Angst. Hva slags behandling virker?

[Anonym bruker]

Jeg har angst, men aldri fått noen diagnose. Fikk henvisning til psykolog for ett års tid siden, men det var jo 6-12 mnds venteliste!! Dessuten måtte jeg ringe rundt selv og finne time, noe jeg gruet meg for og bare utsatte. Fikk tilslutt time via nav raskere tilbake, men denne psykologen hadde jeg ingen kjemi med. Han var rar og hang seg veldig opp i enkelte ting, og jeg fikk ikke kommet til bunns i hva som plager meg. Fikk et begrenset antall timer. Har blitt verre etter dette. Så psykolog er jeg skeptisk til.. Mest pga ventetiden.

 

Hva annet kan jeg be legen min henvise meg til? Vil gjerne ha en diagnose, for nå vet jeg ikke hva jeg har, men tror vel det er sosial angst.

 

 

Jeg orker ikke mer!!!

[Anonym bruker]

Gruppeterapi?

Medikamenter? Benzo el. SSRI?

[m&c]

Har hatt det selv, og får dann og vann små tilbakefall. Ikke noe kjekk følelse, tvert imot! Jeg var til 3 forskjellige psykologer, sistemann var jeg bare til 2 eller 3 ganger, så var jeg igrunn "kurert". Han var utrolig morsom, så ting på en humoristisk måte, og fikk meg til å huske på å puste..

 

Så jeg anbefaler å bytte psykolog dersom kjemien ikke er der etter 2 timer. Gå gjerne privat, koster 8-900 kr timen, men til gjengjeld kommer du kjapt til, og kan bytte på dagen om nødvendig.

 

Husk for all del å puste. Dypt! Vær åpen for familie og venner, de kan hjelpe deg mer enn du tror, uten at de engang vet det.. Tillat deg selv å støve ned på sofaen avogtil, så lenge du ikke gjør det hver dag eller hele tiden.

 

Og til slutt, det kommer bedre tider, se det for deg! Du vet at du fortjener bedre enn de følelsene du kjenner på nå, og det kommer.. Litt tålmodighet og masse luft og oksygen, samt noen gode samtaler, så er du der plutselig.. Hold ut!!

[Anonym bruker]

Kogitiv terapi hos psykolog er det som gir best resultater. Så kan du jobbe med de mer bakenforliggende årsakene når du har kommet deg ovenpå.

 

Du må gjøre ting selv om du føler at du ikke orlker. Push deg selv. Det er ubehangelig.

 

Benzo bør du absolutt ikke ta, helst ike SSRI heller. Eksponering og trygghet er det som hjelper.

 

Kognitive psykologer/psykiatere har ikke så lang ventetid, fordi behandlingen ofte er kortvarig. Selv var jeg så dårlig at jeg knapt kom meg ut av huset, etter 5-6 timer tok jeg buss, var sosial, jobbet osv. Husk at en person med dårlig kjemi ikke bør ødelegge for alle andre

 

 

Lykke til

[Loglady]

Hva slags type angst er det?

[Von Hertelhofen]

Anbefaler tankefeltterapi! Det gjorde susen for meg. Men det må du nok betale for selv.

[Anonym bruker]

Anbefaler tankefeltterapi! Det gjorde susen for meg. Men det må du nok betale for selv.

 

Jeg har gått til hypnose, og synest at det var effektivt. Er ikke helt kvitt angstanfall,men betraktelig bedre.

[Lammelåret]

Det er også mulig å gå til psykiatrisk sykepleier, som ofte er tilknyttet dagpsykiatriske sentre (dps). Med sosial angst kan du jobbe på egenhånd og du kan lese selvhjelpsbøker om temaet, men hold deg til norsk litteratur.

 

Lykke til! Veldig bra at du tar tak i angsten din.

 

Husk at selv om ventelistene kan være lange, så går tiden og du har behandling å se fram mot.

[Fiemamma]

Du må komme deg ut og face alle situasjoner du får angst av. Det nytter ikke å bare gå til psykolog og knaske piller. Jeg gikk til samtaler for sosial angst bl.a. Fikk foreskrevet antidepressiva også. Medisinen ble jeg bare deprimerende trøtt av, så dee kasta jeg etter halve boksen var spist. Samtalene var greie nok, hun fikk meg til å skjønne at jeg klarer mer enn jeg tror, men hovedoppgaven MÅTTE jeg gjøre selv, å gå ut i samfunnet og face alt jeg var redd. JA, det er kjempeskummelt og fryktelig ubehagelig, men bare den første dagen. Alt blir bedre når du har mestret en frykt.

 

Jeg leverte jobbsøknad til byens største arbeidsplass (matvarehandel med flere hundre tusen kunder i året), besvarte oppringning fra sjefen der, gikk på jobbintervju, fikk jobben og begynte der samme dag! I dag er jeg fryktløs Aldri glem at den viktigste jobben MÅ du gjøre selv, ingen kan gjøre det for deg! Masse lykke til, alt ordner seg hvis du selv vil det!

[Anonym bruker]

Jeg hadde angst i mange år, og det ble bare verre og verre. Til slutt fikk jeg på en måte "angst for angsten", altså livredd for å få angstanfall, og da kom jo såklart anfallene enda hyppigere. Jeg ble sint, sint fordi angsten tok over livet mitt og jeg var i ferd med å miste kontrollen. Begynte å snakke om det med mine aller nærmeste, noe jeg ikke hadde gjort før, da jeg skammet meg veldig over dette. Gjorde en avtale med mamma, om at når jeg følte angstanfallet var på vei, skulle jeg ringe til henne. Gjorde det, og hun hjalp meg å "snakke meg ut av" anfallet. Fokuserte veldig på å puste mens vi snakket. Dette fungerte, og vi begynte etter hvert å ta tak i hva det var som forårsaket angsten. Det tok lang tid, men vi nøstet opp i det sakte men sikkert, og straks jeg så grunnen(e) til at jeg fikk angst, så bestemte jeg meg for å ta tilbake kontrollen over mitt liv. Sa til meg selv at det var jeg som bestemte, ikke angsten. Dette fungerte utrolig bra, og angstanfallene kom sjeldnere og sjeldnere. I dag er jeg angstfri, har vært det i noen år nå. Det som er helt sikkert, er at det hjelper å snakke om det, enten det er med en psykolog eller en av dine nærmeste. Det er viktig å finne ut av hvorfor du har angst.

