommer hele tiden. Jeg er livredd for å bli traumatisert av fødselen, mest fordi jeg vet at det er mange mindre intense opplevelser enn fødsel jeg takler dårlig i hverdagen.

 

Jeg har snakket med jordmor om dette, men føler ikke det hjelper noe.

 

Er det noen som har det som meg, og som kan fortelle litt hvordan de opplevde å føde?

[Anonym bruker]

Strever med det samme. Da jeg ble gravid hadde jeg veldig angst for å føde. Fikk samtaler med gaiajordmor på Ullevål, men følte ikke at kjemien stemte helt med henne så det hjalp lite.

 

Det som skjedde var at jeg rett og slett fortrengte hele fødselen, helt til dagen var der. Opplevde fødselen som vanvittig smertefull, var redd, og hadde dødsangst. Vet ikke om det er uvanlig, men for meg føltes det veldig traumatisk.

 

Man kan jo be om samtale etter fødsel for å bearbeide følelsene, men etter fødselen var det å dra tilbaeke til sykehuset å snakke om fødselen det siste jeg ville gjøre.

 

Mitt eneste råd er å prøv å forberede deg og bearbeid frykten så mye du kan på forhånd. Ikke fortreng følelsene dine, det funket ikke for meg ihvertfall.

 

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke deprimert, men har sterk angst (generalisert angstlidelse). Er livredd for mange ting som er langt mer ubetydelige enn en fødsel, men var ikke noe spesielt redd for fødselen på forhånd. Syntes det var litt ekkelt å tenke på det, at jeg ikke kunne vite eller ha kontroll over hvordan det kom til å gå osv, men i motsetning til mye annet, så klarte jeg å skyve de tankene vekk.

 

Under fødselen var jeg heller ikke redd. Jeg hadde vondt selvfølgelig, og jeg takler generelt smerte dårlig, så det var et par ganger underveis jeg tenkte "Hvorfor har jeg utsatt meg for dette?", men redd var jeg ikke. Syntes bare det var fryktelig å ha så vondt.

 

I noen dager etter var jeg fast bestemt på at dette skulle jeg ikke gjøre igjen, for det ville jo være galskap! Og det jeg hadde hørt om at smertene var glemt når man fikk barnet, stemte ikke for meg. Men etter noen dager så var det liksom greit, og etter et par mnd hadde jeg lyst på en til. Er ikke traumatisert på noen måte, og tenker at det nok skal gå greit å gå gjennom en fødsel til.

[Anonym bruker]

Jeg var foresten redd for (og ganske sikker på) å få et skikkelig angstanfall under fødselen. Hadde instruert mannen grudig om hvordan han skulle prøve å hjelpe meg i tilfelle, at han måtte forklare jordmoren hvordan jeg fungerte osv. Men det skjedde heldigvis ikke.

 

#3

[Anonym bruker]

Mitt beste råd: konsentrer deg om pusten! Det hjalp i hvertfall meg veldig. Jeg pustet meg selv nesten inn i en "transe", føltes det som.

 

Jeg gruet meg så mye til fødselen, at jeg kastet opp bare av tanken. Hadde sosial angst, og depresjon til tider. Tok svangerskapskurs sammen med kjæresten. Vi fikk god informasjon, og omvisning på sykehuset. Kurslederen sa bl.a. at det beste var å puste med hele kroppen og viste oss forskjellige teknikker. Jeg skrev også "ønskebrev". Fortalte litt om meg selv, hva mine bekymringer var, og hva jeg ønsket skulle skje under fødselen, osv...

 

Dagen kom, smertene kom, og jeg begynte å puste meg igjennom hver eneste ri. Hadde hele tiden i bakhode at jeg IKKE skulle få panikk, for det gjør vondt verre. Hoppet så og si rett i badekaret. Pustet og pustet, brydde meg hverken om nakenhet, det som skjedde rundt meg, eller andre bekymringer. Fikk en slags ro over meg når jeg kun konsentrerte meg om pusten. Smertene tok seg opp, og jeg la meg i senga. Fikk tilbud om lystgass og jeg takket ja. Trodde jeg kom til himmelen. Pustet og pustet. Dype pust. Tunge pust. Holdt så og si øynene igjen under hele fødselen. Selv om smertene var så vonde at jeg trodde jeg skulle "dø", måtte jeg bare holde meg rolig.

 

Etter 6 timer på sykehuset var fødselen over, og ut kom en skjønn liten gutt

 

Alle fødsler er selvfølgelig forskjellige, men slik var min opplevelse.

[Anonym bruker]

Jeg har en depresjon, som uten medisin er alvorlig/moderat. Og har generalisert angst som tillegg.

 

Og jeg VET at du klarer å koble ut dette under fødsel. Du må bare. Og du må velge det.

 

Jeg vet at man føler seg "dobbel" når man har slike problemer. Og at man klarer når man virkelig må, men man klarer ikke hele tiden. En fødsel er ikke hele tiden, men bare den dagen(som regel). Og da er det å "ta seg sammen" akkurat når det trengs, og heller kjenne på problemene når det er mulig...

 

Jeg er alene med barn, så jeg VET det er mulig å ta seg sammen i korte perioder. En depresjon er jo ikke det samme som å være lei seg hele tiden. Det er noe mer dyptgripende enn det.

 

Ellers så forstår jeg ikke hvorfor dere prøver å få barn når du er deprimert. Så idiotisk, for å si det som det er. Husk at det er barnet som må leve med en deprimert mor.

[Anonym bruker]

HI her.

Takk for alle innspill! Det var mange gode råd.

