Hvem skal jeg velge:min mann, meg selv, den annen???

[Anonym bruker]

Jeg er så heldig at jeg har tre fantastiske barn med en fantastisk mann. Min mann er usedvanlig flott å se på, kjærlig og omsorgsfull. Da vi møttes tenkte jeg at denne mannen bare var for god til å være sann! Så selv om jeg ikke var forelsket i ham, ble dagene til måneder og måneder til år. Jeg har elsket ham dypt på tross av at forelskelsen ikke var der til å starte med. Vi har vært sammen i 9 år nå.

Men nå er jeg i et dilemma. Han har gjort et par ting som har såret meg dypt, senest for 16 mnd siden. Ikke fysisk utroskap (så vidt jeg vet), snarere psykisk. Hemmelige "venninner". Han er ikke en veldig proaktiv mann, så han har ikke gjort det helt store for å "få meg tilbake", men vi har snakket om det mye, og jeg vet han er ekstremt lei seg over konsekvensene.

Konsekvensene: jeg føler at jeg liksom slukket bryteren sist gang det skjedde. Og etter 8 mnd forelsket jeg meg hodestups i en annen. Dette er ikke noe han vet noe om!! Dette var i en periode hvor vi var flyttet fra hverandre. Jeg vet at den annen føler det samme for meg, men jeg er gift med barn, så vi har ingen fremtid. Men jeg klarer ikke la vær med å tenke på den annen. Han er i mine tanker hele tiden!! Og det ser ikke ut til å gå over, selv etter 8 mnd. Jeg klarer ikke å rede ut mine følelser for min mann. Om jeg kun elsker ham som en venn, og derfor burde gå fra ham og være for meg selv (jeg er ikke så naiv at jeg tror gresset er grønnere), eller om jeg burde bli ved med å prøve for å se om følelsene kan komme tilabake. vi har tross alt barn, og vi har det godt og trygt sammen.

Hvor lang tid skal man gi det? Og er det "lovlig" å gå fra noen man har det utmerket sammen med bare fordi forelskelses-elske-greia ikke er der, eller er det voldsomt egoistisk??? Og hva med den annen? Er det tegn på at min mann er "feil" (føler for den annen på en måte jeg aldrig har gjort for min mann: tror han er min soulmate...ikke så flott, og særdeles mer irriterende, men..., eller at han er "riktig", eller er jeg på bærtur??

Er det noen av dere kloke jenter som har noen meninger, sterke eller ei, å komme med?? Jeg er på herrens mark!!

[Anonym bruker]

"Den annen?" "Jeg er på herrens mark?" He he

 

Bor dere fortsatt fra hverandre?

[Lillefy]

"Den annen?" "Jeg er på herrens mark?" He he

 

Bor dere fortsatt fra hverandre?

nope, vi bor sammen igjen...men følelsene er der bare ikke. Ja bortsett fra at jeg jo elsker ham på en-eller-annen måte... Og jeg ER på herrens mark, eller fyll inn som det passer:)

[Kliko]

Er du dansk?

 

Jeg tenker litt sånn at han du ble forelsket i ikke er noen å satse på. Du var såret og langt nede når du traff han, og han fikk deg sikkert til å føle deg mye bedre. Ergo ble du forelsker.

 

Mannen din har gjort noe dumt og bør få kjenne litt på hvordan det føles for deg. La han vente litt, spill kanskje litt kostbar og la han kjempe litt for å få deg tilbake

[Gjest sommerfuggel i vinterland]

Tror vel egentlig ikke noen av oss her inne sitter med fasiten. Vi er alle farget av egne erfaringer, tanker, meninger, følelser og verdier osv..

 

Du må bare ta et valg og stå 100% for det. Men du kan ikke stå med et bein i hver leir, du må bestemme deg for én. Ikke hold noen på gress eller bedra partneren din mens du bestemmer deg. Skal du ut av forholdet så gjør det for din egen del, ikke fordi det står en annen og venter. For hva om det skjærer seg med den nye etter kort tid og du har kastet bort familien din i prosessen?