 

Lykke til, og klem til deg!

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar!

Det er godt å vite at det finnes behandling som hjelper.

 

De siste dagene har det tatt helt overhånd her. Jeg får angst i situasjoner jeg har taklet utmerket tidligere.

 

Selve angstanfallet er ikke det verste (det er ikke sånn at jeg hyperventilerer eller noe, men jeg rødmer kraftig, får kraftig hjertebank og hjernen kobler ut, selvom jeg ikke har noen grunn til å bli flau - det kan til og med være i situasjoner jeg opplever som hyggelige...).

 

Men etterpå får jeg en ENORM skamfølelse som varer i mange dager. Jeg har vondt over brystet og bare gråter fordi jeg ikke klarer å oppføre meg normalt foran mennesker. Kroppen min tar jo helt over!!! Jeg føler ikke at det er tankene mine heller, for jeg kan tenke at det er hyggelig å møte noen kjente på butikken f.eks, men så reagerer kroppen som om jeg er kjempeflau - og da blir jeg jo flau.

 

Og når jeg først plages med denne skamfølelsen i mange dager etterpå, kommer minnene om tidligere opplevelser der jeg har prøvd å snakke med folk at jeg har det vondt og bare fått en kald skulder tilbake, eller til og med harde ord..

 

Takk for gode råd.

Jeg skal forsøke å snakke med familien min om dette. Jeg har bare alltid vært livredd for at familien min OGSå skal gi meg en kald skulder

Min familie bor litt unna og jeg bor på samme sted som svigerfamilien, og de aner ikke hva angst vil si tror jeg. Alle elsker oppmerksomhet og hvis jeg har kommet med noen hint om at jeg f.eks hater oppmerksomhet, tror de bare at jeg tuller og ler det vekk. Men seriøst - jeg HATER det, fordi kroppen min reagerer..

 

HI

[Anonym bruker]

Huff, stakkars deg. SItter her med angst selv nå. Ingen god følelse.

[Lammelåret]

Jeg kan anbefale en blogg om angst:

http://leneomlivet.blogspot.no/

 

Å snakke med noen som sliter med det samme kan hjelpe mye.

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar!

Det er godt å vite at det finnes behandling som hjelper.

 

De siste dagene har det tatt helt overhånd her. Jeg får angst i situasjoner jeg har taklet utmerket tidligere.

 

Selve angstanfallet er ikke det verste (det er ikke sånn at jeg hyperventilerer eller noe, men jeg rødmer kraftig, får kraftig hjertebank og hjernen kobler ut, selvom jeg ikke har noen grunn til å bli flau - det kan til og med være i situasjoner jeg opplever som hyggelige...).

 

Men etterpå får jeg en ENORM skamfølelse som varer i mange dager. Jeg har vondt over brystet og bare gråter fordi jeg ikke klarer å oppføre meg normalt foran mennesker. Kroppen min tar jo helt over!!! Jeg føler ikke at det er tankene mine heller, for jeg kan tenke at det er hyggelig å møte noen kjente på butikken f.eks, men så reagerer kroppen som om jeg er kjempeflau - og da blir jeg jo flau.

 

Og når jeg først plages med denne skamfølelsen i mange dager etterpå, kommer minnene om tidligere opplevelser der jeg har prøvd å snakke med folk at jeg har det vondt og bare fått en kald skulder tilbake, eller til og med harde ord..

 

Takk for gode råd.

Jeg skal forsøke å snakke med familien min om dette. Jeg har bare alltid vært livredd for at familien min OGSå skal gi meg en kald skulder

Min familie bor litt unna og jeg bor på samme sted som svigerfamilien, og de aner ikke hva angst vil si tror jeg. Alle elsker oppmerksomhet og hvis jeg har kommet med noen hint om at jeg f.eks hater oppmerksomhet, tror de bare at jeg tuller og ler det vekk. Men seriøst - jeg HATER det, fordi kroppen min reagerer..

 

HI

 

Dette var som jeg skulle ha skrevet det selv. Sitter her nå med ENORM angst og skamfølelse pga et møte jeg var i tidligere i dag Føler at jeg ikke er bra nok, ikke strekker til, ikke er sosial kompetent.

 

Er fortiden 50% sykemeldt pga dette, men det gjør det nesten værre med skam og skyldfølelse, og den dårlige samvittigheten for å ikke levere/prestere på jobb. Jobben tror jeg er sykemeldt pga bekkenplager ifb med tidligere fødsel. Er ikke snakk om at jeg kan være åpen med de ang hva som egentlig feilier meg. Er liksom ikke "lov" eller "gyldig grunn" for fravær å være psyk i min bransje ivertfall

 

Sitter som deg med en henvisning til psykolog, men har vært gjennom den mølla der med å prøve å få time noe sted tidligere så er jo ikke akkurat en oppløftende oppgave å ta tak i. Har nå begynt (igjen) på antidepressiva, buker opp benzo resepten på en uke(!), og må ta sovetabletter menge netter for å få sove (som i natt, for nå sitter jeg jo her med bankende hjerte, og kjenner angsten helt utpå huden).

 

Æsj altså