Barnefar kritiserer meg hele tiden

[Anonym bruker]

Jeg begynner å få nok.

Vi har et bra samarbeid og dattern vår på 2 år er ei fornøyd jente.

Jeg har hovedomsorgen, men faren hennes stiller opp og besøker henne og omvendt.

Men jeg er nesten ikke meg selv når vi tre er sammen, rett og slett fordi han skal kommentere og kritisere hele tiden, hva jeg gjør og hva jeg ikke gjør.

Jeg tror han vil være "sjef" og vil komme seg dit med å ta meg.

Dette har pågått i 2 år og kjenner at det begynner å ta på psyken min nå.

 

Her kommer det noen eksempler:

 

Da det var så utrolig varmt fikk hun en lolipop hjemme hos meg etter middagen. Så dro vi å besøkte broren min, og han bor like ved butikken og hans barn skulle kjøpe seg is og bf ville møte oss for å si hei, og onkelen til dattern min kjøpte pæreis til henne, og da ser faren hennes på meg å himler med øynene å spør om det virkelig er nødvendig med to is på en ettermiddag. HAN setter meg i ubehagelige situasjoner. Samme skjedde en annen gang da jenta mi var hos han, og leverte henne hos meg og min bestevenninne var hos meg og hadde bakt kanelboller, og jeg og venninnen min møtte jenta i døra og venninnen min spør om hun har lyst p kanelbolle (det luktet sabla godt) og da kommer faren hennes å sier "NEI hun skal ikke ha bolle". Det her er jo ingen ting egentlig.

 

Men f eks da hun vi skulle spise middag nekta hun å spise, hun var litt sliten og utenfor. Jeg lot henne sitte på gulvet å gråte, men da det hadde gått en stund, ville jeg gjøre noe, snakke med henne, og prøve å få henne i humør igjen, faren hennes blir sur på meg og sier det er helt feil, hun skulle nemlig bare sitte der. (Vi voksne satt å spiste).

 

Jeg føler at han skal føle at jeg er en dårlig mor.

Jeg selv syns jeg er en god mor, men har gjør meg usikker og nervøs. Jeg føler nesten at jeg bare vil skygge unna når vi tre er sammen samtidig.

Og nå er det sånn at jeg skal ta igjen et år på skole og skal kanskje flytte inn til bestemoren min som har en stor leilighet, med jenta vår. Og da krever bf at vi får 50 50, så lenge jeg ikke bor alene.

Han er rett og slett ufyselig mange ganger, ekkel og slem mot meg. Men han kan være ålreit også. Men det går bare mer og mer opp for meg at jeg ikke klarer at han psyker meg ned lengere. Jeg vet ikke om det er målet hans, målet hans er vel å bli "sjefen". Nå skal det sies at jeg har vært veldig snill med han og ikke vært sjef over han eller noe, jeg lar ting være veldig rettferdig.

 

Men lurer bare på om jeg må kutte han ut, og la han få jenta vår faste dager. (Blir vanskelig for han som jobber skift).

 

Huff. Ble bare rot og tull det her, men jeg orker ikke mer :-(

[valkyrien]

I de eksemplene du nevner er jeg enig med barnefaren jeg altså...

 

Men det er umulig for noen å si noe på så tynt grunnlag, uten å kjenne deg, han og barnet.

[Anonym bruker]

Hvordan visste bf at hun Hadde fått is fra før da...?

Enig med deg, få faste dager.

han er tydeligvis strengere enn deg medoppdragelsen.

Jeg er som deg.

Skjønner godt at hun hadde lyst på kanelbolle, og hvis han leverer henne til deg så er det jo faktisk DINE regler som gjelder.

Hadde hvertfall gitt henne en bolle når bf hadde gått. ;-)

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du har det, sånn er bf her også. Vi bestemt oss for 3 uker siden å gjøre det slutt, og etter det har det virkelig tatt av altså! Vi bor fortsatt sammen da, men jeg kommer til å flytte ila neste uke.

Mine eksempler:

 

Jeg var på trening til den samme tiden på den samme dagen, da han ringer og spør "Hvor er bilen min hen?" han mente da vår bil, som vi har kjøpt sammen. "Ja, du skal få de der **** tusen for bilen". Laaaangt under hva jeg betalte, og da sa han "Bilen står registrert på mamma, så det spiller ingen rolle hva du sier". Jeg bruker den bilen daglig da han har egen firmabil, og han har aldri ringt etter den før.

