Problemer med samboer..

[Anonym bruker]

Samboer og jeg har bodd sammen i 3år. Jeg har et barn fra før på 5. Vi venter vårt første felles barn til høsten.

Forholdet har hanglet siden før jul. Vi er glade i hverandre, men vi klarer ikke å få hverdagslivet til å passe begge parter.

Han har en jobb han tjener veldig godt i, som krever at han jobber mer enn vanlig. Jeg har en årslønn på 350000. Likevel blir alt av utgifter delt 50/50. Han ser/forstår/vil ikke skjønne at mesteparten av husarbeid og barn faller på meg, da noen må dekke opp andre plasser når han jobber.

 

I helgen skulle han ut (han er aldri ute, så set unnte jeg han). Han var fyllasyk til tirsdag. Søndagen kunne jeg synes litt synd i han, men ikke 3dagen vel? En mann på 36år? Jeg så også på kontoen hans, at 4000kr var svidd vekk. Polet, middag, byn og taxi. Da ble jeg forbanna! Lørdagen brukte jeg mine siste penger før lønnen kommer på dyner og sengetøy til baby.. Han har ikke betalt 1eneste krone på svangerskapet/babyen!

Og da sitter han med dobbelt så mye som meg hver mnd.

 

Vi undersøkte hva det kostet å få noen til å vaske huset en gang i uken,3000kr mnd. Det synes han var dyrt. Såkalt, han har jo en samboer som sliter seg ut på å gjøre det gratis. 3egt, 250kvm. I tillegg til graviditet og full jobb.

 

Det hele endte med at jeg ble så sint, at jeg sa han fikk overføre 4000kr, så jeg full tilsvarende beløp å bruke på meg selv. Pluss halvparten av alle utgifter jeg har hatt med graviditet/baby.

Han mente det var urimelig. Jeg hadde trossalt fått en londontur( som både var bursdagsgaveb min fra han, pluss at han også var med og fikk glede av det).

 

Men i følge han, så var jeg så misfornøyd, og bare klaget. Så han ba meg flytte, han gadd ikke mer. Jeg spurte om det var en endelig avgjørelse, og det var det, svarte han. Det er greit, svarte jeg. Har vært litt for mange ganger i det siste hvor han har bedt meg flytte etter en krangel. Er det noe voksne menn gjør? Hvis man er uenig, så skal man få beskjed om å flytte?

Jeg kjenner jeg har fått nok. Enten ser han på oss som en enhet, en familie og et lag som holder sammen i gode og onde dager. Eller så har jeg det faktisk bedre alene. Ikke bare får jeg det bedre økonomisk, men også mindre bekymringer og tid til å prioritere meg og barna.

 

Han ringte isted og sa unnskyld. Jeg elsker han, og har troen på at vi kan få til noe bra. Vi venter teossalt barn sammen. Men jeg orker ikke å slite meg ut lengre. De årene jeg var alene med barnet mitt, var de beste i mitt liv. Jeg kjenner det frister mer og mer.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ærlig talt ikke orket å være sammen med en mann som ba meg flytte hver gang vi kranglet.

I min mening sier man ikke de ordene før man faktisk mener det, slikt skal ikke være en trussel man henger over partneren sin.

 

Eier dere huset sammen eller er det hans. Om dere eier 50/50 så hadde jg godtatt å betale 50% om du eier 70 % betaler du kun det og eier han hele skal du nekte å betale noe som helst på huslånet for da har du faktisk betalt en masse penger i hans lomme, fordi han får det jo igjen på verdien av huset.

Om huset er bare hans skal du også bare betale halvparten av innboforsikring, man forsikrer jo tross alt ikke et hus man ikke eier.

At man betaler sin del av støm og slikt er jo noe annet

 

At du må ta nesten alt ansvaret med et barn som ikke er hans er vel ikke helt urimlig, derimot skal han stille opp å være der for sitt eget barn.

Om dere skal ha delt økonomi slik som nå ville jeg da forlangt at han skal betale 50% av alle utgifter til barnet sitt.

Og husarbeidet skal deles 50/50 om han ikke vasker sine uker så får han betale deg slik at du kan enten ansette noen til å ta den jobben eller gjøre det selv for de pengene.

