Skulle ønske jeg kunne gitt opp livet.

[Anonym bruker]

Er drit lei ensomhet og sykdom.

Er lei av å alltid ha dårlig samvittighet for selv hvor hardt jeg prøver så når jeg ikke helt opp og det får utover barna som bare har meg.

 

Drømmer om å bare få slutte, slutte å ha vondt fysisk og psykisk, slippe å være mer.Og ja jeg går til psykolog og til doktorer og gud vet hva i behandling for det fysiske. Ingenting hjelper det blir bare verre og verre.

Noen ganger skulle jeg ønske sykdommen var noe dødelig ikke noe man kan slite med til man er 90+.

 

 

Men det går jo ikke, barna har bare meg så det er ikke noe alternativ.

jeg kan ikke legge meg ned, jeg må gjøre det jeg kan for å klare, for å være nok.

 

Dere som er friske sett pris på det, man glemmer å sette pris på det før man plutselig har mistet det.

Samme med dere som har bra med venner og familie som er rundt dere og bryr seg, ikke glem å faktisk sette pris på det.

[Miamamma81]

Uffda, høres ikke noe greit ut. Er det en psykisk eller fysisk sykdom? Håper det blir bedre for deg, etterhvert lærer man å leve med det meste, men klart det er tøft.

[Lettie]

Jeg er heller ikke frisk, og skjønner (kanskje) hvordan det føles!

Du fortjener å ha det bra!! <3 Håper ting snur for deg!

Endret 30. juni 2012 av Lettie

[Anonym bruker]

Uffda, høres ikke noe greit ut. Er det en psykisk eller fysisk sykdom? Håper det blir bedre for deg, etterhvert lærer man å leve med det meste, men klart det er tøft.

 

Det er fysisk sykdom i den grad man kan kalle den fysisk antar jeg, med smerter som øker i styrke år etter år, bl.annet.

Smerte er vel ikke noe faktisk fysisk men det kommer av fysiske ting ihvertfall.

Hver gang jeg tror at jeg har vendt meg til helsesituasjonen så går det i nedoverbakke igjen. Og legen har lite positivt å komme med, man må forberede seg på at ting blir enda mye verre og bite tenna sammen og komme seg gjennom en dag av gangen.

Så skal man leve med de som ikke tror at en faktisk er syk og at man er snylter fra nav eller noe siden man går hjemme. For sykdommen syntes ikke på utsiden og jeg klarer mye legen ikke skjønner at jeg faktisk klarer. men jeg har ikke noe valg jeg må da det er bare meg.

Så legger man til ensomheten over å ikke ha noen ikke bare partner men venner eller familie som bryr seg. Så får man en ganske dyp depresjon.

Hadde jeg ikke hatt barna mine hadde jeg ikke vert her.

 

Jeg har prøvd å lære meg å leve med det i veldig mange år nå, jeg har prøvd å bare godta, jeg har prøvd å håpe, jeg har prøvd å gjøre det jeg kan for at ting skal bli bedre men ingenting funker.

Visse ting skulle man ikke trenge å lære seg å leve med,

 

HI

[:o) :o) :o)]

Uff.. Dette hørtes trist ut. Kan jeg spørre hvilke sykdom du har? Eller hvordan du har vondt? Kan helsen din bli bedre ved å flytte til sydligere strøk? Tenker at hvis du likevel ikke har noen her du kan støtte deg til, så kanskje det kunne vært en løsning å rett og slett starte et nytt liv en annen plass. Hvis det i tillegg ville hjulpet på helsen din, hadde jo det vært fantastisk. Mener å ha hørt at i spesielle situasjoner, kan man få uføretrygd selv om man bor i sydligere strøk, så lenge det hjelper på helsen din.

 

Håper virkelig det ordner seg for deg. At du treffer drømmepartneren din og at smertene minsker!