Kan jeg bli uføretrygdet??

[Anonym bruker]

Har slitt med sosial angst og store depresjoner. Når det er på sitt verste ser jeg mørkt på livet og har mest lyst og synke ned i et mørkt hull:( Var deprimert sammenhengende i over 2 år, forsøkte ulike antidepresiva som gjorde at jeg ble kun likeglad og ikke følte hverken lykke eller sorg. Er for tiden ikke i jobb og saksbehandleren min hos nav oppfører seg som en komplett idiot, skulle ha meg på arbeidsutprøvning i en butikk, men etter 2 dager der og angstanfall så kunne jeg ikke være der mer.

 

Mulig jeg kunne fungert i en annen type jobb,men for hvert nederlag så blir jeg psykisk bare verre og alt går i oppløsning for meg, gråter hvor som helst og føler jeg bare er en plage.

 

Ble mobbet på min tidligere arbeidsplass og måtte tilslutt si opp jobben da jeg bare gråt og var helt ute av meg selv.

 

Nå orker jeg snart ikke mer og har vært hos fastlegen for et par uker siden der hun anbefalte samtale med nav om ulike tiltak.

 

Virker ikke som saksbehandler på nav tror på mine reelle plager selv om jeg både har vært medisinert og gått jevnlig til psykolog.

 

Har barn og ta vare på og er livredd barnevernet kommer inn i bildet snart og da blir nok saken enda verre for mitt vedkommende.

 

Noen som har råd og gi meg?

[Anonym bruker]

Uførepensjon fås på grunnlag av redusert arbeidsevne, ikke på diagnose. Derfor skal det veldig mye til at du ikke må gjennom noen tiltak, noe arbeidsutprøvinger ol. Det er ikke sikkert at saksbehandleren oppfører seg som en idiot. Om du skal ha rett til aap så må det settes opp en aktivitetsplan for deg, og det er lurt av deg å prøve å samarbeide med dem, og å presse deg litt. Du har ikke rett til å gå på aap i mer enn 4 år, så det gjelder å bruke tida godt, selv om det er tøft og vanskelig, så er det eneste veien til enten å finne et arbeid man fungerer i, eller få avklaring mot uføre.

[Anonym bruker]

Mitt beste råd er at du gjør ditt ytterest for å bli frisk, for barnas skyld. Selv om det å få trygd og slippe å gå på jobb føles mest fristende er det sansynlig vis ikke det som er best for hverken deg eller ungene på sikt. Det er ikke lett å vokse opp med en mor som isolerer seg og ikke orker å følge opp.

 

Ellers anbefaler jeg deg mye fysisk aktivitet. Det hjelper for mange. Både endorfinene som utløses ved hard trening og mestringsfølelsen man føler når formen blir bedre gjør ofte hverdagen lettere.

[Anonym bruker]

Av og til må man bare ta seg sammen (ja, halshugg meg!), og spesielt når man har barn man skal ta vare på.

Sikkert ubehagelig å måtte innse at man ikke bare kan synke inn i depresjonen sin og slippe å forholde seg til virkeligheten, men slik fungerer det ikke.

 

Signerer ellers #3, begynn å trene.

[Gjest marie-s]

Må nok signere #4 her, ellers tenker jeg en annen ting, tror du det blir bedre om du blir uføretrygdet og blir gående enda mer alene uten andre voksne å snakke med?

 

Av og til må man jo bare ta tak i det som plager en.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Å bli uføretrygdet høres nok fristende ut, for da får du være i fred, slipper saksbehandlere og tiltak. Men samtidig vil det være å legge til rette for å la.depresjonen og angsten få skikkelig feste i livet ditt. For å bli frisk må du faktisk møte utfordringene dine, stå i situasjonen og kjempe mot . Ellers legger du grunnlaget for et liv i sykdom, angst og depresjon. Et liv med barn som mister muligheter til så mye. Mamma hadde angstproblematikk en periode i livet, kunne frike ut på matbutikken og bare forlate varene, var aldri sosial med andre osv...det var skikkelig fælt for meg også, og jeg tror faktisk jeg kunne hatt venner på barneskolen hvis mamma hadde engasjert seg mer sammen med de andre foreldrene, deltatt på felles aktiviteter osv. Det går faktisk ut over barna!

 

Hvorfor måtte du forresten slutte i butikken etter anfallet? Det er jo det angsten vil:.skremme deg til å gi opp...

[Anonym bruker]

Synes de over her er noe strenge, men poenget er jo riktig. Man må møte angsten, det er eneste vei ut av den. Likevel reagerer jeg på at din saksbehandler setter en person med sosial angst for arbeidsutprøving i butikk??? Det virker ikke helt helthensiktsmessig.. Mine brukere med angstproblematikk har jeg heller søkt inn på avklaring i rolige omgivelser der de ikke må forholde seg til mange mennesker. Det har ofte fungert bra. Det er som regel best å ta et skritt av gangen, ikke gape over for mye på en gang.