 

Til #6, som skrev: "Ellers så forstår jeg ikke hvorfor dere prøver å få barn når du er deprimert. Så idiotisk, for å si det som det er. Husk at det er barnet som må leve med en deprimert mor."

 

Det var ganske harde og urettferdige ord til å ikke kjenne meg!

[Anonym bruker]

Hei,

jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og har vært i en lignende situasjon. Det som var rart, var at når fødselen faktisk begynte, var jeg helt rolig. Panikken og angsten som jeg hadde fryktet i månedsvis uteble. Det var så mye annet å tenke på, blant annet smertene. Og for de finnes det jo lindring hvis du vil.

 

Lykke til, dette greier du!

[Anonym bruker]

Alt man ikke dør av, blir man sterkere av, dersom man velger det!

 

Jeg har hatt diagnose depresjon, angst og posttraumatisk stresslidelse siden jeg var 14 og til i dag over 20 år etter, og gått mest til behandling uten medisiner. Ved min første fødsel som resulterte i KS hadde jeg panikk og hyperventilerte og jeg fikk en heftig fødselsdepresjon og jeg følte meg svekket og pinglete. Ved min andre fødsel hadde jeg kommet frem til at jeg skulle møte alt som kom med en frihet til å få panikk eller med en ro, alt ettersom, uten å dømme meg selv. Så kom dagen hvor fødselen satt i gang, jeg fikk panikk og gaula og ropte, høyt, i løpet av den halvtimen styrtfødselen varte. Men jeg lyttet til jordmor og peste i lystgassmaska, og jeg hadde i tankene at snart, snart er det hele over, på en eller annen måte, og det roet meg. Og etterpå følte jeg meg som en superkvinne. Ingen depresjon og ingen angst. Bare ro og velvære og aksept for min egen måte å takle smerte og redsel på.

 

Slipp kroppen din fri, og velg å være sterk.

[Anonym bruker]

Jeg er bare 18 uker på vei, og er sterkt depremert. Psykolog og jordmor anbefaler at jeg skal starte opp igjen med medisin (sluttet da jeg ble gravid) i tillegg til terapi. Men jeg er veldig usikker. Er det noen som vet eller har noen erfaring med medisinering under svangerskap. Er jo veldig dårlig for barnet at jeg har det sånn som jeg har det, men vil ikke ta noen sjanser uten at jeg vet at medisin vil påvirke barnet. Det vet jeg ikke om jeg klarer å være ansvarlig for.

[Anonym bruker]

Jeg er plaget med angst, og grudde meg veldig til fødsel fordi jeg var redd jeg skulle få fullstendig panikk, hyperventilere osv.. Jeg var ikke redd for smertene, men redd jeg skulle miste kontrollen!

MEN, for min del gikk d kjempebra! Jeg har hatt 2 lette fødsler, den siste uten smertestillende. Gikk kjempefint hele tiden, og var ikke i nærheten av å få angstanfall eller miste kontrollen...

Så all den gruingen på forhånd kunne jeg spart meg for! ;-)

[Anonym bruker]

Jeg har en depresjon, som uten medisin er alvorlig/moderat. Og har generalisert angst som tillegg. Og jeg VET at du klarer å koble ut dette under fødsel. Du må bare. Og du må velge det. Jeg vet at man føler seg "dobbel" når man har slike problemer. Og at man klarer når man virkelig må, men man klarer ikke hele tiden. En fødsel er ikke hele tiden, men bare den dagen(som regel). Og da er det å "ta seg sammen" akkurat når det trengs, og heller kjenne på problemene når det er mulig... Jeg er alene med barn, så jeg VET det er mulig å ta seg sammen i korte perioder. En depresjon er jo ikke det samme som å være lei seg hele tiden. Det er noe mer dyptgripende enn det. Ellers så forstår jeg ikke hvorfor dere prøver å få barn når du er deprimert. Så idiotisk, for å si det som det er. Husk at det er barnet som må leve med en deprimert mor.

 

For et tåpelig svar.

[MerraSomGår]

Jeg er bare 18 uker på vei, og er sterkt depremert. Psykolog og jordmor anbefaler at jeg skal starte opp igjen med medisin (sluttet da jeg ble gravid) i tillegg til terapi. Men jeg er veldig usikker. Er det noen som vet eller har noen erfaring med medisinering under svangerskap. Er jo veldig dårlig for barnet at jeg har det sånn som jeg har det, men vil ikke ta noen sjanser uten at jeg vet at medisin vil påvirke barnet. Det vet jeg ikke om jeg klarer å være ansvarlig for.

 

Jeg vet at Jan Øystein Berle ved Haukeland sykehus er ekspert på medisinering av gravide som er deprimert. Kanskje det kan være hjelp å få der?

[Anonym bruker]

Jeg er bare 18 uker på vei, og er sterkt depremert. Psykolog og jordmor anbefaler at jeg skal starte opp igjen med medisin (sluttet da jeg ble gravid) i tillegg til terapi. Men jeg er veldig usikker. Er det noen som vet eller har noen erfaring med medisinering under svangerskap. Er jo veldig dårlig for barnet at jeg har det sånn som jeg har det, men vil ikke ta noen sjanser uten at jeg vet at medisin vil påvirke barnet. Det vet jeg ikke om jeg klarer å være ansvarlig for.

Jeg vet at Jan Øystein Berle ved Haukeland sykehus er ekspert på medisinering av gravide som er deprimert. Kanskje det kan være hjelp å få der?

 

Skal sjekke opp i det Tusen takk for svar.