Må halvsøsken oppretteholde kontakten?

[Anonym bruker]

Situasjonen er sånn: Jeg har 2 barn (begge under 16mnd) med en mann som har 3 barn fra før med en annen dame.

 

Jeg har nå gått fra han, og han skal ha samvær hos meg den første tiden (ca 1 års tid pluss minus).

 

Hans barn har aldri likt meg, jeg liker ikke dem lenger heller (alle mennesker har jo ikke god kjemi med hverandre).

Disse barna har heller aldri brydd seg noe om mine 2 barn.

Saken er den at de 3 barna hans har bidratt til mye krangel mellom meg og far. Ikke fordi barna har gjort noe, for dette er ikke deres feil, men pga hva far gjør og ikke gjør.

Dette har til slutt endt opp med at jeg har rømt huset med mine to når de har kommet på samvær, for å spare dem for min og fars krangel, og for at de skal få det hyggelig med far.

 

Nå krever far at han skal ha med sine 3 barn til meg på samvær, ennå hverken de eller jeg trives sammen, de bryr seg ikke om mine to små, og mine to små har så vidt peiling på hvem disse tre barna er.

En psykolog har tilogmed frarådet meg å ta de imot hjemme hos meg, ei heller godta at de skal være med om samvær finner sted ute en plass, fordi barna ikke vil ha godt av det (fordi vi ikke liker hverandre og kommer ikke overens), og advokaten min sier at jeg overhodet ikke har plikt til å ta imot de. Far nekter å ha samvær med våre barn uten sine tidligere barn. Jeg nekter å ha hans tidligere barn tilstede.

De 3 barna har for øvrig ikke ytret ønske om å treffe mine to minste heller, ennå de visste at vi skulle flytte derfra lenge før jeg flyttet, selv nå 1 mnd etter jeg flyttet, har de ikke nevnt de to minste barna.

 

What to do?

[Anonym bruker]

Stakkars, stakkars barn!

 

Tenker dere noen gang over hva dere utsetter de stakkars barna for???

 

Det gjelder både deg og far. Snakk om to fullstendig ukompetente foreldre!

 

Det er ikke mulig å råde dere, siden dere ikke viser noen vilje til å finne ut hva som er best for BARNA, men hyler opp om hvem av de voksne som skal få viljen sin!

 

Skam deg!

[Anonym bruker]

Ehm, unnskyld meg, men hvorfor tror du jeg har spurt en psykolog om hva hun mener er riktig?

 

HI

[Anonym bruker]

Stakkars, stakkars barn!

 

Tenker dere noen gang over hva dere utsetter de stakkars barna for???

 

Det gjelder både deg og far. Snakk om to fullstendig ukompetente foreldre!

 

Det er ikke mulig å råde dere, siden dere ikke viser noen vilje til å finne ut hva som er best for BARNA, men hyler opp om hvem av de voksne som skal få viljen sin!

 

Skam deg!

Her er den kun en som burde skamme seg, og det er deg. Jeg skjønner ikke hvordan du kan tillate deg å ordlegge deg på den måten. Skjerp deg!!

[Gjest Antarctica]

Stakkars, stakkars barn!

 

Tenker dere noen gang over hva dere utsetter de stakkars barna for???

 

Det gjelder både deg og far. Snakk om to fullstendig ukompetente foreldre!

 

Det er ikke mulig å råde dere, siden dere ikke viser noen vilje til å finne ut hva som er best for BARNA, men hyler opp om hvem av de voksne som skal få viljen sin!

 

Skam deg!

 

Fjols.

Dette har du NULL peiling på.

 

HI; mange menn later som om de har veldig ansvarsfølelse. Men det er bare på papiret. De lager et helvete om "rettigheter", men har ikke sett for seg hva slags form deres rettigheter skal ta. F eks at han nekter å se sine yngste hvis ikke de eldste får bli med; hva skal det liksom være godt for å ha tre uvillige skolebarn der? Hvem har utbytte av det? (Mest far, som slipper å fordele barnesamværet utover mange dager av sin dyrebare ffritid, tipper jeg.)

 

Hvis du ber om mekling eller foreldresamarbeidstime på familievernkontoret, får dere garantert spørsmål først om barnas alder, hva som er målet med samværene framover (dvs det neste året, hvis jeg tolker deg rett i at du har en baby og en ettåring) - og terapeutens løsning vil garantert være noe i retning av at de yngste barnas mål med samværet, nemlig å beholde kontakt med faren, skal prioriteres.