Du må finne ut hva du ofrer og om det du får tilbake veier opp for tapet (om du forstår). Når det gjelder oss som har barn så må man tråkke forsiktig fram, det er så mye som står på spill.. Gå dypt i deg selv, og finn ut hva du virkelig vil. Finn ut om det er en av mennene du ikke KLARER å leve uten (er forskjell på å ikke klare å leve uten kontra å ikke ville leve uten )

 

kan som sagt bare råde deg til å TENKE DEG GODT OM

[Anonym bruker]

Ikke lett dette her. Tror du at du kan finne tilbake til følelsene for mannen din?

Eller kan du eliminere plassen denne andre har i livet ditt, slik at følelsene ikke får næring.

Jeg tror kanskje at du kunne ha godt av å være alene en periode for å kunne se ting litt klarere...

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Om han du er forelsket i er mer irriterende er sjangsene gode for at "den annen" sine irriterende egenskaper blir veldig tydelige når den største forelskelsen roer seg...

[Anonym bruker]

Er du dansk?

 

Jeg tenker litt sånn at han du ble forelsket i ikke er noen å satse på. Du var såret og langt nede når du traff han, og han fikk deg sikkert til å føle deg mye bedre. Ergo ble du forelsker.

 

Mannen din har gjort noe dumt og bør få kjenne litt på hvordan det føles for deg. La han vente litt, spill kanskje litt kostbar og la han kjempe litt for å få deg tilbake

 

Og hva får deg til å kunne uttale at han andre ikke er noe å satse på? Kjenner du ham?

[Lillefy]

Om han du er forelsket i er mer irriterende er sjangsene gode for at "den annen" sine irriterende egenskaper blir veldig tydelige når den største forelskelsen roer seg...

Det har du jo rett i...på den annen side matcher han meg fullstendig, så selv om han er vmer irriterende så er det fordi han utfordrer meg:)

[Lillefy]

Ikke lett dette her. Tror du at du kan finne tilbake til følelsene for mannen din?

Eller kan du eliminere plassen denne andre har i livet ditt, slik at følelsene ikke får næring.

Jeg tror kanskje at du kunne ha godt av å være alene en periode for å kunne se ting litt klarere...

ja der hamret du hodet på spikeren,-jeg klarer jo nettopp ikke å eliminere følelsene for den andre, selv om jeg prøver!!!!! Og følelsene for mannen min...jeg ser på ham og tenker at den som har han er da verdens heldigste kvinne...men samtidig lurer jeg på om det er levedyktig, iom. at jeg aldri har hatt "ild i magen" og de der "jeg-vil-spise-deg-opp følelsene for ham...

[Lillefy]

Tror vel egentlig ikke noen av oss her inne sitter med fasiten. Vi er alle farget av egne erfaringer, tanker, meninger, følelser og verdier osv..

 

Du må bare ta et valg og stå 100% for det. Men du kan ikke stå med et bein i hver leir, du må bestemme deg for én. Ikke hold noen på gress eller bedra partneren din mens du bestemmer deg. Skal du ut av forholdet så gjør det for din egen del, ikke fordi det står en annen og venter. For hva om det skjærer seg med den nye etter kort tid og du har kastet bort familien din i prosessen?

Du må finne ut hva du ofrer og om det du får tilbake veier opp for tapet (om du forstår). Når det gjelder oss som har barn så må man tråkke forsiktig fram, det er så mye som står på spill.. Gå dypt i deg selv, og finn ut hva du virkelig vil. Finn ut om det er en av mennene du ikke KLARER å leve uten (er forskjell på å ikke klare å leve uten kontra å ikke ville leve uten )

 

kan som sagt bare råde deg til å TENKE DEG GODT OM

Ja det er ikke fair. For noen. Og jeg er enig i at valget må stå mellom meg selv alene, eller ekteskapet. Sammtidig vet jeg at hvis det ikke var det andre, som bobler og bobler i magen, ville jeg nok hatt det fint nok i et ekteskap hvor alt er "hunky dory" (tross alt), selv om de voldsomme følesene ikke er der.....