 

Kjøpte en ny leke til barnet mitt på litt over året, og sa at det virker som om hun kjeder seg sånn med de lekene hun har. Da fikk jeg beskjed om å engasjere meg mer. Vi hadde bare vært hjemme et helt år, og jeg trengte ikke si noe på det, for dette visste han!! Og da har vi funnet på noe 3/5 dager denne uken. Av oss to er det jeg som engasjerer meg og som finner på ting med henne, men man må vel ikke finne på noe hver dag hele uken heller.

 

Han ringte meg når vi var på restaurant med min mor, søster og nevø og spurte hvor vi var. Jeg fortalte at vi var på restaurant, og skulle innom leketøysbutikken før vi kom hjem. "Bare så du er klar over det er du pliktig til å gi meg beskjed om hvor du er med min datter" fikk jeg til svar da. Og da har jeg foreldreansvaret alene.

 

Dette over skjedde på en dag, +at det var litt mer. Men jeg begynner å bli vandt med at han kaller meg en dårlig mor, stokk dum, hjerne død, og at han truer med at barnet vårt ikke skal få ha en mor.

 

Kanskje du Hi bør sette foten ned og fortelle han hvor skapet skal stå? Vet ikke om dere har noen felles regler for datteren deres, men det er nok også lurt. Jeg bare håper at bf her overholder leggetidene og mattidene, og at vi klarer å være enig i regler også. Jeg finner meg i disse tingene fordi vi skal til mekling i neste uke, og jeg noterer alt han sier. Vi kommer mest sannsynligvis til å ende opp med rettsak da, men jeg kommer til å sette ned foten og gi han klar beskjed når jeg er kommet meg ut her ifra!

[Anonym bruker]

Jeg begynner å få nok. Vi har et bra samarbeid og dattern vår på 2 år er ei fornøyd jente. Jeg har hovedomsorgen, men faren hennes stiller opp og besøker henne og omvendt. Men jeg er nesten ikke meg selv når vi tre er sammen, rett og slett fordi han skal kommentere og kritisere hele tiden, hva jeg gjør og hva jeg ikke gjør. Jeg tror han vil være "sjef" og vil komme seg dit med å ta meg. Dette har pågått i 2 år og kjenner at det begynner å ta på psyken min nå. Her kommer det noen eksempler: Da det var så utrolig varmt fikk hun en lolipop hjemme hos meg etter middagen. Så dro vi å besøkte broren min, og han bor like ved butikken og hans barn skulle kjøpe seg is og bf ville møte oss for å si hei, og onkelen til dattern min kjøpte pæreis til henne, og da ser faren hennes på meg å himler med øynene å spør om det virkelig er nødvendig med to is på en ettermiddag. HAN setter meg i ubehagelige situasjoner. Samme skjedde en annen gang da jenta mi var hos han, og leverte henne hos meg og min bestevenninne var hos meg og hadde bakt kanelboller, og jeg og venninnen min møtte jenta i døra og venninnen min spør om hun har lyst p kanelbolle (det luktet sabla godt) og da kommer faren hennes å sier "NEI hun skal ikke ha bolle". Det her er jo ingen ting egentlig. Men f eks da hun vi skulle spise middag nekta hun å spise, hun var litt sliten og utenfor. Jeg lot henne sitte på gulvet å gråte, men da det hadde gått en stund, ville jeg gjøre noe, snakke med henne, og prøve å få henne i humør igjen, faren hennes blir sur på meg og sier det er helt feil, hun skulle nemlig bare sitte der. (Vi voksne satt å spiste). Jeg føler at han skal føle at jeg er en dårlig mor. Jeg selv syns jeg er en god mor, men har gjør meg usikker og nervøs. Jeg føler nesten at jeg bare vil skygge unna når vi tre er sammen samtidig. Og nå er det sånn at jeg skal ta igjen et år på skole og skal kanskje flytte inn til bestemoren min som har en stor leilighet, med jenta vår. Og da krever bf at vi får 50 50, så lenge jeg ikke bor alene. Han er rett og slett ufyselig mange ganger, ekkel og slem mot meg. Men han kan være ålreit også. Men det går bare mer og mer opp for meg at jeg ikke klarer at han psyker meg ned lengere. Jeg vet ikke om det er målet hans, målet hans er vel å bli "sjefen". Nå skal det sies at jeg har vært veldig snill med han og ikke vært sjef over han eller noe, jeg lar ting være veldig rettferdig. Men lurer bare på om jeg må kutte han ut, og la han få jenta vår faste dager. (Blir vanskelig for han som jobber skift). Huff. Ble bare rot og tull det her, men jeg orker ikke mer :-(

