Får barn for mye plass i dag?

[Anonym bruker]

Da tenker jeg på at samfunnet i så stor grad dyrker barn/barndommen.

Barneklær har jo tatt helt av. Det finnes masse magasiner beregnet på barnefamilier, gravide osv.

Synes livet med barn i stor grad idylliserers utad. Barna blir på et vis en slags statussymboler som foreldrene soler seg i...

Skjønner dere hva jeg mener?

Klart det er mye bra som har skjedd med respekt for barns rettigheter, medbestemmelse og mere til. Men noen ganger føler jeg det har gått for mye i den andre retningen.

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg skjønner hva du mener, og er til en viss grad enig. Det jeg syns er synd er at barna i dag blir sydd puter under armene på, og "nesten" ikke får lov til noe. Alt er jo "farlig" i dag.

[Anonym bruker]

Nei. Jeg skjønner ikke hva du mener. Det finnes et magasin for alt (har du sett hvor mange tattoo- og bilmagasiner de selger på Narvesen?).

 

Jeg kan heller ikke se at barn fremstilles som statussymboler. Barn er sinnsykt mye jobb, uansett hvilket samfunnslag du tilhører. De færreste får barn for å vise de frem på utstilling (om noen).

 

Og barneklær. Herregud, kvinner shopper! Siden økonomien er god øker etterspørselen og deretter markedet. Og det er langt ifra bare markedet for barneklær som har økt. Det er nå mye flere herrebutikker enn på 80- og 90-tallet.

 

Mao mener jeg at dine betraktninger er veldig snevre og plukket ut av den konteksten resten av samfunnet utgjør. Men det ga deg jo en grunn til å syte over noe og derigjennom føle deg bedre selv.

[Anonym bruker]

Nei syns ikke det.

[Den perfekte mor, påan igjen]

mulighetene ligger iallefall til rette for at det skal bli sånn. Endel av oppdragerrollen er å velge hva som er viktig, og også klare å velge bort på vegne av barnet sitt. Barn har muligheten til å få alt i hendene, det er ditt ansvar å forhindre det. Jobben din som forelder er å ruste barnet ditt for voksenlivet, og ingen voksne får alt i hendene, og verden tilpasses ikke den enkelte.

 

Man ser jo at vi er en gjeng bortskjemte drittunger, spesielt min generasjon og yngre (jeg er i begynnelsen av 30 årene). Vi fokuserer på alt vi har KRAV på, både i forbindelse med jobb, stønader og andre ting. Ofte blir ting man har LYST på blandet med KRAV, f.eks så utnytter mange velferdsgoder som retten til egenmelding til å ta seg fri for å slappe av eller gjøre husarbeid. Vi skal eie hus selv, vi skal ha minst en bil, vi skal ha minst en utenlandstur i året, vi skal ha nyoppussede hus med det siste av interiør. Vi skal ha flatskjerm, bluray-spiller, pcer og nettbrett

 

Både barn og voksne skal ha merkeklær, barna skal delta på aktiviteter hver dag. Foreldrene skal i tillegg til å ha full jobb være sosiale. De skal ut å treffe venner minst en dag i uka, de skal trene og de skal ha kjærestetid. Huset skal være shina til enhver tid.

 

Det sier seg selv at dette kjøret ikke går i lengden, og prioriteringer tvinges frem. På grunn av hva vi har KRAV på er det av og til jobben som prioriteres lavest, og man blir uføretrygdet.

 

Og bare for å ha sagt det: Jeg vet at dette ikke gjelder alle, og at ikke alle har alle disse prioriteringene. Noen må uføretrygdes, og jeg mener så absolutt at vi skal ha mulighet til godene våre.

 

Men de som utnytter godene våre ødelegger for alle oss andre.