en grusom beskjed...hvordan fungere i hverdagen?

[Anonym bruker]

Min mor er 50 år og veldig syk. Vi vet jo det, men har hele veien sett for oss at hun skal bli bedre.

Igår fikk vi vite at hun mest sansynlig ikke overlever.

 

Hvordan skal jeg fungere mens jeg bare venter på at hun skal dø? Jeg klarer ikke å akseptere det.

 

Jeg KAN ikke miste mammaen min!

 

Dette går ikke, det er ikke greit.

 

jeg griner hele tiden.

 

I tillegg bor hun i sverige, og jeg vil bare være hos henne hele tiden.

 

Men jeg har jo jobb og familie her, og vi vet jo ikke om hun lever i 2 dager eller i mange måneder.

[Gjest Kira med en av hver]

Huff, det hørtes forferdelig tungt ut!

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, men sender over en god klem.

[Anonym bruker]

Uff... Ikke en grei beskjed å få dette!

Mitt eneste tips er å prioritere henne nå. Du kommer ikke til å angre på at du gjorde det når det hele er over. Ta litt ferie og vær hos henne, eller ta permisjon noen uker om det lar seg gjøre.

 

Klem.

[Anonym bruker]

Huff, så grusomt. Sender over en klem, for jeg aner ikke hvordan man kommer seg igjennom slikt. Vær hos henne når du kan og prøv å vær sterk!

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Huff, grusomt trist

 

Jeg ville nok som nr 3 sier, prøvd å prioritere henne tiden nå, hvis det lar seg gjøre. Si alt du vil ha sagt, og gjør alt det du vil ha gjort, til den dagen du vet du aldri får sagt noe mer til henne eller gjort noe mer sammen med henne/ for henne. Det er egentlig slik vi burde gjøre med alle mennesker, bestandig, men man blir mye mer obs på det når man vet at et liv går mot slutten.

 

Klem fra meg

[2 store = 2 små]

Hei

 

Var i samme situasjon for en del år siden. Hvordan takle det? Vel, mitt beste råd er å ta vare på den tiden som er nå. Reis dit så raskt du kan siden du ikke vet hva fremtiden bringer. La henne snakke med dere / barnebarn på skype eller lignende så de kan huske henne og hun får oppleve å "se dem" til tross for avstanden. Skap gode minner sammen.

[Anonym bruker]

For en grusom situasjon:(

Jeg ville ha tatt permisjon fra jobb på ubestemt tid, lånt penger i bank og eventuelt hos kjente, og bare dratt til mammaen min. Om jeg så hadde måttet være der i 6 mnd, hadde jeg gjort det hvis det var mulig. Hadde tatt med barna.

Heller hatt 200 000 kr i gjeld å betale på etterpå, enn å miste den verdifulle tiden som er igjen.

 

Sjekk mulighetene!

[Anonym bruker]

Sender deg en god klem. Fikk samme beskjed for noen år siden...om min søster. Om hun ikke har så lenge igjen kan, anbefaler jeg deg å tilbringe så mye tid som mulig med henne. Opplev ting sammen. Prøv å kos dere. Ikke alltid lett, men dere børe lage fine minner den siste tiden sammen.

Sist men ikke minst; si absolutt alt du føler for henne til henne. For sent å angre da hun er borte. Klem.

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar!

Jeg burde jo reise dit ja, men det er så mye praktisk som skal ordne seg... selvfølgelig er det allerede krise med bemanning på jobb siden det er ferieavvikling, og det er vanskelig å bare dra, selv om jeg self prioriterer mamma.

 

Mannen min har dumme arbeidstider som ikke funker med unga og barnehagen.

 

Mamma ligger på sykehus, er ikke oppe av senga, prater litt innimellom men ikke så mye. Får ikke gjort noe sammen med henne, bare være der, så vanskelig å skape fine minner, men vil jo være mest mulig sammen med henne uansett.

 

Tenker på at når det skjer, så trenger jeg noen dager fri, får da velferdsperm, og hvis jeg bruker opp de nå så har jeg ingen når jeg Må ha dem hvis dere skjønner.

 

Har ikke ferie før i august.

 

HI

[Anonym bruker]

Gå til legen og fortell hvordan det er med dere slik at du kan få en sykemelding. Reis til mammaen din. Kanskje lever hun lengere, kanskje ikke. Men da har du hvertfall vært sammen med henne en stund, og det blir litt lettere etterpå.Også vet legen din hvordan det er fatt, slik at du kan få en ny sykemelding når det går mot slutten. Velferdspemisjon er bare 7 eller 10 dager, det er ikke lett å vite når man får mest bruk for disse..

Jeg er litt i samme situasjon som deg: faren min har fått kreft med spredning, og han har en meget dystre prognose. Han kommer til å dø, men vi vet ikke når. Jeg har også grått og grått, det er så vondt og vanskelig!Man sørger over en som enda lever. Man vil ikke gråte, for man vet at det kommer til å bli enda værre, men man klarer ikke la være fordi det er så vondt å snart skulle miste en av sine nærmeste, man gråter fordi de er syk, man gråter fordi det føles urettferdig, og man gråter fordi man ikke kan forutse eller kontrollere noe av tiden framover.. Jeg har også et enormt behov for å bare være sammen med pappa, og vi ringes hver dag. Jeg var sykemeldt en uke etter at pappa ble syk, fordi jeg var ukonsentrert, søvnløs, hadde konstant hodepine, og jeg fikk betennelse i skuldrene mine. Sjefen min anbefalte meg å bli sykemeldt fordi jeg var så lei meg og ukonsentrert på jobb.

Du har min varmeste medfølelse, håper det ordner seg slik at du kan være hos mammaen din!

[Førstemann]

Håper det ordner seg slik at du får reist. Har vært igjennom det samme,og selv om mor er sengeliggende betydde det mye for meg å kunne være der og sørge for at hun fikk alt hun trengte og hadde lyst på. Hun blir jo tatt godt vare på av sykehuset, men det er godt å kunne få gjøre en del av de tingene selv:)