"Ta deg sammen og kom over det"

[Anonym bruker]

Kan man si det til folk som beklager seg over småting som hendte for lenge siden?

Jeg tenker for eksempel på de som klager over at det var så ille å bli mobbet på skolen, og "mobbingen" besto i at du ble ertet et par ganger eller de som har blitt "trakasert" på jobben fordi sjefen ikke jublet når du fortalte at du var gravid.

 

Hendelsene var sikkert litt ubehaglige, men man må jo også forvente at folk tåler litt.

[Anonym bruker]

Dersom man dyrker dette og bruker det som en unnskyldning for alt som går galt senere i livet så kan man godt be folk om å ta seg sammen

[Heihånåerdetjuligjen]

Jepp! Alle har vi motgang før eller senere i livet, men enkelte nærer seg på noe som har gått dem imot i laaaaaang tid! Slitsomt.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg tror i alle fall man har best av det selv. Legge det bak seg, akseptere at det som har skjedd, har skjedd, men at man overlevde, og at det som skjedde tross alt ikke betyr hele verden den dag i dag.

 

Enig i at enkelte dyrker traumer (store som små), og det eneste de oppnår med det er å skade seg selv og sitt liv.

Endret 28. juni 2012 av UndrendeUllteppe

[Cat.68]

Det kommer vel an på hvordan man sier det, hvor stor skade "traumene" fikk, og hvor godt vedkommende fått sjansen til å bearbeide det. å be noen ta seg sammen som ikke har verktøyene til å få gjort det, er jo ganske meningsløst, og vil bare virke støtende og legge stein til byrden. Mennesker som ikke ser ut til å komme videre etter traumer , trenger som oftest hjelp, ikke kjeft.

 

Men det er klart at hvis man i årevis hører det samme,vedkommende har fått all hjelp de kan få for å komme videre, og likevel dveler ved det gamle så har man vel til slutt lov å si at man selv ikke gidder å høre mer, og at de får finne andre å klage til som ikke gått lei.

[Rivjernet]

Kan man si det til folk som beklager seg over småting som hendte for lenge siden?

Jeg tenker for eksempel på de som klager over at det var så ille å bli mobbet på skolen, og "mobbingen" besto i at du ble ertet et par ganger eller de som har blitt "trakasert" på jobben fordi sjefen ikke jublet når du fortalte at du var gravid.

 

Hendelsene var sikkert litt ubehaglige, men man må jo også forvente at folk tåler litt.

Ja det mener jeg virkelig! Blir av og til sjokkert over hvor mye enkelte klager og syter over barndommen sin og livet generelt.

 

Snap out of it! Vi har alle opplevd vårt, livet er ikke alltid en dans på roser- men la det ikke ødeleggerestenav livet ditt også!!!

[Silly80]

Syns sånne folk er slitsomme..

Spesielt drama queens som det alltid skjer noe fælt med, hele tiden.

Gråter og bærer seg for ditten og datten og skal alltid lage og ha masse oppmerksomhet for ting som for andre er normalt.

Buhu, lommeboka mi ble stjålet.. buhu, havnet på dårlig hotell i syden, krise!! Buhu jeg har så dårlig råd, men jobber ikke og forlanger at NAV skal betale alt mulig.

Buhu, huseier er gal og skal kaste meg ut, men utelater at de selv har latt vær å betale husleie og har herpa dører osv..

Ja folk opplever ting hele tiden, men hjelper da ikke å klage og syte heller.

Tenk om man skulle skylde på alt det fæle som har skjedd i livet sitt, for alt det gale man gjør selv?

En som har opplevd misbruk, skillsmisse, vold, mobbing osv, kan da ikke skylde på dette fordi de ikke har jobb, drikker for mye, tar stoff osv.

Og jeg snakker av erfaring.

Alle møter motgang i livet, men man kan da ikke sitte å tyte om det resten av livet..

[ellen-propellen]

Jeg syns man kan be folk om å ta seg sammen, og jeg gjør det. Det hender jo da såklart at visse personer ikke omgås meg mer. Ikke noe stort tap for meg igrunnen.

Noen mennesker er bare ikke i stand til å ta seg sammen dessverre.

