Avlede, avlede, avlede; om disiplin. (Langt.)

[Anonym bruker]

Nå er jeg litt irritert. Vi har akkurat kommet hjem etter bursdagsfeiring hos en tante. Da vi var ferdige med å spise fant jeg frem litt leker til barna mine (2 og 4) så de ikke skulle kjede seg. Det var ikke med noen flere barn dit. Ungene sprang rundt og laget leven, så jeg ba dem ta det litt rolig. Jeg måtte be dem om det et par ganger, og siste gangen jeg sa fra var jeg litt streng i stemmen.

 

Da tok moren min meg fatt og sa at det der virker jo ikke. Jeg sa at jeg måtte vel kunne be dem roe seg litt så andre kunne snakke sammen, men hun sa at det man skal gjøre er bare å avlede, avlede, avlede. Det gjør jeg selvsagt ofte, men korrigerer også på andre måter. Dessuten synes jeg ikke at hun burde ta det opp med meg i denne settingen. Jeg følte meg totalt umyndiggjort, og skjønner ikke helt at hun syntes tilsnakkingen var så til de grader feil at hun måtte ta det opp med meg der og da. Dette med avledning har hun fra min eldre søster som KUN bruker dette i disiplineringen. Hun har to gutter, og de er ikke spesielt veloppdragne.

 

Jeg skal ringe henne senere og fortelle at jeg ikke satte pris på hennes innblanding med så mange andre tilstede. Ungene mine er veldig veloppdragne, og vi får vanligvis mye skryt for at de oppfører seg fint. Men her er spørsmålet mitt: Har jeg gått glipp av noe? Anbefales det å bare bruke avledning konsekvent hele tiden? Jeg tilpasser korrigering av atferd etter situasjonen, synes jeg selv, men er det helt feil å fortelle barn at "slik kan du ikke holde på for da slår du deg?" F.eks..

 

Jeg ble litt satt ut av dette. Takk for alle svar og innspill!

[Anonym bruker]

Er det ingen som har noen innspill?

 

HI.

[Kosemosepose]

Enig med deg! Avledning er vel greit for de aller minste, men skal de faktisk lære noe, mener jeg de må få klar beskjed om hva som er ok og ikke.

 

Ville kanskje ikke lagd noe stort nummer av det, men sagt ifra at du satte lite pris på å bli "utfordret" når du disiplinerer barna.

[Anonym bruker]

Korreksjon og disiplin kan bli litt i meste laget i festlig lag. Jeg blir ihvertfall mer sliten og irritabel av foreldre som maser og kjefter på barna sine enn av barn som styrer og herjer i sammenkomster

[Anonym bruker]

Takk for svar, Kosemosepose! Jeg er vanligvis ganske trygg i oppdragerrollen, men ble som sagt litt satt ut nå. Mannen min og jeg er helt enige i måten vi disiplinerer på, og er flinke til forklare hvorfor ungene blir korrigert. I verste fall må eldstemann gå på rommet sitt og kan komme ut når gemyttene er roet.

 

Moren min mener at jeg er så alt for streng med barna våre, men vi er faktisk bare konsekvente. Hun er i sekstiåra og har selvsagt en annen rolle med barnebarna sine enn da hun selv var i oppdragerrollen.

 

HI.

[Kosemosepose]

Mine foreldre mener nok vi også er litt strenge, men for oss er det viktig at ungene skal oppføre seg fint og høflig både hjemme og på besøk. Som du sier, så er det å være konsekvent nøkkelen.

 

Det er litt rart - mine foreldre var nok ikke like streng med meg, men heller ikke like kjærlig som jeg er med mine barn. Og det er kombinasjonen av grensesetting og kjærlighet som har blitt min metode for barneoppdragelse. Andre får gjøre som de vil - men det funker for oss og jeg er ofte stolt av mine barn når de takker pent maten og oppfører seg pent og høflig. Og når de ikke gjør det, minner jeg dem på det.

 

Jeg bruker også gangen som siste utvei når det låser seg - da får de sitte på gangen en liten stund til de har roet seg og tenkt seg om.

 

Har hatt mange kamper om alt mulig, men holder på de grenser og rammer vi har satt. Og det virker bare hvis man er konsekvent!

 

[Anonym bruker]

Når du sier at du måtte be dem være stille et par ganger, mener du da at du først sa fra en gang med vanlig stemme, og så en gang med ganske streng stemme, eller mener du "et par ganger" som i 4-5 ganger?

 

Det er lite som er så irriterende som foreldre som bare sitter på rumpa og kjefter istede for å reise seg og få barna til å høre etter.

[Anonym bruker]

Sånn er det med mine foreldre også. Vi roser og gir kos og klem mye mer enn de gjorde. Jeg har faktisk aldri opplevd at moren eller faren min har sagt at de er glade i oss barna. Her hos oss får barna våre veldig mye ros, men som du også sier,- innen faste og konsekvente rammer. Det er ikke spesielt vanskeligå være konsekvent om man er ..konsekvent.

 

Om jeg kun hadde drevet med avledning ville jo ikke barna ha forstått årsak-virkning i det hele tatt, mener jeg. De har ikke vondt av at mor fjerner tusjene når de har har bitt av den tredje tusjspissen og de har blitt fortalt at dette vil komme til å skje. Men det er i slike situasjoner at moren min blander seg inn og sier at 'uff, ungene liker jo så godt å tegne. Nå er du streng med dem.' Jeg burde ikke bry meg om det, men det er sårt med kritikk, og det gjør meg usikker iblant.

 

HI.