[Anonym bruker]

Ikke lett dette her. Tror du at du kan finne tilbake til følelsene for mannen din?

Eller kan du eliminere plassen denne andre har i livet ditt, slik at følelsene ikke får næring.

Jeg tror kanskje at du kunne ha godt av å være alene en periode for å kunne se ting litt klarere...

ja der hamret du hodet på spikeren,-jeg klarer jo nettopp ikke å eliminere følelsene for den andre, selv om jeg prøver!!!!! Og følelsene for mannen min...jeg ser på ham og tenker at den som har han er da verdens heldigste kvinne...men samtidig lurer jeg på om det er levedyktig, iom. at jeg aldri har hatt "ild i magen" og de der "jeg-vil-spise-deg-opp følelsene for ham...

Jeg tror det er ganske mange som ikke har slike følelser for parneren sin altså. Jeg er nok en av dem...

[Kliko]

Er du dansk?

 

Jeg tenker litt sånn at han du ble forelsket i ikke er noen å satse på. Du var såret og langt nede når du traff han, og han fikk deg sikkert til å føle deg mye bedre. Ergo ble du forelsker.

 

Mannen din har gjort noe dumt og bør få kjenne litt på hvordan det føles for deg. La han vente litt, spill kanskje litt kostbar og la han kjempe litt for å få deg tilbake

 

Og hva får deg til å kunne uttale at han andre ikke er noe å satse på? Kjenner du ham?

 

Nope, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Men setter meg inn i settingen. Tenker at HL var langt nede fordi mannen akkurat hadde sviktet henne. Da blir man lettere forelsket enn det man ville gjort til vanlig. Var det jeg skulle frem til

[Lillefy]

Ikke lett dette her. Tror du at du kan finne tilbake til følelsene for mannen din?

Eller kan du eliminere plassen denne andre har i livet ditt, slik at følelsene ikke får næring.

Jeg tror kanskje at du kunne ha godt av å være alene en periode for å kunne se ting litt klarere...

ja der hamret du hodet på spikeren,-jeg klarer jo nettopp ikke å eliminere følelsene for den andre, selv om jeg prøver!!!!! Og følelsene for mannen min...jeg ser på ham og tenker at den som har han er da verdens heldigste kvinne...men samtidig lurer jeg på om det er levedyktig, iom. at jeg aldri har hatt "ild i magen" og de der "jeg-vil-spise-deg-opp følelsene for ham...

Jeg tror det er ganske mange som ikke har slike følelser for parneren sin altså. Jeg er nok en av dem...

mm...men hadde du det til å starte med?? For jeg har aldri vært forelsket i ham, han er bare så vidunderlig at jeg valgte ham med hodet. Og tenkte at det var nok. Men nå er jeg usikker...ER det nok? Det kommer jo en dag hvor ungene flyr fra redet. Jeg er også klar over at det ikke skal være, eller er, et valg mellom to menn. Jeg vet hva jeg har men ikke hva jeg får, ergo kan jeg jo ende opp alene likesåvel som med "den annen" eller "en annen", og det skremmer meg ikke så mye. Det som skremmer meg er tanker om å gi opp for lett, for ungenes skyld. Har man rett til å velge seg selv, eller for den saks skyld en som får verden til å stå stille, når man egentlig har det så bra som jeg har det?? Bortsett fra at min mann tar har tatt et dårlig valg (to ganger), og generellt er veldig lite proaktiv og igangsettende (stikk motsatt meg), er han jo en fantastisk fyr som de fleste kvinner misunner meg!

[Lillefy]

Er du dansk?

