Vedr viderebruk av Utøya (link).

[Gjest Heartbroken]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/artikkel.php?artid=10066401

 

Jeg må ærlig innrømme at denne problemstillingen ikke har falt meg inn. Jeg har syns det har vært viktig at Utøya får tilbake sin opprinnelige misjon, nemlig å være et sted hvor barn og unge får et første, trygt møte med politikk og leirliv.

 

Jeg har selv mistet et barn, i sykdom og ikke ulykke, og skjønner hvordan visse tanker kan sette seg fast i hodet, til tross for at man kanskje vet at de ikke er helt rasjonelle. Jeg skjønner fortvilelsen og smerten til disse foreldrene og pårørende som syns det er vondt å tenke på at andre ungdommer skal leke og le på akkurat det stedet deres datter eller sønn døde i angst og smerte.

 

Men en av intensjonen til terrorister er å skape frykt og angst, og hvis man stenger av hele øya og lar den stå som et tomt minnesmerke tenker jeg at man lar morderen og terroristen vinne litt.

 

Om man gjør øya til et levende minnesmerke, for det må og skal aldri glemmes, så viser man respekt til de døde og skadde samtidig som man viser at terroren ikke skal få vinne.

 

Hva er andres tanker om dette? Enten man er direkte eller indirekte berørt av tragedien, så har mange meninger om dette, regner jeg med...

[Gjest Kira med en av hver]

Jeg synes det er en litt vanskelig problemstilling.

 

På den ene siden har jeg full forståelse for at foreldrene reagerer, de har jo mistet det kjæreste de eier. Og kanskje de finner trøst i å være på Utøya. I tillegg er en meget spesiell ting at så mange mennesker ble drept der.

 

Men på den andre siden skjønner jeg også de som mener at man skal "ta øya tilbake". Dvs ikke la disse grusomhetene ødelegge for den tradisjonen øya har.

 

Veldig vanskelig og sikkert mange forskjellige meninger rundt dette!

[Cat.68]

Jeg er nok veldig enig med deg Heartbroken, samtidlig som at jeg tar høyde for at jeg aldri vil kunna forstå helt og holdent følesene det vekker hos noen pårørende og andre. Altså jeg skjønner at som du sier, tanken på at ha glade ungdommer gå rundt på steder hvor deres kjære døde er ufattelig vond, men har problemer med å se at den følelsen vil bli bedre neste år feks.

 

Jeg synes det er enda viktigere å markere, at øya består, og at til tross for den ufattelige tragedie som eide rom ifjor, så fikk han ikke makten å ødelegge det den står for. I mitt hjerte føler jeg at å la øye leve videre slik den var, er den absolutt beste måten å hedre de som måtte bøte med livet sitt der .

 

Men jeg skjønner så absolutt at dette også river opp sår hos de som står igjen.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg syns det må være opp til ungdommen selv å bestemme om de ønsker å "ta tilbake" Utøya eller om de ønsker for fremtiden å holde sommerleir andre steder.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg synes det er fryktelig vanskelig å ta stilling til, siden jeg ikke aner hvordan det føles å oppleve noe slikt. Heldigvis.

 

Likevel er jeg veldig opptatt av at livet også går videre etter tragedier, og at terrorister ikke skal få styre hverdagen vår.

 

Men som sagt, jeg greier ikke ha noen bastant mening omkring dette, iom at jeg ikke vet noe om hvordan dette føles. Jeg har veldig respekt for at folk har ulike meninger og følelser omrking dette, og at alle sørger på ulik måte.

[Anonym bruker]

Har forståelse for at etterlatte føler det slik. Mulig jeg hadde følt akkurat det samme hvis det var mitt barn som hadde blitt drept der, kanskje jeg da hadde funnet det helt respektløs at øya skulle brukes til det den gjorde før.

Men, samtidig så tenker jeg at det på en måte er bra å ta øya tilbake for å vise terrorister at de ikke skal vinne....at livet går videre...........

[Anonym bruker]

Ville dere latt barna deres dra til Utøya på leir til neste år eller fem år fram i tid? Jeg skjønner greia med å "ta øya tilbake" og jeg skjønner også at det føles galt å fortsette som om ingenting har hendt. Egentlig kan AUF gjøre hva de vil med øya, men jeg vil ikke la barna mine dra dit på leir.

[Anonym bruker]

Ville dere latt barna deres dra til Utøya på leir til neste år eller fem år fram i tid? Jeg skjønner greia med å "ta øya tilbake" og jeg skjønner også at det føles galt å fortsette som om ingenting har hendt. Egentlig kan AUF gjøre hva de vil med øya, men jeg vil ikke la barna mine dra dit på leir.