 

Det er helt normalt og ganske vanlig at foreldre har forskjellige meninger om oppdragelse. Det er jo helt greit det som ikke er greit at han der foran barnet og andre skal høyt "krangle om " ha fram sin mening.

Du må ta en samtale med han uten barnet tilstede hvor du sier at det er greit han er uenig men han får ta det med deg senere ikke når man står der.

Det kan jo være lurt om dere tar en samtale for å finne hvilke regler dere skal holde dere til.

Men om han ikke gir seg så må du enten lære deg å overhøre han og fortsette med det du gjør, eventuelt gi beskjed om at det er greit han er uenige men nå har du tatt et valg så kan dere heller diskutere det senere.

 

Jeg og barnefar her er også ganske forskjellige i hva vi syntes er greit og ikke, han ser de bare to ganger i året og da i mitt hjem. Han vil jo gjerne være snille morsomme pappa som ser de så sjelden, mens jeg må holde våre vanlige regler for det er jeg som er igjen her når han reiser.

Her gjøres de først fått et ja fra han så sier jeg ingenting selv om jeg er uenig. Har jeg sagt nei så sier han ikke ja men forholder seg til hva jeg har sagt.

Er vi usikker på om de har spurt den andre først så spør vi før vi svarer slik at de ikke kan bruke oss mot hverandre for å få vilja si.

 

Du er helt sikkert ikke en dårlig mamma og han er helt sikkert ikke en dårlig far men han har fått en stygg uvane om å skulle rette på deg, og slik trenger du ikke å finne deg i.

Det er helt greit å være uenig og det er greit å diskutere det senere men ikke foran barnet. Noen ganger vil dere komme fram til at han har rett andre ganger du og noen ganger vil dere bare rett og slett ikke bli enige.

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du har det, sånn er bf her også. Vi bestemt oss for 3 uker siden å gjøre det slutt, og etter det har det virkelig tatt av altså! Vi bor fortsatt sammen da, men jeg kommer til å flytte ila neste uke. Mine eksempler: Jeg var på trening til den samme tiden på den samme dagen, da han ringer og spør "Hvor er bilen min hen?" han mente da vår bil, som vi har kjøpt sammen. "Ja, du skal få de der **** tusen for bilen". Laaaangt under hva jeg betalte, og da sa han "Bilen står registrert på mamma, så det spiller ingen rolle hva du sier". Jeg bruker den bilen daglig da han har egen firmabil, og han har aldri ringt etter den før. Kjøpte en ny leke til barnet mitt på litt over året, og sa at det virker som om hun kjeder seg sånn med de lekene hun har. Da fikk jeg beskjed om å engasjere meg mer. Vi hadde bare vært hjemme et helt år, og jeg trengte ikke si noe på det, for dette visste han!! Og da har vi funnet på noe 3/5 dager denne uken. Av oss to er det jeg som engasjerer meg og som finner på ting med henne, men man må vel ikke finne på noe hver dag hele uken heller. Han ringte meg når vi var på restaurant med min mor, søster og nevø og spurte hvor vi var. Jeg fortalte at vi var på restaurant, og skulle innom leketøysbutikken før vi kom hjem. "Bare så du er klar over det er du pliktig til å gi meg beskjed om hvor du er med min datter" fikk jeg til svar da. Og da har jeg foreldreansvaret alene. Dette over skjedde på en dag, +at det var litt mer. Men jeg begynner å bli vandt med at han kaller meg en dårlig mor, stokk dum, hjerne død, og at han truer med at barnet vårt ikke skal få ha en mor. Kanskje du Hi bør sette foten ned og fortelle han hvor skapet skal stå? Vet ikke om dere har noen felles regler for datteren deres, men det er nok også lurt. Jeg bare håper at bf her overholder leggetidene og mattidene, og at vi klarer å være enig i regler også. Jeg finner meg i disse tingene fordi vi skal til mekling i neste uke, og jeg noterer alt han sier. Vi kommer mest sannsynligvis til å ende opp med rettsak da, men jeg kommer til å sette ned foten og gi han klar beskjed når jeg er kommet meg ut her ifra!

