Vet snart ikke om jeg orker mer av dette :(

[Anonym bruker]

Samboeren skulle følge barnet til barnehagen idag, først ble han sur fordi jeg ikke hadde funnet frem tøyet til barnet (burde ikke være kjempe vanskelig å gjøre det selv) og når han ikke fant jakken klikket han omtrent i vinkel. Skjelte ut ungen for å rote vekk jakken (som han mest sannsynlig har glemt i barnehagen selv), jeg ba han selvfølgelig roe seg ned og sa at jakken sikkert er i barnehagen (og fant en annen jakke til barnet). Barnet synes tydeligvis det ble ubehagelig selv, for det gråt veldig når de dro til barnehagen. Jeg skulle gjerne fulgt selv, men det var dessverre ikke mulig.

 

Han har vært ganske hissig den siste tiden, holder at jeg svarer på en feil måte etter hans mening. Jeg har prøvd flere ganger å snakke med han, men hver gang en prøver å snakke om ting sier han at han ikke gidder å høre det og går. Vet ikke hva jeg vil med dette, men greit å få ut litt frustrasjon.

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er, en snill mann som plutselig ble hissig for den minste ting, forskjellen var at min mann lot meg prate men bare ikke hørte etter hva jeg sa.

Lot meg tro han gikk til legen for hjelp men egentlig hadde han bare vandret rundt i byen noen timer (fant jeg ut når vi fikk regning for legetimene han ikke hadde møtt opp på.)

Jeg holdt ut et år i håp om at ting skulle forandre seg, at det skulle komme ut hva han slet med, at han skulle søke hjelp.

Noen ganger fikk jeg beskjed om å bare holde kjeft, andre ganger falske løfter om forandring og at han skulle søke hjelp.

 

I mellomtiden ble vår største liveredd for fars utrbrudd,sluttet å prøve å få kontakt med han, turte knapt å lage lyder når far var rundt og ble et ganske nervøst barn, og jeg gikk som på eggeskall for å ikke starte krangler når barna var våkne. Ba han ikke om å gjøre noe i huset, lot han bare sitte å spille eller glo på tv for å ungå at barna måtte leve med sinna pappa, som skrek etter de, sa sårende ting, slo i veggen og kastet ting rundt ja i hele tatt ikke var hyggelig å ha i hus.

Og det begynte ikke der det sluttet det ble bare verre og verre.

 

Etter et år gikk jeg og jeg vet ikke den dag i dag (4,5 år senere) hva som plaget han. Men han har ikke søkt hjelp så han får ikke ha barna alene.

Barna mine er trygge og lykkelige barn og jeg slipper å gå rundt anspent for jeg bekymmer meg om hvilket humør han er i så har ikke angret en dag på at jeg gikk.

 

Nå sier jeg ikke at du skal gå fra mannen din, men du må nok forlange at han skal høre på deg, du må også forlange at han oppføerer seg normalt mot deg og ikke minst barnet. Husk at som mor er det din jobb å beskytte barnet også om nødvendig fra pappaen. (i lik linje som han skulle beskyttet barnet fra deg om det var andre veien)

[Anonym bruker]

Flytt.