 

Dere kan sikkert få det flott men jeg tror dere kan trenge litt hjelp til å snakke ut om ting.

Finne ut av det økonomiske, av ansvar i forhold til hus og hjem og slikt.

Om dere skal ha delt økonomi nå når dere får et barn må dere ihvertfall finne ut hvordan det er mest rettferdig å fordele disse utgiftene.

 

Jeg syntes det virker veldig ofte slik at mannfolk som er i forhold der det er delt økonomi ikke er særlig flink til å betale sin del av hva barna koster. Det ender ofte med å falle på mor. Kan være greit med en 3 person utenfra som kan få opp øynene hans litt både i hva det gjør når han ikke ser alt du gjør i forholdet, hva det gjør med deg og forholdet deres når han hele tiden vil kaste deg ut når dere krangler og dette her med det økonomiske.

 

Lykke til

[mira76]

Huff da, hørtes ikke helt bra ut! Virker som om dere i alle fall må ta dere en prat om økonomien dersom dere skal klare å være sammen. Kanskje kan dere få noen utenforstående til å se på det sammen med dere, en felles venn begge stoler på med økomisk sans (kanskje ikke så lett for den vennen), en klok mamma eller pappa, eller en i banken dere bruke?

Kanskje synes han dere kan dele likt fordi du har et barn som bruker huset, strømmen, spiser maten o.s.v., mens han - etter det jeg forstår - ikke har det? Men at du tilsynelatende må betale alt for det nye barnet, som er felles, er jo ikke riktig. Hva med å lage en egen konto for det barnet der dere begge setter inn x antall kroner hver måned? Og så må dere (du) kanskje skrive opp hva de pengene går til, så det ikke blir noe tull med det?

 

Hva med å skaffe seg et litt mindre hus, da blir det mer penger på konto, mindre utgifter til en eventuell vaskehjelp (eller mindre jobb på deg om du fortsetter med det)? 250 kvadrat høres ganske mye ut, vi er 5 stk i mitt hus og lever greit på 120 kvadrat (pluss noen boder, da).

 

Evt kan du jo si at ok, vaskehjelp koster 3000 i måneden, men du er villig til å gjøre den jobben om du også får betalt, f.eks. halvparten (men hehe, da blir det jo like dyrt per måned for han da egentlig, enten betale halvparten av ekstern vaskehjelp, eller gi deg det samme beløpet for å gjøre jobben)

 

Lykke til, håper dere finner ut av det!!

[StineT]

Herregud! Det hadde jeg aldri godtatt! Ingenting av det. Vi deler alt av faste utgifter prosentvis av inntekt. Lånet står i begges navn. Han tjener over dobbelt så mye som meg, nå når han begynner i ny jobb- men vi har alltid like mye å rutte med. Babyen er hans baby også- så han handler like mye som meg/ eller iallefall punger ut. (han foretrekker det, da jeg jobber med estetik og design...) Han hjelper ikke til hjemme- han gjør husarbeid på lik linje som meg (han bor der jo han også, og vi jobber like mye). Han har vært en engel å tatt enda litt mer nå som formen ikke er på topp- for som han sier "Jeg må jo ta vare på jentene mine" - Det var i gamle dager mannen skulle forsørge familien sin, nå passer han på at kona og barn har det bra.

 

 

Nei- hadde min mann behandlet meg sånn hadde jeg flytta ut FRIVILLIG for LENGE siden!

[Anonym bruker]

Hvorfor flytta du ikke før egentlig? Du klarer deg jo på egen hånd. Når du har lønn på 350 000, pluss stønader du får som bidrag osv ved å være alenemor (han får vel ikke 50/50 når han jobber utover 8-16 arbeidstider), så klarer du FINT å leve på det, med litt mindre hus som det tar mindre tid å vaske, ingen som er irritert og oppfører seg som idiot, mindre klær å vaske og mindre mat å lage. Nå må du ta ham på ordet! Han har for n'te gang bedt deg flytte etter å ha oppført seg respektløs i mange år, og vist at han driter i babyen som kommer siden han ikke er villig til å bruke noe som helst penger på ham/henne. Ta ham på ordet og oppretthold flyttinga. Han elsker ikke deg hvis han er gjerrig med penger og driter i babyen.