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg har også kuttet ut et par sånne "venninner". Orket ikke de timelange telefonsamtalene, som innebær sutring og klaging over det meste. Og alt hadde jeg hørt 1000 ganger før! Sånne folk er så selvopptatte at det er ei gru.

[Flate pupper]

Folk har jo ulik toleransegrense og det må man respektere, i tillegg til at den saken folk klager over kan ha hatt ganske store konsekvenser. Men når det er sagt - ja, du kan si dette til folk hvis du mener at det er på sin plass.

[You can call me Dårris]

Ja, det syns jeg til en viss grad at man kan.

Om du kjenner personen og vet han/hun tåler det.

Men som Cat sier, så er det ikke alle som har kapasitet til å ta seg sammen, og da er det jo nytteløst.

[Anonym bruker]

Om dette bare er syting så syns jeg at du kan gjøre det. Men hvis personen virkelig sliter med dette og ikke klare å komme over det, da er det ikke riktig å gjøre det. Så du får bare gjøre det du syns er riktig.

[Anonym bruker]

Joo men.. Jeg har det litt sånn, har opplevd en del psykisk vold i hjemmet fra en mor som var/er så utrolig hyggelig til alle utenfor. Samtidig hadde vi mange fine dager òg, men hun slet som meg med helt sinnsyk pms"galskap".

Samtidig ble jeg mobbet endel på skolen, utestengt og kallet litt og sånn. Ikke i det ekstreme men det setter spor. For en utenforstående ser det sikkert ut som jeg har hatt en helt topp barndom, og jeg har jo ikke opplevd grov vold og misbruk.

 

Allikevel, dette har resultert i at jeg sliter med sosial angst i dag. Og jeg skal LOVE dere at jeg har prøvd å komme over det, tilgitt alle i hjertet mitt, lest selvhjelpsbøker, terapi, og utfordret meg selv til alle mulige sosiale situasjoner. Jeg ønsker å gå videre!

Allikevel er det vanskelig. Jeg gjør fremskritt, men de er små.

 

Og den holdningen fra folk "ta deg sammen og kom over det," fra folk som ikke sliter med samme type problemer, det hjelper ikke en fnugg.

Tror heller på positiv oppmerksomhet, å få ros hjelper en til å bli bedre!

[anonym91]

alle møter mot gang. og barn er slemme, de fleste har vell blitt kalt ett eller annet..

noen tar det lettere en andre. har vert gjennom mye. for meg er det ingen problem og eg sliter ikkje med noen av desse tingene i etter tid. fra skilte foreldrer til ett par "slemme" komentarer.

men kan godt ha forståelse for de som trenger litt mer tid til og komme over det. men mener at ingen kan skulde alt i livet på ting som hendte for 10-20 år siden.

du velger selv hva du vil og hvor langt du vil komme.

tror de som møter litt motgang takler mer senere, og kommer seg lenger i livet.

 

men noen bruker de minste ting som unskuldninger til ditt og datt. det gidder er ikkje og hørre på. men at folk sliter i etter tid av mobbing ol kan eg godt sjønne.

synnest det er verre med de som alltid har vont en plass når noe skal gjøres. mens når det er noe kjekkt så hopper de til og blir med

[valkyrien]

Jeg sitter igjen med psykiske diagnoser pga elendig barndom og mobbing... Psykologen min vil uføretrygde meg på det grunnlaget.

 

Men jeg skal vel bare ta meg sammen jeg da?

 

Ting er ikke alltid så likefrem som det ser ut til, så jeg synes folk bør bli flinkere til å passe sine egne saker heller enn å dømme alle andre.

[Anonym bruker]

Jeg sitter igjen med psykiske diagnoser pga elendig barndom og mobbing... Psykologen min vil uføretrygde meg på det grunnlaget. Men jeg skal vel bare ta meg sammen jeg da? Ting er ikke alltid så likefrem som det ser ut til, så jeg synes folk bør bli flinkere til å passe sine egne saker heller enn å dømme alle andre.

 

Dette blir litt typisk DIB.

Som de fleste her sier, så bør man se an situasjonen før man sier noe. Det er faktisk forskjell på folk, og tro det eller ei, så er det mange som syter for kosens skyld.

