Noen fosterforeldre her?

[Anonym bruker]

Vi har tenkt på dette lenge. Barna våre er ganske små enda, men vi vet at vi ikke vil ha flere biologiske barn. Ingen av oss er kjempeglad i babytid f.eks. Jeg har vært i kontakt med Bufetat og hatt infomøte. De tenker at hvis vi går på kurs og blir godkjente, så er det mest nærliggende med en tenåring til oss, og når vedkommende står på egne ben, er våre barn større og vi kan få et mindre barn.

 

Tanken er at jeg i så fall skal være hjemmeværende og ha dette som jobb, på en måte. Jeg er lærer og har møtt mange fosterbarn, og barn som har det vondt hjemme. Jeg har lyst til å hjelpe, gjøre noe.

 

Men jeg er redd for at det skal bli for tøft også. Tror vi skal vente litt, et år eller to. Men er det noen som har erfaringer å dele? Evt fosterbarn som har noe å si? Hvordan er det å ha 'småsøsken' i fosterfamilier?

[Gulltopp&Lillebjørn]

Jeg har ønsket å ta inn fosterbarn lenge, men jeg er ganske ung ( snart 24) og sønnen min er bare 1,5 år. Så jeg tror absolutt at jeg må vente Har også lyst å adoptere. åpne hjemmet for flere, rett og slett

 

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta inn et barn til.

Har også lyst å vite mer om det fra noen som er fosterhjem, så jeg henger meg på denne tråden

[BikkjeBisk]

Jeg er ikke fosterforelder. Men jeg har vokst opp med en fosterbror. Han kom til oss da han var baby mens jeg var 10 år eldre. Som barn selv syntes jeg det var kjempe stas. Men ettersom jeg ble eldre og så virkelig hva som egentlig lå i dette barnet, hadde jeg faktisk ønsket at ikke mine foreldre hadde tatt han til seg.

 

Nå kan jeg aldri sende f.eks mine barn til mine foreldre pga jeg frykter helt på ordentlig hva han er i stand til. En gang største jenta vår var baby, prøvde han og stikke av med henne i skogen. Jeg tørr helt ærlig ikke å tenke på hva han hadde tenkt.

 

Han har flere ganger prøvd og mishandle min katt.

 

Han er veldig intressert i og være med på bleieskift og slike ting. Dette er for å se hva som er under bleia. Det er IKKE for og være hjelpsom eller at han er spesielt intressert i stell av baby.

 

Han er forelsket i min lillesøster. Noe som er forferdelig ekkelt. Han har flere ganger befølt henne og slike ting (hun er 20). Enda er han bare 13, men denne familien kommer til og bli splittet etter noen år pga mine foreldre ikke ser hvem han egentlig er. Jeg er forferdelig redd for at han kommer til og gjøre noe en dag, og da kommer det til og bli noe virkelig stort.

[Anonym bruker]

Skjønner. Viktig poeng å se hvordan det kan være for søsken som allerede er i familien. Rart foreldrene dine ikke ser det, da? Skulle tro man var veldig obs på hvordan ungen utvikler seg.

[Anonym bruker]

Leste tidligere en artikkel i Daily Mail. Det var to små jenter som ble adoptert bort, og det viste seg etter hvert at mora deres hadde drept noen og at døtrene viste seg å ha de samme tendensene.

På bilder så de to småjentene utrolig søte ut.

Men etter å ha blitt totalt utslitt, sa fostermora til den ene; Etter ca. ti år måtte de innse at de måtte si fra seg ansvaret for henne og gi henne tilbake til det offentlige. Representanten for det offentlige var enig.

Men jeg tror ikke dette skjer så ofte, da...

[Anonym bruker]

Nå fant jeg faktisk artikkelen igjen:

http://www.dailymail...-wrong-was.html

 

"When Cherry adopted these 'angelic' sisters she thought a loving home would heal the wounds of their troubled past. How terrifyingly wrong she was"

 

Det er en interessant artikkel, men som sagt tror jeg det må være et nokså sjeldent tilfelle.

[sayonora]

Jeg har hatt eldre fostersøsken. Først en fosterbror, da var vel rundt 4-5 år og han var tenåring. Han kunne ha et voldsomt temperament, og jeg var ganske redd for han. Jeg kan huske at han var snill og hyggelig mot meg EN gang. Etter at han banket opp et annet ungt familiemedlem (jente), turte mine foreldre rett og slett ikke å ha ha boende lenger pga meg.