 

Jeg hadde en sånn eks selv, som i tillegg var utro, og han truet også hver gang jeg motsa ham om å kaste meg ut. En vakker dag etter at jeg ble ferdig utdannet og skaffet meg fast jobb, flyttet jeg, og (surprise??) det kom som en bombe på ham. Han trodde ikke jeg ville flytte. Det tror ikke gubben din heller, han bruker det som pressmiddel for å få gjennom vilja si. Du leker mora hans i dette forholdet - vasker klærne hans, lager maten hans og betaler utgiftene hans. Mens han leker singel og fri.

[Anonym bruker]

om han er så sær som holder på slik så må du enten ta steget ut av dette forholdet eller finne en måte hvor han faktisk ikke kan både leve livet med sine penger og ha et reint hjem samt en familie uten at det koster han og gjøre litt selv.

 

min mann har lenge tjent mer enn meg. han har betalt det meste av utgiftene. jeg har betalt mat og huslån. for oss så må vi bare gjøre det slik. nå når vi begge har jobb, vil vi dele utgiftene utifra hva hver kan betale.

vi skal få en del inn i huslånet slik at huslånet vårt øker, jeg kommer fortsatt til å betale min del av utgiftene. vil ikke tjene like mye men ca 3000 forskjell i mnd.

 

hjemme her så vasker jeg klær, rydder litt når jeg er hjemme før jobb, barna rydder sitt. men mannen må faktisk hjelpe til her. han må støvsuge og vaske gulvet,. det hver uke. mannen min er borte 10-11 timer mandag til fredag. jeg jobber rett ved her så har ikke like lang dag men vi begge eier huset, vi begge bor her. vi må dele på dette.

 

vi har også lenge kranglet.

fått mange trusler. men dette er trusler om han vil ta livet sitt om han mister meg og barna. (han får hjelp nå,) jeg ble lei. satte kniven på strupen på han og sa at han må slutte å si dette og lære seg å ta vare på meg og barna bedre om han ville ha oss her. og jeg spurte også om det var noe han ville jeg skulle jobe med slik at vi begge måtte jobbe med noe og ikke bare en.

 

du venter barn med han. du må alltid ha noe med han å gjøre. hvertfall i 18 år.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Vi har det i grunn fint sammen, med unntak av nevnte problemer. Økonomi og husarbeid. Helt utrolig at man krangler om penger når felleskapet/familien har nok av det.

Jeg har ikke kjØpt meg inn i huset. Jeg har siden vi ble samboere leid ut min leilighet. Denne er nå solgt, og jeg har 600 000 stående på hØyrente, som skulle gå til EK for å kjØpe meg inn i hans hus. Han har like mye egenkapital.

 

Penger er et Ømfintlig tema, og det er ekkelt å prate om det. Hver gang temaet er på bane, så sier han "jammen du vet jo at det er ingen som skal ha det dårlig her. Hvis du trenger noe, så overfØrer jeg". Det har skjedd kaaanskje at han har overfØrt en tusenlapp. Og det er det. Hvem går til samboeren og spØr etter penger da? Vi har hvertsitt kort på en matokonto, som det etter planen var meningen at HAN skulle betale inn på, slik at Økonmien var litt mer delt etter inntekt. Har ikke sett noen bevegelser der. Og jeg er helt seriØs, når jeg sier at han ikke har brukt en krone på babyen. Vi skulle i bryllupp til hans familie, og jeg måtte ha kjole med plass til magen. Jeg fant en, som jeg ikke hadde råd til å kjØpe der og da. Så sier han "kan du ikke legge den av da, så kan du hente den når du får lØnn?". Da vet jeg at han hadde mer enn nok penger på konto.

 

Men på en annen side, så er det stortsett han som betaler ferier, og "lommepenger" der.

Han kom hjem fra jobb tidligere idag, fordi han villle se babyen til venninnen min. Da prØvde han å kysse meg, jeg orket ikke. Friskt i minne gårsdagen. Jeg vil jo så gjerne få ting til å fungere. Men han forstår ikke at vi faktisk Må være to om det. Ting kan være fint i to dager etterpå. Og han kan skjerpe seg med husarbeid. Men da kommer det hele tiden "hadde jeg stØvsuget fint?" Så du at jeg hadde hengt opp klærne?". Da vil han åpenbart ha ros.