 

Jeg tenker litt sånn at han du ble forelsket i ikke er noen å satse på. Du var såret og langt nede når du traff han, og han fikk deg sikkert til å føle deg mye bedre. Ergo ble du forelsker.

 

Mannen din har gjort noe dumt og bør få kjenne litt på hvordan det føles for deg. La han vente litt, spill kanskje litt kostbar og la han kjempe litt for å få deg tilbake

 

Og hva får deg til å kunne uttale at han andre ikke er noe å satse på? Kjenner du ham?

 

Nope, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Men setter meg inn i settingen. Tenker at HL var langt nede fordi mannen akkurat hadde sviktet henne. Da blir man lettere forelsket enn det man ville gjort til vanlig. Var det jeg skulle frem til

Jeg VAR langt nede, og helt klart "lettplukkelig". Plutselig var jeg glad igjen, ble sett på som en kvinne, følte meg ønsket, likt, begjært, var mer enn bare mor og "den som fikser alt". Ble tatt vare på...men når det skal sies har jeg kjent mannen i tre år, og vi har vært gode venner (via jobb). Så plutselig en dag sa det bare pang....

[Anonym bruker]

Skifter du mann, skifter du også problemer...

Du må starte helt på scratch med å bli kjent med han og hans egenskaper, særegenheter og uvaner. De fleste har ganske mange...

Det høres ut som du har det utmerket med din mann, og i grunnen er ganske så heldig. Vil du velge bort det?

Og at du har vært forelsket i han andre sier egentlig ingenting tenker jeg. åtte måneder er ikke noe i det lange løp.

Jeg er så heldig at jeg er sammen med en mann som jeg var stormende forelsket i, og som i tillegg er helt fantastisk. Han var jeg stormende forelsket i han i mange år, men det gav seg det også og hverdagen kom. Alikevel er han perfekt og vi har det utrolig bra sammen.

[Lillefy]

Skifter du mann, skifter du også problemer...

Du må starte helt på scratch med å bli kjent med han og hans egenskaper, særegenheter og uvaner. De fleste har ganske mange...

Det høres ut som du har det utmerket med din mann, og i grunnen er ganske så heldig. Vil du velge bort det?

Og at du har vært forelsket i han andre sier egentlig ingenting tenker jeg. åtte måneder er ikke noe i det lange løp.

Jeg er så heldig at jeg er sammen med en mann som jeg var stormende forelsket i, og som i tillegg er helt fantastisk. Han var jeg stormende forelsket i han i mange år, men det gav seg det også og hverdagen kom. Alikevel er han perfekt og vi har det utrolig bra sammen.

Jeg ER heldig. Det har du helt rett i. All praktikk tilsier at jeg skal ta meg sammen og get with the program. All fornuft sier at jeg har alt man kan drømme om. Samtidig må jeg si at jeg leser ditt innlegg, "stormende forelsket" og tenker at DET kunne jeg også godt tenke meg en dag:( Men du har rett i at det kommer en hverdag i alle forhold, men kjærestefølelsene skal vel fremdeles være der?? Det at man (ihverfald en gang imellom) tenner hverandre. At man kysser??? Eller?

[Lillefy]

Er det noen som har erfaringer med noe liknende? Som valgte å gå, ikke fordi man kranglet og "hatet" hverandre, men bare fordi "kjæresteriet" var over? Eller er det helt på jordet å utsette ungene sine for noe sånt? Motsatt: har noen valgt å bli (iså fall hvor mange år) i et sånt forhold (godt og trygt og stabilt og gode venner), hvorfor det og kom "det" tilbake??

Man skulle ikke tro godt voksne kjærringer (meg) kunne bli så latterlig forvirret....!!! Men det har gått 16 mnd hvor jeg har lurt på om det er her jeg skal være, og jeg har ikke kommet tettere på noe svar enda!

[Anonym bruker]

Jeg har svart deg 18.36 og 18.57.