 

å få en varig stønad når man plages med angst/depresjon ER vanskelig for de unge, da det kan ligge en mulighet for bedring av arbeidsevnen i fremtiden.

 

Saksbehandler AAP

[Anonym bruker]

Og hvor lenge kan noen være nødt til å gå på avklaringspenger?Selv om det ikke er håp for noe bedring i arbeidsevnen.

[Anonym bruker]

Jeg har gått på app i mange år, i 5 av årene gjorde jeg INGENTING...jeg fødte bare 2 barn, så det er tull å si at man må være i tiltak. Men etter de 5 årene, så begynte jeg på skole 1 dag i uken i 2år, og da fikk jeg også app.

Så begynte jeg i jobb, jobber nå deltid. Men skal etterhvert søke om 50% uføre tror jeg, da jeg mener min arb.evne er nedsatt med minst 50%. Men når det gjelder den prossessen med uføre så har jeg hørt det kan ta mange år, og at man er nødt til å prøve seg i alle slags tiltak, jobb stillinger osv slik at NAV vet helt sikkert og at det er dokumentert at arb.evnen din fakstisk er nedsatt.

[Anonym bruker]

Jeg har gått på app i mange år, i 5 av årene gjorde jeg INGENTING...jeg fødte bare 2 barn, så det er tull å si at man må være i tiltak. Men etter de 5 årene, så begynte jeg på skole 1 dag i uken i 2år, og da fikk jeg også app. Så begynte jeg i jobb, jobber nå deltid. Men skal etterhvert søke om 50% uføre tror jeg, da jeg mener min arb.evne er nedsatt med minst 50%. Men når det gjelder den prossessen med uføre så har jeg hørt det kan ta mange år, og at man er nødt til å prøve seg i alle slags tiltak, jobb stillinger osv slik at NAV vet helt sikkert og at det er dokumentert at arb.evnen din fakstisk er nedsatt.

Det er godt gjort ettersom aap ble innført fra 1/3 2010. De ytelsene du fikk før dette fulgta andre regler.

[Anonym bruker]

Jeg har gått på app i mange år, i 5 av årene gjorde jeg INGENTING...jeg fødte bare 2 barn, så det er tull å si at man må være i tiltak. Men etter de 5 årene, så begynte jeg på skole 1 dag i uken i 2år, og da fikk jeg også app. Så begynte jeg i jobb, jobber nå deltid. Men skal etterhvert søke om 50% uføre tror jeg, da jeg mener min arb.evne er nedsatt med minst 50%. Men når det gjelder den prossessen med uføre så har jeg hørt det kan ta mange år, og at man er nødt til å prøve seg i alle slags tiltak, jobb stillinger osv slik at NAV vet helt sikkert og at det er dokumentert at arb.evnen din fakstisk er nedsatt.

Det er godt gjort ettersom aap ble innført fra 1/3 2010. De ytelsene du fikk før dette fulgta andre regler.

 

Jeg gikk på rehabiliteringspenger først, så midlertidig uføre, og når ALT ble aap i 2010 så gikk jeg automatisk over på det, samtidig som jeg beholdt reglene for midl,uføre, så hadde litt mer rettigheter også enn kanskje de som gikk på attføring osv. Så selv om jeg ikke har gått på aap i 7-8 år til sammen, så jeg fått trygd i så mange år, bare at det var andre navn på det før! Nå er jo alt AAP.

Når det gjelder rehab.penger så var det også slik at man skulle være i tiltak, gjerne i behandling, men det slapp jeg da jeg var gravid:)

[Gjest marie-s]

Hei igjen,

 

Først så vil jeg bare si at dette IKKE er siktet mot deg, men jeg lurer litt på hva sosial angst er. Jeg har søkt litt på det, og etter det jeg har sett kan jeg også forstå saksbehandleren. Leser man diagnosen jeg har sett så er det jo noe sikkert alle kan kjenne seg igjen i av og til.

 

Grunnen til at jeg lurer er at jeg kjenner flere som har "sosial angst" men det gjelder vist kun når det er snakk om jobb, de har f.eks. ingen problemer med å gå på byen i helgene eller på cafe på dagtid. Det er derfor jeg ikke helt klarer å skjønne denne diagnosen. Før når jeg hørte "sosial angst" så jeg for meg en person som ungikk å være hvor det ble en del folk, som butikken, i familieselskap, i byen på en lørdag osv. Det er bare at jeg får ikke dette til å stemme lenger.

 

Som sagt jeg sier ikke at du ikke sliter, men er det slik at du ungår å være sammen med andre mennesker vil jeg ikke tro at det vil hjelpe deg å bli uføretrygdet og dermed gi deg mulighet til å isolere deg ennå mer. Barna dine må få se at du fungerer sammen med andre for at de selv skal kunne gjøre det en gang i fremtiden.