8 åring som ikke takler forandring så bra...

[Anonym bruker]

Han er velfungerende, har masse venner, er empatisk og får svært gode tilbakemeldinger fra skole og bhg. Spesielt er han flink med det sosiale, og inkluderer alle i lek osv.

 

Han har altså ingen diagnoser ala autusme, Asberger eller hva alt heter.

 

MEN han hater at jeg forandrer ting hjemme, som å selge møbler vi ikke bruker/liker og gjerne kjøpe nye. (det skjer ikke ofte altså)

 

Nå er det sofa som står for tur. Vi vil bytte ut den lille hjørnesofaen vår med to 3 setere som står litt annerledes for å få flere og bedre plasser. å kjøpe ny er greit, men å selge den gamle er helt utelukket.

Han blir så opprørt at han tar til tårene.

 

Nå har jeg luftet det for han et par ganger, og i dag viste jeg bilde av den vi tenker å kjøpe - men han ble helt fra seg. Du selger ikke sofaen, mamma !

 

Da blir jeg litt bekymret for hvordan han skal takle uforutsette ting senere i livet også, når et sofabytte er heeeelt krise.

 

Flere med slike barn ? Noen tips ? Bør vi bytte sofaen slik vi voksne har tenkt, eller høre på han og utsette det ?

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Høres ut som min sønn.

Din er kanskje litt vanskeligere enn min, for å si det slikt - uten at du skal ta den galt

Men.. Det er slitsomt her og.

 

Jeg må forklare i god tid. Leker som han har på rommet - det kan KUN kastes om han er borte. Heldigvis har han så masse leker fra før - så han merker det ikke alltid. Spør han, så må jeg bare si at: "Hmm.. Nei det vet jeg ikke - vi finner det sikkert igjen senere".

 

Heldigvis er han ikke slik når det gjelder så mye av voksentingene. MEN, han har sterke meninger. Det jeg har lært han og vært SUPERstreng på de siste årene er at: Når noe er ødelagt - så kastes det". Og jeg har aldri latt han få lov til å være furten over det, i perioder. Det er ødelagt, sånn er det.

 

Når jeg vil bytte ut noe - så pleier jeg å gi bort eller oppbevare på annet rom.

Hvis han sier: Du skal ikke kaste det eller gi det bort?! Jo, kanskje - men det er mitt og jeg bestemmer over det. Så vi får se.

 

 

 

Det ironiske er at vi nettopp har fått kattunger - men det er ikke noe i veien for at DE skal gis bort... Det er helt ok

 

Om det jeg gjør er riktig?! Jeg aner ikke!!!!

Men, han var verre før - etter jeg begynte å gi tydelige, klare beskjeder OG gjennomført det.. Så har ting roet seg litt.

[Den perfekte mor, påan igjen]

vår var også slik, men det har gått seg litt til nå. Han var skikkelig fornærmet da vi solgte den gamle campingvogna, han gråt da den dro. Men slik er det bare. De har jo minner om tingene, og affeksjonverdien er nok høy for barn. Jeg ville ha gått for utskiftning likevel, men for vår hjalp det å begrunne hvorfor. Når vi skal bytte sofa så er begrunnelsen at den er slitt, det er hull og den knirker i armlenet.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Ja, det glemte jeg å si: Jeg har sagt at sånn er det og slike ting.

 

MEN, jeg har også satt meg ned og forklart grundig og sagt at jeg skjønner at det er trist for deg. Men, det er bare sånn livet er. Jeg har latt han få være trist, men det finnes en grense for hvor lenge og hvordan. (Ikke være sint og ikke furte i lengre tid)

[Anonym bruker]

Fikk sofaen til foreldrene mine når vi kjøpte hus, og ikke hadde penger til ny, og ikke visste vi hvordan vi skulle ha det heller.

Fikk nå endelig ut det gamle styggedommet, og det var ikke populært. Han klager fortsatt, det er seksmåneder siden sofaen forsvant, om det ikke er mer. Ikke lenge siden han spurte hvor den fine sofaen vår var, og at jeg måtte dra på fretex og få den tilbake.