Tror de fleste forhold går gjennom både gode og dårlige perioder. Alle har dårlige sider og selvfølgelig gode!

Du kjenner mannen din ut og inn, mens denne andre er spennende og uoppnåelig. Det er klart det er spennende med stormende følelser og lidenskap, det ønsker jo alle seg. Men for meg er en snill og stabil partner mer viktig. Nå har ikke min mann skuffet meg slik du sier din har, hadde han gjort det ville nok sistuasjonen vært en annen her.

Jeg ønsker meg ikke en ny-familie, ønsker ikke å ha ungene annenhver uke, ønsker ikke å forholde meg til at de får steforeldre og jeg vil slett ikke ha bonusbarn.

Jeg vil ikke for noen pris gå inn i dette stressende livet jeg ofte leser om her inne på forumet, hvor folk lurer på hva de kan henge på veggen av bilder, hvordan julekort skal se ut og om det er greit å dra på ferie uten bonusbarn.

Nå vet jeg ikke om din nye forelskelse har barn, men situasjonen kan uansett fort bli slik hvis du velger å gå fra mannen din og dette nye forholdet ditt ikke varer.

For meg er det helt uaktuellt å bryte opp min familie for å kjenne på forelskelse og sterke føleleser. Dette er selvfølgelig fordi partneren min er snill, omsorgsfull og en god far. Han har feil han og, men det har jeg selv også:-)

For å svare på spørsmålet ditt så var jeg ikke veldig forelsket i starten heller, men det er klart at det var nytt og spennde. Grunnen til at vi satset på noe var vel at vi fungerte fint sammen, hadde mange av de samme verdiene og relativt kjapt ventet barn sammen!

Men jeg ser såklart at et slikt forhold kanskje ikke er nok for alle. Og kanskje er jeg blant dem som ikke forventer sterke følelser og lidenskap i hverdagen, jeg vet ikke.

Ingen kan fortelle deg hva som er det riktige for deg, det må du finne ut av selv.

[Anonym bruker]

En ting er å tenke Mann Vs Mann, men hva med barna? Har du hjerte til å splitte opp deres tilværelse, se dem kun annehver uke, måtte trøste dem i deres sorg (og jeg kan førsikre deg om at det er en stor sorg!). Har du tenkt på all logistikken som skal til når dere lever hver for dere? Hva hvis det ikke fungerer med den nye mannen?

 

Personlig er ikke en forelskelse grunn nok til å gå i fra min mann, selv om jeg har delvis det samme utgangspunktet som deg (jeg var heller ikke forelsket i starten, men ble voldsomt glad i ham og kan nå si at jeg elsker ham). Jeg har valgt ham i gode og dårlige dager, ikke kun til jeg kjeder meg eller vil ha mer pasjon...

[Anonym bruker]

Jeg er redd han nye flammen din vil være en bommert. Det er fint nå, men så en stund inn i fremtiden kommer hverdagen, og irritasjon over dette menneske som har sine svakheter og uvaner.

Når man er forelsket så blir man blind. Man godtar mer, og viser seg fra sin beste side. Tenk igjennom. Alle mennesker viser seg fra sin beste side til andre. Det er når man blir kjent med dem, man ser hvordan de virkelig er. Vi alle ønsker å bli likt. Vi alle oppfører oss for å bli likt. Denne mannen du har møtt for 8 mnd siden vil bli likt av deg, og du vil bli likt av han. Derfor viser du deg fra din beste side. Men det betyr ikke at noen av dere er feilfrie. EKtemannen din er ikke feilfri. Det vet du. Du er ikke feilfri og det vet ektemannen din. Alikevel har dere klart å leve sammen i 9 år, og alikevel ha de bra sammen.