Man kan gjerne passe sine egne saker, men syns du at det er bedre at folk styrer unna fordi de ikke gidder å høre på, og ikke kan si noe fordi de skal passe sine egne saker?

 

Noen ganger så må man tåle å få beskjed om at det man gjør ikke er greit. Jeg sier ikke at akkurat du er en person som krisemaksimerer og lager en big deal utav ting som er over for lenge siden. Kan ikke se at noen i tråden har nevnt deg faktisk. Men mange gjør det, og det må man enten få lov til å si fra om, eller få lov til å kutte ut vedkommende.

[Anonym bruker]

Jeg sitter igjen med psykiske diagnoser pga elendig barndom og mobbing... Psykologen min vil uføretrygde meg på det grunnlaget. Men jeg skal vel bare ta meg sammen jeg da? Ting er ikke alltid så likefrem som det ser ut til, så jeg synes folk bør bli flinkere til å passe sine egne saker heller enn å dømme alle andre.

Jeg vet jo hverken hva du har vært gjennom eller hvor psykisk svaklig du var i utgangspunktet så jeg kan ikke si noe om deg spessielt. Veldig mange tror jeg likevell ville hat godt av et realt spark bak med beskjed om å slutte å skylle på alle andre for at livet er vansklig og beskjed om å komme seg ut i jobb samme hvor skummelt det er.

 

Uttrykket "Det er aldri for sent å skaffe seg en ulykkelig barndom" er ganske godt. Når livet er vansklig er det greit å ha noe eller noen å skylde på.

[valkyrien]

Jeg sitter igjen med psykiske diagnoser pga elendig barndom og mobbing... Psykologen min vil uføretrygde meg på det grunnlaget. Men jeg skal vel bare ta meg sammen jeg da? Ting er ikke alltid så likefrem som det ser ut til, så jeg synes folk bør bli flinkere til å passe sine egne saker heller enn å dømme alle andre.

Dette blir litt typisk DIB. Som de fleste her sier, så bør man se an situasjonen før man sier noe. Det er faktisk forskjell på folk, og tro det eller ei, så er det mange som syter for kosens skyld. Man kan gjerne passe sine egne saker, men syns du at det er bedre at folk styrer unna fordi de ikke gidder å høre på, og ikke kan si noe fordi de skal passe sine egne saker? Noen ganger så må man tåle å få beskjed om at det man gjør ikke er greit. Jeg sier ikke at akkurat du er en person som krisemaksimerer og lager en big deal utav ting som er over for lenge siden. Kan ikke se at noen i tråden har nevnt deg faktisk. Men mange gjør det, og det må man enten få lov til å si fra om, eller få lov til å kutte ut vedkommende.

 

Poenget mitt er at det du ser på som småting kan være veldig graverende for den som har opplevd det. Derfor bør man være forsiktig med å be folk om å ta seg sammen, da er det mye bedre å kutte ut vedkommende.

 

Jeg sa heller ikke at noen siktet til meg her, jeg prøvde bare å få frem at det som er småting for noen ikke er det for andre.

[valkyrien]

Jeg sitter igjen med psykiske diagnoser pga elendig barndom og mobbing... Psykologen min vil uføretrygde meg på det grunnlaget. Men jeg skal vel bare ta meg sammen jeg da? Ting er ikke alltid så likefrem som det ser ut til, så jeg synes folk bør bli flinkere til å passe sine egne saker heller enn å dømme alle andre.

Jeg vet jo hverken hva du har vært gjennom eller hvor psykisk svaklig du var i utgangspunktet så jeg kan ikke si noe om deg spessielt. Veldig mange tror jeg likevell ville hat godt av et realt spark bak med beskjed om å slutte å skylle på alle andre for at livet er vansklig og beskjed om å komme seg ut i jobb samme hvor skummelt det er. Uttrykket "Det er aldri for sent å skaffe seg en ulykkelig barndom" er ganske godt. Når livet er vansklig er det greit å ha noe eller noen å skylde på.

 

Mye mulig at enkelte trenger et spark bak... Poenget er at man ikke nødvendigvis ser forskjell på den som trenger det og den som får den siste dytten utfor kanten av å få det slengt i trynet.