Hvorfor er deres bil registrert på hans mor?

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Uansett om man er enig med far eller med deg så hører det ikke hjemme noen plass å kritisere den andre når barnet hører på og det han kommer med er, for meg, bare flisespikkeri. Høres ut som om han har et stort behov for å markere seg og for å sette deg på plass. Men uenigheter tar man når barnet / barna ikke er tilstede.

 

Du burde snakke med ham om dette, og kanskje det er på tide med en fast avtale?

[Anonym bruker]

Klart han er helt på jorde. Hold deg som hovedomsorgsperson hele veien! Du kan gi han 50% samvær, men krev at du beholder hovedomsorgen.

 

Ville ønsket at mitt barn var minst mulig sammen med en sånn autoritær far.

[Anonym bruker]

Klart han er helt på jorde. Hold deg som hovedomsorgsperson hele veien! Du kan gi han 50% samvær, men krev at du beholder hovedomsorgen. Ville ønsket at mitt barn var minst mulig sammen med en sånn autoritær far.

 

"Du kan gi han 50% samvær, men krev at du beholder hovedomsorgen."

 

Ehh.... goddagmanøkseskaft.....

 

Har de 50/50 så er det selvsagt delt omsorg og da kan ikke mor ha hovedomsorgen. Det sier seg selv.

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du har det, sånn er bf her også. Vi bestemt oss for 3 uker siden å gjøre det slutt, og etter det har det virkelig tatt av altså! Vi bor fortsatt sammen da, men jeg kommer til å flytte ila neste uke. Mine eksempler: Jeg var på trening til den samme tiden på den samme dagen, da han ringer og spør "Hvor er bilen min hen?" han mente da vår bil, som vi har kjøpt sammen. "Ja, du skal få de der **** tusen for bilen". Laaaangt under hva jeg betalte, og da sa han "Bilen står registrert på mamma, så det spiller ingen rolle hva du sier". Jeg bruker den bilen daglig da han har egen firmabil, og han har aldri ringt etter den før. Kjøpte en ny leke til barnet mitt på litt over året, og sa at det virker som om hun kjeder seg sånn med de lekene hun har. Da fikk jeg beskjed om å engasjere meg mer. Vi hadde bare vært hjemme et helt år, og jeg trengte ikke si noe på det, for dette visste han!! Og da har vi funnet på noe 3/5 dager denne uken. Av oss to er det jeg som engasjerer meg og som finner på ting med henne, men man må vel ikke finne på noe hver dag hele uken heller. Han ringte meg når vi var på restaurant med min mor, søster og nevø og spurte hvor vi var. Jeg fortalte at vi var på restaurant, og skulle innom leketøysbutikken før vi kom hjem. "Bare så du er klar over det er du pliktig til å gi meg beskjed om hvor du er med min datter" fikk jeg til svar da. Og da har jeg foreldreansvaret alene. Dette over skjedde på en dag, +at det var litt mer. Men jeg begynner å bli vandt med at han kaller meg en dårlig mor, stokk dum, hjerne død, og at han truer med at barnet vårt ikke skal få ha en mor. Kanskje du Hi bør sette foten ned og fortelle han hvor skapet skal stå? Vet ikke om dere har noen felles regler for datteren deres, men det er nok også lurt. Jeg bare håper at bf her overholder leggetidene og mattidene, og at vi klarer å være enig i regler også. Jeg finner meg i disse tingene fordi vi skal til mekling i neste uke, og jeg noterer alt han sier. Vi kommer mest sannsynligvis til å ende opp med rettsak da, men jeg kommer til å sette ned foten og gi han klar beskjed når jeg er kommet meg ut her ifra!

Hvorfor er deres bil registrert på hans mor?

 

Den går på hennes forsikring

[Katteskinnet]

Syns synd på jenta som ikke fikk kanelbolle jeg... Må ha vært kjedelig når det luktet godt i hele huset.

 

Jeg er ikke for å gi masse sukker til barn, men et par is på en varm dag og en kanelbolle når noen har bakt syns jeg er helt greit, og jeg syns barnefar virker tverr og ekkel, rett og slett.