kunne du som mor sagt...

[Anonym bruker]

Hver gang du er her skal du alltid finne på noe og krangle om!

På den måten at barnet tror h*n er roten til alt vondt, med tanke på trøbbel i familien.

[Anonym bruker]

Snakker du om et lite barn her, eller snakker du om et voksent "barn" som er en intrigemaker?

[Anonym bruker]

Det kunne jeg nok om det var et stort barn og det var sanheten.

[Anonym bruker]

Om det er et godt voksent barn så ja men det ville vært i sammenheng med en lengre samtale. og kun om det faktisk stemte. Men jeg ville aldri sagt det til et barn eller en tenåring.

[Anonym bruker]

Tja, pleier å passe meg for slike formuleringer, men i kampens hete så kan jeg en sjelden gang plumpe ut med noe lignende. Merk, en sjelden gang.

[Lettie]

Nei!! Sånne ord kan gjøre skade for resten av livet!

[Anonym bruker]

Dette gjelder en tenåring, bor i fosterhjem men er på samvær hos mor med søsken. Der ene søskenet prater stygt om førstnevnte tenåring, og venner. Tenåringene nevnte at h*n og vennefamillien planla hyttetur og skulle ta med søskene, der ene søsknet kom med stygge uttalelser og virkelig sto i.

Tenåringene tar igjen og det er bare tenåringen som blir snakket ti

Her er hele bildet.

[Anonym bruker]

Barnet er i fosterhjem og det er tydeligvis en god grunn til det, da tenker jeg ikke at barnet er grunnen men moren. Men hvis det ofte er slik så ville jeg vel tatt det opp med den som er saksbehandler for det er muligens ikke til barnets beste å ha samvær med denne moren

[Anonym bruker]

Jeg håper jeg aldri kommer til å gjøre det!!!!!!!!!!!!!!

 

Jeg vokste opp med å høre dette - av en psykisk ustabil mor som endret regler i hjemmet uten å si fra at hun hadde endret dem. Gjorde jeg alt prikkfritt ift siste reglene, så endret hun dem slik at det uansett ble feil.

 

Det jeg egentlig vil frem til er at det sjelden er bare den ene som er skyld i krangling. Hvorfor blir det som det blir?

Hvis du sier til noen at den andre alltid gjør sånn og sånn - så sier du samtidig at du ikke er særlig innstilt på at den andre faktisk kan endre seg. Du forventer en viss oppførsel fra den andre, og endrer derfor din egen for å tilpasse seg det du forventer.... og dermed har du en selvoppfyllende profeti som du trolig ikke er oppmerksom på at du delvis er skyld i selv.

 

Det samme gjelder om man sier "du gjør aldri sånn og sånn"...

 

De signalene det gir er at det er ingen vits i å forandre seg fordi du alltid tror at den andre alltid eller aldri vil gjøre sånn eller sånn.... dvs med den holdningen gir du ingen motivasjon til den andre til å endre sin adferdt.

 

Det er mye mer konstruktivt å si "jeg føler at når vi er sammen så blir det altfor ofte sånn og sånn, og jeg trives ikke med å krangle med deg. Hvordan er det for deg å oppleve at vi krangler så mye?"

Da har du et utgangspunkt for en diskusjon som i hvert fall har en sjanse til å bli konstruktiv. Alltid og aldri gjør at den andre går i forsvar og deretter angriper - og det kommer det lite godt ut av.

 

Bestem deg for at du skal slutte med å si alltid og aldri i sånne diskusjoner. Ved å gjøre det hever du deg over den andre og du legger alt ansvar på den andre før den har fått sagt sin oppfatning av situasjonen, og du innbyr ikke til tillit eller velvilje. # 3 sier at hun kunne si det om det var sannheten - men hvem sin sannhet er det, ofte bare den enes sannhet!

Jeg føler, opplever osv er mye bedre å si.

 

Forhåpentligvis greier jeg å forskåne mine barn mot å bruke alltid/aldri mot dem. Ingen er alltid eller aldri bare på en måte!