 

Min erfaring i parforhold er at, når det har gått litt tid. Gjerne 1 år eller 2 og bor sammen. Da skjuler man ikke så mye for hverandre lenger. Man viser sitt sanne jeg. Er det noe man er uenig i, da sier man i fra. Kankjse man blir litt sint også, og glefser til den andre. Eller blir sur. For å nevne et eksempel. Hvis mannen har en uvane med å glemme å ta ut søpla. (hvis det var hans oppgave, og tar utgangspunkt i at man fordeler husarbeid. han stadig vekk glemmer og å ta ut søpla og du blir møtt med en ekkel lukt når du kommer sliten hjem fra jobb. I et nytt forhold vil du tåle mer. Du flyter på lykke bobler, og tar villig ut søpla som forpester leiligheten. I et forhold som har vart over tid, så vil du ikke skjule hva du føler. Du vil kjenne irritasjon og kanskje litt sinne for hvorfor mannen din aldri tar den søpla. Gjett om min mann hadde for hørt det. Og jeg hadde sagt til han hvor sint jeg er. Mannen min hadde beklaget og sagt han skal huske det neste gang. Og så er den "kranglen" over. VI kjenner hverandre, og han lar meg få ut sinne og han vet det går fort over. Kanksje jeg til om med snakker om en hendelse både 3 og 4 ganger, og han lytter om igjen og om igjen. jeg har mange feil, og vet ikke om noen andre hadde holdt ut med meg. Jeg kan si det samme som min mann.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i hva du skriver. Jeg heller har ikke vært stormende forelsket, og jeg har lurt mange ganger på om jeg skal gå. Jeg har vært forelsket mange ganger i andre. Men ikke gjort noe ut av det. Det ender alltid på at jeg har det veldig bra hos min mann som er snill. Og jeg elsker familien min.

Familien min er det beste jeg har i livet.

Jeg er forelsket i en annen nå, jeg har vært det i 2 år. Han er utrolig kjekk, og har en fin væremåte. Jeg aner ikke hva han tenker om meg. Han er singel, og jeg er gift og har barn. Han har også barn. Han vet ikke om at jeg er forelsket.

De andre gangene har forelsken gått over etter lang tid. Noen ganger opp til et helt år.

 

Det jeg spør meg selv er: Hva ønsker jeg? Hva ønsker jeg med den mannen jeg er forelsket i? Noen ganger har det bare vært sex. (Det tenker jeg ikke er verdt å miste familien for. Sex kan jeg få med mannen min)

En gang var det kjærlighet. Det var en x jeg ble forelsket i på nytt. Har kuttet kontakten da jeg ble forelsket på nytt. Jeg likte måten han viste meg kjærlighet på. En måte ingen andre har gjort før. Vi hadde god kjemi. Han er enestående. Han kunne ikke gi meg materielle ting, og han hadde ikke god helse.

Jeg klarte ikke å gå fra mannen min, så jeg fortsatte med min familie. Og det gav seg etterhvert. Jeg har null kontakt i dag.

To år siden ble jeg forelsket i den kjekke mannen. Og er det enda. Ingen andre har jeg vært så forelsket i. Det går mye på det ytre, og pluss at det er noe ved han jeg liker. Måten han er på. han er sosial og blid. han er til å spise opp. Men så tenker jeg, hvis han var kjæresten min. Ville jeg følt meg trygg på at han var trofast. Hvem ville sagt nei til han. Vil andre damer sikle etter han? Hvordan vil et liv med mine dine barn bli? Er det verdt det, bare fordi jeg føler forelskelse? Som jeg vet vil dale etterhvert. I begynnelsen er det spennende og deilig. Hvem vil ikke ha det sånn. Det jeg tenker er jeg liker den spenningen. Jeg elsker å kjenne på de følelsene. Når det kommer til sex, og ha sånne følelser så blir man tent med engang.

Det blir annerledes i et langvarig forhold. En gang hadde jeg det slik med min mann. At jeg hadde lyst på han. Med 3 barn og alt vi har å gjøre er sexlysten min litt nede for tiden.

Men jeg vet det kommer perioder hvor den blomstrer opp igjen.