 

Ikke bare å kaste møbler er et problem her i huset, ommøblering er heller ikke noe populært blandt ungene. Jeg derimot liker forandring, dessuten må jeg se hvordan ting ser ut, så flytter sofaen til under vindet for å se hvordan det funker, flytter den gjerne tilbake igjen, men det er alltid ville protester fra ungene.

 

Ikke noe i veien med noen av dem, ingen diagnoser og velfungerende barn. Men de liker å ha møblene der de er vant med!

[Serepta]

Hi her

 

Godt å høre at det er flere. Jo en skikkelig skrotnisse er han, og jeg må shine rommet hans når han er borte. Vi har også praktisert at ødelagte leker, de kastes dersom de ikke kan fikses.

 

Han hadde nylig slitt ut et sokkepar. Hull på tåa og tynnslitt under. Men kaste fikk jeg ikke. De måtte jeg da klare å reparere mente han. Da jeg puttet devi bosset likevel ble det ramaskrik. Huff.

[Anonym bruker]

Jeg mener jeg var ganske så lik da jeg var i den alderen. Usikkerhet kanskje? Jeg var ganske usikker i den alderen uten grunn egentlig, vet ikke hvorfor. Hadde en flott oppvekst hos mine foreldre.

 

Det er greit dere følger med på det syns jeg. Hvis det plager deg bør dere ta kontakt med Bup/Ppt får å høre hva de mener. Bedre å få hjelp tidlig hvis de sliter med noe?

Hva hvis han over tid kan ha mulighet til å utvikle mani slik som programmet "Syke samlere". Disse er knyttet til hver ting. Greit å så tips, kanskje de mener man skal endre på ting oftere i slike tilfeller? Jeg tror jeg hadde gjort det jeg asså..

[rytme]

Jeg tror jeg var litt på den måten, men det gjaldt bare noen ting. Som foreksempel med de sokkene. Jeg tror ikke jeg hadde lagt merke til det hvis mamma hadde kastet et gammelt par sokker, med mindre det var noen spesielle. Husker en spidermangenser som var heeelt hullete og utslitt som jeg alltid ville gå i.

 

Du får prøve å kaste en del ting uten at han merker det, og bare fortelle om de tingene han faktisk bryr seg om og legger merke til...

[Virginia.]

Han er velfungerende, har masse venner, er empatisk og får svært gode tilbakemeldinger fra skole og bhg. Spesielt er han flink med det sosiale, og inkluderer alle i lek osv. Han har altså ingen diagnoser ala autusme, Asberger eller hva alt heter. MEN han hater at jeg forandrer ting hjemme, som å selge møbler vi ikke bruker/liker og gjerne kjøpe nye. (det skjer ikke ofte altså) Nå er det sofa som står for tur. Vi vil bytte ut den lille hjørnesofaen vår med to 3 setere som står litt annerledes for å få flere og bedre plasser. å kjøpe ny er greit, men å selge den gamle er helt utelukket. Han blir så opprørt at han tar til tårene. Nå har jeg luftet det for han et par ganger, og i dag viste jeg bilde av den vi tenker å kjøpe - men han ble helt fra seg. Du selger ikke sofaen, mamma ! Da blir jeg litt bekymret for hvordan han skal takle uforutsette ting senere i livet også, når et sofabytte er heeeelt krise. Flere med slike barn ? Noen tips ? Bør vi bytte sofaen slik vi voksne har tenkt, eller høre på han og utsette det ?

 

Jeg var også slik i et par år i barndommen etter at jeg opplevde noen kriser i familien og så måtte flytte et par ganger. Hadde i noen år etterpå rett og slett et stort behov for forutsigbarhet, og reagerte veldig på hver minste forandring. Kan det være tilfellet med sønnen din?

Hos meg gikk det sakte men sikkert over i løpet av et par år, og senere i livet har jeg trivdes med å flytte og pusse opp, spontanitet og interessante endringer .

[Virginia.]

Mener: Har det vært mange store endringer de siste årene som har vært tunge, og som han ikke har hatt noe å si i?

[Serepta]

Hi her.

 

Nei, ingen forandringer i livet hans. Ingen har dødd, mor og far bor sammen og er vel forlikte, vi bor der vi alltid har bodd og han har masse venner.

De sokkene var også noen helt vanlige svarte...