 

Når de blir større, og klare til å dra ut av huset for samvær, er det jo opp til pappaen å introdusere andre mennesker i deres liv, om det er søsken, besteforeldre, ny dame el.l. Men: Terapeuten vil sannsynligvis foreslå at de treffer han aleine først, blir trygge i huset hans uten at mange andre er der, og bare er på korte besøk i starten. Overnatting og langhelger kommer senere.

 

Jeg har selv vært sammen med en mann som ikke egentlig tok ansvar for samspillet i huset når hans to store barn var hos oss. Skamløs bortskjemming, der hans to yngste barn på 1 og 2 kunne stå og se på at de eldste fikk gotteri mens de ikke fikk o.l.; og en hel haug tilsvarende situasjoner. Det ble umulig for meg å ikke reagere.

 

Så fikk vi selvsagt en masse krangel. Og som deg valgte jeg ofte å dele familien i to. Hans vegring mot å ta ansvar (dulle og dille, lage flere ulike middager når de tyranniserte måltidene, mye forskjellsbehandling, se gjennom fingrene med regler som de andre måtte følge osv osv) var utslagsgivende, fordi jeg da ble den sure megga som minnet han om alt dette, rettet på ungenes atferd o.l.

 

Men en annen grunn til at jeg "stakk av" innimellom var at jeg opplevde meg som alenemor hver gang de to eldste kom. Han sluttet å "huske" at han også var pappa til to små. Alt annet, som ikke direkte dreide seg om å serve hans barn, falt på meg, og litt av det som skulle ha vært hans også. Han var rett og slett ikke i stand til å være pappa i lik grad for 4 på en gang. Mens jeg skulle ta like mye ansvar alle dager, og litt mer enn vanlig når vi var mange...

 

Jeg har ingen antipatier mot ungene hans, jeg gjorde en innsats for å bli glad i dem, men jeg har hatt mine trefninger. Og jeg ville ikke giddet å ha dem i hus dersom jeg skulle tilby mitt hjem som samværssted for eksmannen.

 

Hvis du ammer, skjønner jeg at det ikke er noe alternativ å sende barna ut av huset med faren. Men det er for det første ingen regel om at begge barna må ha samvær samtidig, han kan jo ta med seg ettåringen i parken og evt ha 3 store unger der også...? (Great fun, det blir de sikkert med på hver uke...)

 

Eller du kan ta sjansen på å la ham få det som han vil en søndag. Så gjør du absolutt ingen ting annet enn å være der, bare observerer hvordan det utvikler seg. Hvis det da blir en situasjon som du frykter, at det er som de gangene du var inneklemt i samværet og måtte ta ansvar for deres atferd, eller at de store blir sittende og gnåle om at de egentlig ikke vil være der, og de små kommer i skyggen av de stores misnøye, eller de store glor på skjermen av DS-en sin fordi de kjeder seg, så er det jo bare at du oppsummerer for ham når han går: "Det var jo ikke så vellykket. Kom alene neste gang, du, dette er ikke til gagn for mine barn. Og det er bare dem jeg har ansvar for."

[Anonym bruker]

Stakkars, stakkars barn!

 

Tenker dere noen gang over hva dere utsetter de stakkars barna for???

 

Det gjelder både deg og far. Snakk om to fullstendig ukompetente foreldre!

 

Det er ikke mulig å råde dere, siden dere ikke viser noen vilje til å finne ut hva som er best for BARNA, men hyler opp om hvem av de voksne som skal få viljen sin!

 

Skam deg!

 

Fjols.

Dette har du NULL peiling på.

 

HI; mange menn later som om de har veldig ansvarsfølelse. Men det er bare på papiret. De lager et helvete om "rettigheter", men har ikke sett for seg hva slags form deres rettigheter skal ta. F eks at han nekter å se sine yngste hvis ikke de eldste får bli med; hva skal det liksom være godt for å ha tre uvillige skolebarn der? Hvem har utbytte av det? (Mest far, som slipper å fordele barnesamværet utover mange dager av sin dyrebare ffritid, tipper jeg.)

 

Hvis du ber om mekling eller foreldresamarbeidstime på familievernkontoret, får dere garantert spørsmål først om barnas alder, hva som er målet med samværene framover (dvs det neste året, hvis jeg tolker deg rett i at du har en baby og en ettåring) - og terapeutens løsning vil garantert være noe i retning av at de yngste barnas mål med samværet, nemlig å beholde kontakt med faren, skal prioriteres.