[Anonym bruker]

Jeg mener det er bedre å si fra til dem det gjelder at de må ta seg sammen og at det de klager over er helt vanlige småting som de fleste opplever en del avgjennom livet, enn å snu ryggen til og la dem sitte igjen alene.

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Det synes jeg er en lite sympatisk ting å si til noen, og kan nok virke grådig fornærmende. Om jeg hadde fortalt om et problem til noen jeg kjente og fått den meldingen tilbake, tror jeg at jeg hadde blitt direke såret. Selv om de oppfattet det som et lite problem, og at jeg klagde, så er det ikke sikkert det var det jeg mente, og for meg kunne dette vært et mye større problem enn de visste.

 

Men det går an å si det på en litt annen måte. Fortelle at du er lei av å høre på syting fordi det blir så negativt, be om å slutte å snakke om dette og velge heller andre tema å prate om, og råde vedkommende til å jobbe med det tilbakevendende problemet og bli ferdig med det en gang for alle.

Endret 28. juni 2012 av lillemor og lillefrøken

[Theaen]

Kan man si det til folk som beklager seg over småting som hendte for lenge siden? Jeg tenker for eksempel på de som klager over at det var så ille å bli mobbet på skolen, og "mobbingen" besto i at du ble ertet et par ganger eller de som har blitt "trakasert" på jobben fordi sjefen ikke jublet når du fortalte at du var gravid. Hendelsene var sikkert litt ubehaglige, men man må jo også forvente at folk tåler litt.

 

Men hvem skal avgjøre hvor ille det personen har opplevd er?!Det som kanskje bare virker som småting for deg, kan ha vært veldig sårbart for et annet menneske. Ingen er like og alle mennesker takler og opplever ting forskjellig. Tenker at en nesten må ha opplevd det selv, for å kunne avgjøre om det er en bagatell eller ikke.

[Anonym bruker]

Kan man si det til folk som beklager seg over småting som hendte for lenge siden? Jeg tenker for eksempel på de som klager over at det var så ille å bli mobbet på skolen, og "mobbingen" besto i at du ble ertet et par ganger eller de som har blitt "trakasert" på jobben fordi sjefen ikke jublet når du fortalte at du var gravid. Hendelsene var sikkert litt ubehaglige, men man må jo også forvente at folk tåler litt.

 

Jeg synes ikke man kan si slikt til folk, på slike områder må man være forsiktig.

Ingen vet en annen persons fulle historie.. selv om vedkommende har tømt hjertet sitt.. eller du mener vedkommende har gjort det..

 

Folk reagerer forskjellig på forskjellige ting...

Noen tåler mer enn andre...

Noen bearbeider ting fortere enn andre..

Er de som er heldige og blir "fanget opp" før en hendelse har brent seg inn og gjort permanent skade..men det er alikevel en liten "rest" som henger igjen..

 

En vet bare ikke..

 

Så å be andre om å ta seg sammen..."get over it".. er litt i drøyeste laget..

[Anonym bruker]

Nå er da ikke det du beskriver verken mobbing eller trakassering, og jeg har vitterlig aldri opplevd at noen som har blitt ertet litt eller opplevd at sjefen er usaklig irritert ved et par anledninger- som mener at de har opplevd mobbing og trakassering som de ikke kommer over...!

Det er mye skam forbundet med mobbing, og dette er noe av årsaken til at mange foreldre kanskje ikke vet at deres barn mobbes før etter mange år- barna selv skjuler det.

 

å påstå at offeret er overfølsomt og svakt er ganske vanlig og mobbing i seg selv,- for mobberens del beskytter dette fordi den som plages mest sannsynlig ikke orker eller tør å snakke mer av frykt for å ikke bli tatt på alvor eller forståelse.

 

Traumer som pågår over lang tid gjør også toleranseterskelen lavere, slik at en person som tidligere tok seg nær av lite og hadde god selvtillit, etter hvert endrer seg og tåler mindre.

 

Men med en litt mer åpen innstilling kan du sikkert få til en god samtale, og da synes jeg det går an å si forsiktig hvordan du opplever det og at du lurer på hvorfor han/ hun ikke har klart å legge dette bak seg?

 

For som en annen her sa: Et spark bak kan være det noen trenger, mens det for andre kan være det siste dyttet utfor..