Jeg hadde ikke hatt betenkeligheter med å la mine barn dra dit, nei. På lik linje med at jeg heller ikke vil ha noe problem med å dra til regeringskvartalet.

[Aliena]

Jeg ser overhodet ikke for meg at Utøya kan bli et sted med latter og glede i overskuelig framtid. For meg tilhører Utøya de døde.

[Musemorbr /]

Jeg tror mange av de overlevende vil slite med å kunne fungere normalt der igjen, ikke minst sove der, og at det derfor vil bli vanskelig å ha leir der igjen. Hvis de tvinger det igjennom på tross av at en del overlevende ikke klarer delta, blir det veldig galt. De har noen fantastiske og idealistiske intensjoner, men de har kanskje ikke helt tenkt igjennom hvordan det vil la seg gjennomføre i praksis. Jeg tror de må ha et stort psykologteam klart den natta de tar tilbake øyas teltområde, og det blir mørkt og stille. Blair Witch er en tanke jeg får. Selv de som tror de er veldig sterke, kan få seg noen sjokkopplevelser når minner blandes med drøm og fantasier. Jeg liker ikke tanken.

[Anonym bruker]

De bør finne et annet leirsted de nærmeste 20 årene og kanskje for alltid av hensyn til de pårørende og overlevende som ønsker gravfred på øya. Mener deres ønsker må respekteres.

Burde ikke være umulig å finne et nytt sted.

[Anonym bruker]

Jeg var på ferie da det hendte. Satt å så på englesk tv, og hørte denne Eskil Pedersen like etterpå messe om å ta øya tilbake. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at det blir feil, men man må jo respektere det, fra en av dem som har vært der da det skjedde.

 

Så kom det jo frem at Eskil Pedersen ikke var der, han stakk med ferja og lot barna han var en voksen representant for bli igjen. Da ble det bare rett og slett usmakelig.

 

Første beskjeden hans om å ta øya tilbake kom like etterpå, helt uten at det hadde vært oppe i noe fora eller diskutert i organisasjonen. Ser for meg at bordet har fanget litt her. Det var høyt og tydelig uttalt, så står dem ved det.

 

Jeg har ingen lyst til å dra til Utøya eller til å sende mine barn der. Det er blitt et uhyggelig sted. Hvem med sine fulle fem, greier å dra dit, uten å bli helt overmannet over det grufulle som har skjedd der? Hvem greier reise dit å tenke på politikk, eller lek og morro for den saks skyld.

De fleste som reiser dit vil jeg tro blir lamslått av inntrykk og bilder i holdet av hva som egentlig skjedde der, og prøve å se og forstå uhyggen.

 

Det er helt fjernt å holde på å snakke om det, og de bør respektere de pårørende, lytte til de overlevende og bruke litt sunn fornuft. Og slutte å la bordet fange etter ting uttalt i affekt.

[Anonym bruker]

Synes ikke at det EP gjorde var kritikkverdig der og da. Hva skulle han gjort??

Ellers enig. Synes også dette med at Breivik tapte og AUF vant er litt malplassert når 69 undommer tross alt ble meiet ned der ute.

La øya bli fredet!

[CaptainHindsight]

Syns ikke barn og unge har noe på en politisk leir å gjøre. Man lar ikke barn se reklame, fordi de er så lett påvirkelige, men å sende dem på politiske leirer er greit? Noe skurrer der, for min del...

 

Uansett, enig med den over som sier at det må nesten bli opp til hver enkelt om de vil tilbake eller ei. Jeg syns en minneplass hvor alle kan besøke og reflektere er best, men det ser jo ikke AP på som en mulighet engang, virker det som...

[Anonym bruker]

http://www.vg.no/nyh...?artid=10066401 Jeg må ærlig innrømme at denne problemstillingen ikke har falt meg inn. Jeg har syns det har vært viktig at Utøya får tilbake sin opprinnelige misjon, nemlig å være et sted hvor barn og unge får et første, trygt møte med politikk og leirliv. Jeg har selv mistet et barn, i sykdom og ikke ulykke, og skjønner hvordan visse tanker kan sette seg fast i hodet, til tross for at man kanskje vet at de ikke er helt rasjonelle. Jeg skjønner fortvilelsen og smerten til disse foreldrene og pårørende som syns det er vondt å tenke på at andre ungdommer skal leke og le på akkurat det stedet deres datter eller sønn døde i angst og smerte. Men en av intensjonen til terrorister er å skape frykt og angst, og hvis man stenger av hele øya og lar den stå som et tomt minnesmerke tenker jeg at man lar morderen og terroristen vinne litt. Om man gjør øya til et levende minnesmerke, for det må og skal aldri glemmes, så viser man respekt til de døde og skadde samtidig som man viser at terroren ikke skal få vinne. Hva er andres tanker om dette? Enten man er direkte eller indirekte berørt av tragedien, så har mange meninger om dette, regner jeg med...