 

Jeg har valgt å bli med min mann. Om det er det rette vet jeg ikke. Det som er avgjørende for meg er at vi er et bra team. Vi snakker med hverandre om alt. Vi har felles drømmer for hva vi ønsker oss i livet. Vi gir hverandre frihet. Han kan treffe kamerater og drive med sin hobby. Jeg kan få gjøre det jeg vil, som han ikke bryr seg om. Han respekterer at jeg er jente, og liker jente ting. Og respekterer at han liker gutteting. Vi møtes på midten også, og kan gjøre ting sammen. Enten bare oss, eller alle 5. Vi utfyller hverandre. Vi er flinke til forskjellige ting, og derfor blir vi et skikkelig godt team. Noen ganger kunne jeg like gjerne kastet mannen på søppeldynga, fordi han duger ikke. Men så har han sine positive sider, og det blir bra igjen. Hverdagen er det flest av. og vi har det bra sammen. Han er en super pappa.

 

Du må velge selv. Håper du har fått noe å tenke på, og noen ledetråder.

[Mamma`n til turbo]

Skifter du mann, skifter du også problemer...

Du må starte helt på scratch med å bli kjent med han og hans egenskaper, særegenheter og uvaner. De fleste har ganske mange...

Det høres ut som du har det utmerket med din mann, og i grunnen er ganske så heldig. Vil du velge bort det?

Og at du har vært forelsket i han andre sier egentlig ingenting tenker jeg. åtte måneder er ikke noe i det lange løp.

Jeg er så heldig at jeg er sammen med en mann som jeg var stormende forelsket i, og som i tillegg er helt fantastisk. Han var jeg stormende forelsket i han i mange år, men det gav seg det også og hverdagen kom. Alikevel er han perfekt og vi har det utrolig bra sammen.

Jeg ER heldig. Det har du helt rett i. All praktikk tilsier at jeg skal ta meg sammen og get with the program. All fornuft sier at jeg har alt man kan drømme om. Samtidig må jeg si at jeg leser ditt innlegg, "stormende forelsket" og tenker at DET kunne jeg også godt tenke meg en dag:( Men du har rett i at det kommer en hverdag i alle forhold, men kjærestefølelsene skal vel fremdeles være der?? Det at man (ihverfald en gang imellom) tenner hverandre. At man kysser??? Eller?

 

Jeg syntes kanskje ikke at man helt skal glemme her at mannen din faktisk har hatt "psykiske affærer" som du kaller det. Kanskje han føler det på samme måte som deg? Han har jo gått endel skritt lenger mtp å legge opp til møter med "venninner".

Ble disse gjennomført?

Jeg ser på det han har gjort som ett temmelig stort svik så jeg vil kalle han langt fra en perfekt partner selv om alt kanskje ser utmerket ut fra utsiden!

[Anonym bruker]

Skifter du mann, skifter du også problemer... Du må starte helt på scratch med å bli kjent med han og hans egenskaper, særegenheter og uvaner. De fleste har ganske mange... Det høres ut som du har det utmerket med din mann, og i grunnen er ganske så heldig. Vil du velge bort det? Og at du har vært forelsket i han andre sier egentlig ingenting tenker jeg. åtte måneder er ikke noe i det lange løp. Jeg er så heldig at jeg er sammen med en mann som jeg var stormende forelsket i, og som i tillegg er helt fantastisk. Han var jeg stormende forelsket i han i mange år, men det gav seg det også og hverdagen kom. Alikevel er han perfekt og vi har det utrolig bra sammen.

Jeg ER heldig. Det har du helt rett i. All praktikk tilsier at jeg skal ta meg sammen og get with the program. All fornuft sier at jeg har alt man kan drømme om. Samtidig må jeg si at jeg leser ditt innlegg, "stormende forelsket" og tenker at DET kunne jeg også godt tenke meg en dag:( Men du har rett i at det kommer en hverdag i alle forhold, men kjærestefølelsene skal vel fremdeles være der?? Det at man (ihverfald en gang imellom) tenner hverandre. At man kysser??? Eller?

