Hva ville dere gjort?

[Anonym bruker]

Da jeg ble singel for 1,5 år siden var det en lettelse. Hadde ikke en tanke om en ny mann i livet mitt og brukte mange måneder på å trives "alene" og komme meg etter bruddet.

 

Så kom jeg til et punkt hvor jeg følte meg ensom likevel og begynte med nett-dating. Jeg traff et par karer; førstemann falt jeg selvfølgelig pladask for men fant ut at jeg ikke hadde noe behov for å binde meg. Det var utfordrende for meg i det hele tatt å treffe nye mennesker på en slik måte og jeg skjønte at jeg hadde godt av det, da jeg er ganske sjenert.

 

Jeg traff tre forskjellige menn og de var like forskjellige som dag og natt. Jeg trivdes i å utfordre meg selv, og merket at selvtilliten ble bedre da datene gikk bra. Jeg følte meg attraktiv igjen og komplimentene gjorde meg godt.

 

Men sistemann jeg datet falt pladask for meg. Jeg ble betatt i begynnelsen men så han mer for meg som en kompis. Men han ga seg ikke og vi har truffet hverander masse. Han er en helt utrolig person og er hodestups forelsket. Jeg har tatt det hele med ro men merker jo at jeg blir mer betatt av han pga at han er så interessert. Det er noe rart med det,men jeg i hvert fall tiltrekkes mer og mer.

 

Så til poenget; jeg så for meg at jeg skulle forbli singel en god stund, nettopp fordi jeg merket at jeg hadde godt av å klare meg på egen hånd. Og så likte jeg muligheten av å kunne sjekke opp, likte oppmerksomheten og hadde vel egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle rushe inn i noe forhold akkurat nå. Men det ser jo ut til at det er akkurat det jeg gjør.

 

Dette kan jo være mannen i mitt liv, jeg kan ikke bare la han gå fordi jeg vil være fri og singel. Samtidig har jeg gjort han klar over at vi ikke er å regne som et par som skal planlegge framtiden sammen (han er grei med det), men at jeg tar en dag av gangen og så ser vi hva som skjer.

 

Men innerst inne så kunne jeg tenkt meg å være helt singel, det er bare det at jeg trives med han og vil ikke gi slipp. Har ikke tenkt til å ligge rundt, er ikke slik i det helt tatt. Jeg bare vil ikke være i et forhold.Offisielt.

 

Med min eks så skjedde det på den måten. Jeg var ung, 21, og han var der. Vi hadde det gøy og så ble det slik. Men jeg angrer litt på at jeg bandt meg til noen så tidlig, og tenkte nå som jeg ble singel igjen at jeg ikke skulle gå i den samme "fella" en gang til, men heller nyte singeltilværelsen og date og kose meg....også fordi forholdet til eks'en varte i 14 år og det er deilig å være "fri og frank" igjen.

 

Har noen av dere noen tanker om dette? Hvorfor jeg tenker slik og om det er greit å gjøre slik jeg beskriver...en dag av gangen, ikke noen offisielt osv.

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Fra jeg var 16 år til jeg var nesten 30 så hadde jeg gjort meg ferdig med tre lange forhold. Det siste forholdet bestod av misbruk og bruddet var traumatisk. Flyttet til en annen by og fikk starte på nytt. Hadde ikke barn ennå da. Etter at det hadde gått noen måneder hadde jeg kommet meg både psykisk og fysisk (gått ned endel kilo) og følte meg nysgjerrig på nettdating. Jeg datet i noen få måneder før jeg traff ham jeg nå er gift med.

 

I starten var han veldig interessant, vi chattet og ble kjent før vi traff hverandre. Koselig og humoristisk kar. Vi treftes og han hadde okey utseende, og vi gikk også til sengs ganske fort.

 

Var vel ikke heelt det store for meg i starten, jeg følte noe manglet og ville egentlig ikke bli sammen med ham. Holdt ham på gress mens jeg forsket ut om jeg fant noen andre. Men det klarte jeg jo ikke så lenge, for makan til snill og god mann. Jeg så det jo mer og mer at dette virkelig var en mann som kunne gi meg et liv der jeg kunne være helt meg selv og som var SNILL. Jeg gikk dermed inn i forhold med ham og flyttet inn. Vi hadde det veldig fint lenge, vi trente sammen og dro på turer sammen. Hadde mye sex. Etter et drøyt år ble vi gravid. Etter sønnen kom så hadde vi det fortsatt fint en god stund til, men mer og mer så ble det mer avstand mellom oss. Jeg følte igjen dette med at noe manglet. Etter et par år kom vi til et brudd og jeg håpet jeg ville finne meg en ny spennende mann. Allerede på første bytur for å sjekke opp menn så oppdaget jeg hvor mye jeg savnet MIN mann..

 

Så poenget er.... Om du ikke føler helt det store for denne karen må du gjerne avslutte, men jeg ville gitt ham en sjanse. Snille gode menn må man ta vare på Samtidig har jeg sett her inne at noen sitter med tanker om å gå fra mannen sin fordi de føler de mangler noe og vil ha mer spenning.

 

Tror du kan fortsette å date en stund til så du blir mer sikker. Ikke hold ham på gress for lenge da, for han vil vel stifte familie før han blir for gammel

[Anonym bruker]

#3 igjen. Glemte å fortelle at vi ble sammen igjen etter bruddet. Vi giftet oss noen måneder etterpå, for nå visste vi med sikkerhet at vi hørte sammen

[Anonym bruker]

Det er da helt i orden å ta en dag av ganen og kun treffes innimellom.

Ta den tiden du vil. ikke forhast deg igjen.

[Anonym bruker]

HI

Takk for svar...ligner litt på det jeg opplever nå.

 

Men han er 44 og jeg er 36...han har ingen barn og har ikke nødvendigvis lyst på. Jeg har fått mine to og vil ikke ha fler. Så den er grei.

 

Jeg dater ingen samtidig, føler ikke at jeg kan gjøre det. Mannen er snill som dagen er lang, uten å være tøffel. Men jeg kan føle godheten i han. Mangel på egoisme uten å ligge flat for andre. Sjenerøs..uten å overgå seg selv hele tiden.

 

Har også vært i et forhold før hvor jeg mistet meg selv og ble utsatt for psykisk mishandling (ikke av den verste sorten men dog). Jeg har en magefølelse av at jeg har truffet den motsatte parten av min eks og jeg tør ikke gi slipp.

 

Så får vi se hva som skjer...men jeg har gjort han fullstendig klar over at vi langt fra er et par ennå selv om jeg ikke har tenkt til å ligge rundt så lenge vi er "sammen". Men jeg føler at jeg ikke har rast fra meg angående dating og er redd for å angre på dette senere....