 

 

De som mistet noen på Utøya kan aldri gjøres til lags. Ingen handling vil bringe de døde tilbake, og dødsfallene var så traumatiske at følelsene sannsynligvis alltid vil være voldsomme. Hva pårørende synes skal gjøres med Utøya vil variere, og det er helt naturlig.

 

Til syvende og sist er det AUF som bestemmer hvordan de vil håndtere Utøya. Og sånn må det være.

[Cat.68]

Jeg var på ferie da det hendte. Satt å så på englesk tv, og hørte denne Eskil Pedersen like etterpå messe om å ta øya tilbake. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at det blir feil, men man må jo respektere det, fra en av dem som har vært der da det skjedde. Så kom det jo frem at Eskil Pedersen ikke var der, han stakk med ferja og lot barna han var en voksen representant for bli igjen. Da ble det bare rett og slett usmakelig. Første beskjeden hans om å ta øya tilbake kom like etterpå, helt uten at det hadde vært oppe i noe fora eller diskutert i organisasjonen. Ser for meg at bordet har fanget litt her. Det var høyt og tydelig uttalt, så står dem ved det. Jeg har ingen lyst til å dra til Utøya eller til å sende mine barn der. Det er blitt et uhyggelig sted. Hvem med sine fulle fem, greier å dra dit, uten å bli helt overmannet over det grufulle som har skjedd der? Hvem greier reise dit å tenke på politikk, eller lek og morro for den saks skyld. De fleste som reiser dit vil jeg tro blir lamslått av inntrykk og bilder i holdet av hva som egentlig skjedde der, og prøve å se og forstå uhyggen. Det er helt fjernt å holde på å snakke om det, og de bør respektere de pårørende, lytte til de overlevende og bruke litt sunn fornuft. Og slutte å la bordet fange etter ting uttalt i affekt.

 

trur du virkelig at man de først årene bare vil reise dit og late som om ikke noe hadde skjedd?? Selvsagt vil der være muligheter for samtaler og refleksjoner for de som måtte trenge det. øya blir jo ikke tatt tilbake i en håndvending. Det kreves tid og det kreves bearbeidelse. Og det er vel det Auf mener, og ønsker skal skje. At etterhvert som man fått bearbede det grufulle så vil man igjenn kunna bruke øya til det den er ment for.

 

Du sier at man skal lytte på de pårørende, og det blir jo gjort. Men det er jo FLERE pårørende, og overlevende som ønsker det samme som AUF, ( at øya skal brukes),teller da ikke deres meninger like mye som de som ikke ønsker at øya skal brukes mere?

 

Dette er ikke en enkel problemstilling, og der er mange hensyn å ta. Men så lenge majoriteten mener de vil bruke øya , og det faktisk dreier seg om de som faktisk overlevde massakeren så synes jeg kanskje hensynet til dem veier størst.Til tross for at jeg godt skjønner at dette må føles vondt for de etterlatte som har problemer med det.

 

Når det kommer til uttalesen din om Eskil Pedersen føler jeg jeg blir litt provosert. Hva i alle dager mener du han skulle ha gjort? Skulle han gått i front for morderen og latt seg meie ned, for å ikke blitt kalt feig.?? Han er en politisk leder, ikke en selvmordskandidat. Og ikke er han en enmannskriger trent å overmanne desperadoer med skytevåpen som skøt ned alt som stod foran ham. Han gjorde det enhver av oss ville gjort. Flyktet for livet, og prøvde å skaffe hjelp. Smakløst av deg å gjøre en person til syndebokk.

[Himmel og hav]

Det der er en situasjon der det er umulig å gjøre alle til lags. Noen vil at den skal legges brakk og noen vil at den skal brukes. Uansett så vil det bli feil for noen.

 

Jeg evner ikke å sette meg inn i hvordan det føles å miste barnet sitt der ute den forferdelige dagen, men jeg skjønner ikke hvordan noe skal bli bedre/ verre av at ingen er på øya. De som døde er ikke der. Den er ikke en grav. Den er om man skal se kynisk på det, bare ei øy.

 

For meg er det egentlig ikke viktig hva som skjer med øya. Det som skjedde der har skjedd, og kan aldri endres på, men jeg tenker at det hadde vært fint at det er liv og røre, glede og latter, at stiene blir gått på, at benkene blir sittet på, at gresset slås og at øya blir et sted, ikke bare for de døde, men også for de levende. Minnene bærer man med seg, og de blir ikke borte om øya tas i bruk. Tvert i mot.