Etter det fikk jeg 2 fostersøstre som var eldre enn meg. De var kjempesnille og trivdes veldig godt i vår familie. Det oppstod noe sjalusi, selv om mine foreldre var flinke til å gi oppmerksomhet til alle, men det er vel egentlig naturlig. Jeg hadde jo vært alenebarn, og var ganske bortskjemt. Men allikevel, har man små barn er det ikke alltid lett for de å forstå hvorfor man plutselig skal dele mamma og pappa med noen andre. I ettertid er jeg veldig glad for å ha blitt kjent med "søstrene" jeg fikk

Det er i hvertfall mange ting å tenke på før man velger å ta inn et fosterbarn i en familie hvor det allerede er barn, og egentlig generelt.

[Anonym bruker]

Jeg er fostermor til et fosterbarn på 2 år. Barnet har bodd hos oss siden fødselen av. Vi elsker dette barnet over alt på jord og gjør alt vi kan for at barnet skal ha det bra. Vi har ikke noe erfaring med eldre barn enn dette, så jeg vet jo ikke hva fremtiden vil bringe av utfordringer. Men jeg er ikke enig i at feks om at biologiske foreldre har gjort sånn eller sånn eller er slik eller slik, så vil barnet også bli sånn... det er hvordan det blir oppdratt og verdier man lærer det som jeg tror avgjør mye hvordan barnet vil være i fremtiden.

 

Vi har ikke egne barn, kan ikke få egne heller...så dette barnet er for oss all verdens lykke:)

 

Vil oppfordre alle som tenker tanken på å åpne sine hjem til barn som trenger en annen hverdag og trygge rammer, om å ta kontakt med bufetat. Gå på et pride kurs, det er veldig nyttig og man blir kjent med partneren på et helt annet nivå...De setter tanker og meninger i fokus og man blir kanskje kjent med sin bedre halvdel på en ny måte.

 

Og under pride kurs perioden får man en viss formening om dette er noe for deg. Og husk, det er ikke alltid det er barna som er problemet....det finnes mange kjekke og snille og rolige barn som ønsker av hele sitt hjerte å få et nytt og trygt hjem..pr idag er det vel flere 100 som venter på fosterhjem i Norge.

 

Tanken på å ha hjulpet et barn i de viktigste barneårene er i seg selv motivasjon for denne viktige "jobben".

 

Oppfordrer alle damer her inne til å bruke sommeren til å tenke seg grundig om...kanskje dere har et ekstra rom i huset, og kanskje dere etterhvert kan ta i mot et barn som trenger deg...

 

Riktig God sommer:)

[*Dubsgirl*]

Jeg ikke fosterhjem, men jeg har selv bodd i fosterhjem i flere år. Flyttet inn hos mine fantastiske fosterforeldre da jeg var akkurat fylt 14 år, og bodde der til jeg var 18,5år. Det å ha voksne mennesker som faktisk åpnet hele hjemmet sitt for meg, og det å bli en del av familien var utrolig bra for meg. Jeg syns det er utrolig flott at dere ønsker å bli fosterforeldre, og at dere kunne tenke dere å ta i mot en tenåring Dere må huske på at dere vil bli matchet opp mot et barn som passer inn hos dere - og veldig ofte er de i fosterhjemstjenesten utrolig flinke til dette! Jeg husker at det ikke var så lett i begynnelsen.. Det var tungt og tøft og ikke "høre til" men mine fosterforeldre var supre mennesker, så det tok ikke lange tida før jeg var en av familien Tålmodighet er viktig, og det å kunne snakke sammen og sette ord på følelser. Ønsker dere masse lykke til

[Lammelåret]

Det er mye man kan gjøre for et barn uten å fungere som fosterhjem. Eksempler: Stille opp på dugnader i idrettslag, stille opp som sjåfør oftere enn strengt tatt nødvendig, ha åpent hus og være raus med maten, kontakte Home Start og være kontaktfamilie, engasjere seg i det nærmeste asylmottaket/flykningmottaket, være kontaktfamilie for nyinnflyttere.

 

Har blogget om det tidligere, les gjerne:

http://lammelaartanker.wordpress.com/2012/01/09/vil-du-hjelpe-et-barn/