 

 

Jeg har hatt forhold før denne "drømmemannen" min dukket opp. Mitt første forhold var litt slik du beskriver det; han var kjempesnill og vi hadde det egentlig helt greit en lang stund. Jeg trengte der og da noen som var sånn, men jeg var aldri forelsket. Jeg trodde også det ville holde at man var glad i hverandre.

Vi fikk et barn litt overraskende etter noen år (fikk vite da jeg var yngre at jeg sikkert ville trenge hjelp med å få barn) og da hadde jeg vel egentlig begynt å tenke at det er ikke dette jeg vil...

Klarte ikke i lengden å være sammen en som jeg egentlig bare følte vennskap for, på kjærestemåten. Det ble helt feil, og jeg ble en utgave av meg selv som ikke var den beste - var irritabel og ikke spesielt happy sånn generelt heller.

Jeg flyttet fra han da barnet var ett år, selv om det også var skummelt - tenkte at dersom det ikke er dette jeg vil så må jeg gjøre noe med det før det går utover barnet ennå mer.

Har aldri angret ett sekund.

Senere har jeg hatt et par lengre (og dårlige) forhold før jeg møtte han jeg er sammen nå. Og jeg skjønner jo at jeg faktisk ikke har vært forelska før, jeg har bare TRODD jeg har vært det. Jeg tror virkelig denne mannen jeg nå har vært sammen med i mange år er mannen jeg kommer til å dele resten av livet med Er ikke stormende forelsket slik som i starten lengre, men jeg har vel aldri møtt ett eneste annet menneske som jeg har likt og respektert så mye som han, og jeg elsker han virkelig. Og jeg føler det er gjensidig. Ikke sommerfugler i magen når vi kysser lengre, men han er bare så GOD... :-)

Men altså: jeg tror det er utrolig mange, kanskje de aller fleste, som har en partner som de ikke passer veldig godt sammen.

Man hører støtt at man må jobbe for forholdet - men helt ærlig så jobber vi ikke spesielt mye for dette forholdet min mann og jeg. Vi snakker godt sammen og behandler hverandre ordentlig, gir og tar, og det fungerer supert! Prøver å spille hverandre gode.

Jeg tror ikke jeg ville satt så stor pris på dette hvis jeg ikke hadde litt "dårlig" erfaring fra før, og det er bare flaks at jeg ikke har endt opp med en som jeg ikke passer så godt med, slik jeg som sagt tror mange andre gjør.

Poenget er vel at jeg er utrlolig glad for at jeg har fått oppleve å være så opp over ørene forelska i en mann som jeg faktisk FIKK, men at det aller aller beste er at vi fortsatt behandler hverandre veldig bra selv om spenningen er borte og vi kjenner både de dårlige og gode sidene til hverandre.

Faren til barnet mitt var som sagt en hyggelig og snill mann, MEN han gjorde ikke meg til det beste jeg kunne være. Hadde jeg vært fornøyd med den jeg var sammen han, så er det ikke sikkert jeg vill dratt fra han heller.

 

Jeg kan ikke råde deg til hverken det ene eller det andre, men bare ennå en gang påpeke at du har en mann som du har det veldig bra sammen. og har hatt det i mange år.

Du er kjempeforelsket i en annen og har vært det i under ett år. Det vil gå over, og i beste fall får du (hvis du velger denne mannen) et godt liv sammen han (det har du jo med han du har nå også), og i verste fall oppdager du at han er en helt annen enn du tror...

Føles det som om både du og din mann sitter fast i noe ingen av dere er helt tilfreds med (det du forteller kan jo tyde på det), så er det kanskje på på tide å vurdere å gjøre noe annet før dere begynner å gnage på hverandre...

 

Litt rotete skrevet dette, men håper du skjønner hva jeg mener likevel :-)