Da kan jeg finne på å si "Ja, det var veldig bra,så du at jeg hadde vasket badet?". Og da mener han at jeg er sur, eller misfornØyd. Jeg mener; skal han ha ros for husarbeid, så skal jaggu jeg ha det og!

 

Han kommer nok snart hjem, og da skal jeg sette meg ned å prate med han. Siste forsØk.

HI

[Anonym bruker]

Samboer og jeg har bodd sammen i 3år. Jeg har et barn fra før på 5. Vi venter vårt første felles barn til høsten. Forholdet har hanglet siden før jul. Vi er glade i hverandre, men vi klarer ikke å få hverdagslivet til å passe begge parter. Han har en jobb han tjener veldig godt i, som krever at han jobber mer enn vanlig. Jeg har en årslønn på 350000. Likevel blir alt av utgifter delt 50/50. Han ser/forstår/vil ikke skjønne at mesteparten av husarbeid og barn faller på meg, da noen må dekke opp andre plasser når han jobber. I helgen skulle han ut (han er aldri ute, så set unnte jeg han). Han var fyllasyk til tirsdag. Søndagen kunne jeg synes litt synd i han, men ikke 3dagen vel? En mann på 36år? Jeg så også på kontoen hans, at 4000kr var svidd vekk. Polet, middag, byn og taxi. Da ble jeg forbanna! Lørdagen brukte jeg mine siste penger før lønnen kommer på dyner og sengetøy til baby.. Han har ikke betalt 1eneste krone på svangerskapet/babyen! Og da sitter han med dobbelt så mye som meg hver mnd. Vi undersøkte hva det kostet å få noen til å vaske huset en gang i uken,3000kr mnd. Det synes han var dyrt. Såkalt, han har jo en samboer som sliter seg ut på å gjøre det gratis. 3egt, 250kvm. I tillegg til graviditet og full jobb. Det hele endte med at jeg ble så sint, at jeg sa han fikk overføre 4000kr, så jeg full tilsvarende beløp å bruke på meg selv. Pluss halvparten av alle utgifter jeg har hatt med graviditet/baby. Han mente det var urimelig. Jeg hadde trossalt fått en londontur( som både var bursdagsgaveb min fra han, pluss at han også var med og fikk glede av det). Men i følge han, så var jeg så misfornøyd, og bare klaget. Så han ba meg flytte, han gadd ikke mer. Jeg spurte om det var en endelig avgjørelse, og det var det, svarte han. Det er greit, svarte jeg. Har vært litt for mange ganger i det siste hvor han har bedt meg flytte etter en krangel. Er det noe voksne menn gjør? Hvis man er uenig, så skal man få beskjed om å flytte? Jeg kjenner jeg har fått nok. Enten ser han på oss som en enhet, en familie og et lag som holder sammen i gode og onde dager. Eller så har jeg det faktisk bedre alene. Ikke bare får jeg det bedre økonomisk, men også mindre bekymringer og tid til å prioritere meg og barna. Han ringte isted og sa unnskyld. Jeg elsker han, og har troen på at vi kan få til noe bra. Vi venter teossalt barn sammen. Men jeg orker ikke å slite meg ut lengre. De årene jeg var alene med barnet mitt, var de beste i mitt liv. Jeg kjenner det frister mer og mer.

 

Jøss! Er du 5 år?? Skjønner du ikke vil finne deg i dette, men dere er jo nødt til i det minste jobbe med forholdet. Nei, det er ikke alltid lett, men absolutt verdt det om dere elsker hverandre.

Snakk ut om hva dere tenker føler. Sett krav til hverandre, og eventuelt skaff hjelp (rådgivning)

Et forhold kan være hard jobbing iblant. Lykke til!!

[-98-11-13]

Jeg forstår deg, føles nesten som om du skriver min historie Men han min forandra seg ganske mye etter datteren vår ble født, og nå venter vi nr2.

 

Lykke til videre

[Anonym bruker]

Fy faen...hiv han på huet og ræva ut av huset hans!!!

[Anonym bruker]

Kan du ikke bare ta deg betalt direkte fra kontoen hans da siden du ser ut til å ha tilgang?