 

Når de blir større, og klare til å dra ut av huset for samvær, er det jo opp til pappaen å introdusere andre mennesker i deres liv, om det er søsken, besteforeldre, ny dame el.l. Men: Terapeuten vil sannsynligvis foreslå at de treffer han aleine først, blir trygge i huset hans uten at mange andre er der, og bare er på korte besøk i starten. Overnatting og langhelger kommer senere.

 

Jeg har selv vært sammen med en mann som ikke egentlig tok ansvar for samspillet i huset når hans to store barn var hos oss. Skamløs bortskjemming, der hans to yngste barn på 1 og 2 kunne stå og se på at de eldste fikk gotteri mens de ikke fikk o.l.; og en hel haug tilsvarende situasjoner. Det ble umulig for meg å ikke reagere.

 

Så fikk vi selvsagt en masse krangel. Og som deg valgte jeg ofte å dele familien i to. Hans vegring mot å ta ansvar (dulle og dille, lage flere ulike middager når de tyranniserte måltidene, mye forskjellsbehandling, se gjennom fingrene med regler som de andre måtte følge osv osv) var utslagsgivende, fordi jeg da ble den sure megga som minnet han om alt dette, rettet på ungenes atferd o.l.

 

Men en annen grunn til at jeg "stakk av" innimellom var at jeg opplevde meg som alenemor hver gang de to eldste kom. Han sluttet å "huske" at han også var pappa til to små. Alt annet, som ikke direkte dreide seg om å serve hans barn, falt på meg, og litt av det som skulle ha vært hans også. Han var rett og slett ikke i stand til å være pappa i lik grad for 4 på en gang. Mens jeg skulle ta like mye ansvar alle dager, og litt mer enn vanlig når vi var mange...

 

Jeg har ingen antipatier mot ungene hans, jeg gjorde en innsats for å bli glad i dem, men jeg har hatt mine trefninger. Og jeg ville ikke giddet å ha dem i hus dersom jeg skulle tilby mitt hjem som samværssted for eksmannen.

 

Hvis du ammer, skjønner jeg at det ikke er noe alternativ å sende barna ut av huset med faren. Men det er for det første ingen regel om at begge barna må ha samvær samtidig, han kan jo ta med seg ettåringen i parken og evt ha 3 store unger der også...? (Great fun, det blir de sikkert med på hver uke...)

 

Eller du kan ta sjansen på å la ham få det som han vil en søndag. Så gjør du absolutt ingen ting annet enn å være der, bare observerer hvordan det utvikler seg. Hvis det da blir en situasjon som du frykter, at det er som de gangene du var inneklemt i samværet og måtte ta ansvar for deres atferd, eller at de store blir sittende og gnåle om at de egentlig ikke vil være der, og de små kommer i skyggen av de stores misnøye, eller de store glor på skjermen av DS-en sin fordi de kjeder seg, så er det jo bare at du oppsummerer for ham når han går: "Det var jo ikke så vellykket. Kom alene neste gang, du, dette er ikke til gagn for mine barn. Og det er bare dem jeg har ansvar for."

 

Hei, og tusen takk for svar! Dette var godt å lese, en som faktisk forstår meg, og forstår at jeg ikke er en slem person som kun er ute etter å få viljen min.

 

Jeg har faktisk prøvd å si noe av disse tingene til han, men han vil ikke høre. Så det skaper jo bare ekstra krangling, og hvem går det utover? Jo, barna som må oppleve den sure stemningen hver gang.

Jeg har prøvd å forklare for han at det er mine barn jeg har ansvar for, og at det er de to barna som har krav på samvær med pappaen sin. Jeg ønsker at mine barn skal ha det trivelig under samvær, noe de ikke vil få glede av om han skal ha med seg de 3 andre, slik at det blir sur stemning mellom meg og far. Selv forstår jeg ikke hvorfor han absolutt vil ha med seg de 3 store barna til en dame de ikke liker, og som ikke liker dem. Det er jo ikke noe hyggelig utgangspunkt i seg selv. Jeg ville ikke gjort det samme mot mine barn ihvertfall.

 

Vi har vært på familievernkontoret et par ganger, men der blir vi bare sittende å krangle, og den som skal hjelpe oss får ikke gjort noe annet enn å stoppe oss stort sett. Ja, vi er nok like ille der begge to. Kanskje tiden for den diskusjonen ikke er rett, siden alt er så kort tid siden. Kanskje vi trenger å få ting på avstand før vi prater om temaet igjen, men hva gjør vi da i mellomtiden?

 

Takk for svar!

 

Hi

[Anonym bruker]

Stakkars, stakkars barn!

 

Tenker dere noen gang over hva dere utsetter de stakkars barna for???

 

Det gjelder både deg og far. Snakk om to fullstendig ukompetente foreldre!

 

Det er ikke mulig å råde dere, siden dere ikke viser noen vilje til å finne ut hva som er best for BARNA, men hyler opp om hvem av de voksne som skal få viljen sin!

 

Skam deg!

 

Har en psykolog virkelig frarådet deg dette? Merkelig. Psykologer skal jo bare veilede og ikke komme med løsninger. Det er det jo du selv som skal finne ut av.

[Anonym bruker]

Stakkars, stakkars barn!

 

Tenker dere noen gang over hva dere utsetter de stakkars barna for???

 

Det gjelder både deg og far. Snakk om to fullstendig ukompetente foreldre!

 

Det er ikke mulig å råde dere, siden dere ikke viser noen vilje til å finne ut hva som er best for BARNA, men hyler opp om hvem av de voksne som skal få viljen sin!

 

Skam deg!

 

Har en psykolog virkelig frarådet deg dette? Merkelig. Psykologer skal jo bare veilede og ikke komme med løsninger. Det er det jo du selv som skal finne ut av.

 

Jeg skal prøve å gjengi ordrett det psykologen sa da jeg forklarte situasjonen som beskrevet i hovedinnlegget (samt at hun kjenner til de andre årsakene til krangling mellom meg og far).

"Når situasjonen mellom deg og far, og deg og barna hans er som den er, så er det ikke positivt for barna eller deg å måtte omgås hverandre på nåværende tidspunkt".

Ca sånn omtrentlig ordrett var det psykologen sa til meg.

Jeg har gått til denne psykologen i mange år pga traumer fra tidlig barndom, så hun kjenner meg godt nok til å kunne gi meg konkrete råd ift problemstillingene rundt meg. Hun har alltid sagt at hennes veiledning kun er ment som veiledning, og ikke noe som hun bestemmer at jeg skal følge. Det antar jeg er vanlig at de kommer med veiledning til pasientene sine? Nå har jeg kun hatt henne, så jeg vet ikke hvordan alle psykologer opptrer, om det finnes noen fasit.

HI

[Gjest Antarctica]

Trenger ikke være verken psykolog eller rakettforsker for å skjønne at to nyskilte personer som ikke tåler trynet på hverandre neppe er hyggelig selskap for barn som var sentrale i konflikten som førte til skilsmissen. Så, nr 7, det er ikke noe poeng i å prøve å virke glup ved å sette spørsmålstegn ved psykologens råd. Common sense, kalles det.

 

Uansett, halvsøsken har ikke lovbestemt samvær med hverandre, selv om det på sikt vil tilrådes at de får et forhold og blir kjent. Men barna har rett til samvær med far. Og det må du bare fortsette å si. Han kan komme aleine, hvis han ikke kommer, noterer du bare tid og sted.

 

Når han så om 2 år kommer dragende med advokater, henter du fram lista di og leser opp alle oddetallshelgene fra 2012 til 2014 som han har forsømt. Det vil virke veldig, veldig platt om han sier "Jammen, jeg kom jo ikke fordi du ikke ville at Ada, Henrik og Kurt skulle komme også!"

[Anonym bruker]

Trenger ikke være verken psykolog eller rakettforsker for å skjønne at to nyskilte personer som ikke tåler trynet på hverandre neppe er hyggelig selskap for barn som var sentrale i konflikten som førte til skilsmissen. Så, nr 7, det er ikke noe poeng i å prøve å virke glup ved å sette spørsmålstegn ved psykologens råd. Common sense, kalles det.

 

Uansett, halvsøsken har ikke lovbestemt samvær med hverandre, selv om det på sikt vil tilrådes at de får et forhold og blir kjent. Men barna har rett til samvær med far. Og det må du bare fortsette å si. Han kan komme aleine, hvis han ikke kommer, noterer du bare tid og sted.

 

Når han så om 2 år kommer dragende med advokater, henter du fram lista di og leser opp alle oddetallshelgene fra 2012 til 2014 som han har forsømt. Det vil virke veldig, veldig platt om han sier "Jammen, jeg kom jo ikke fordi du ikke ville at Ada, Henrik og Kurt skulle komme også!"

 

 

Hei igjen.

Jeg skal kjøpe meg ei lita bok som jeg kan bruke til det formålet, det var veldig lurt tipset av deg.

Du virker som du har egen erfaring og et oppegående hodet, så om du har flere gode råd, setter jeg pris på om du vil dele de med meg

Tusen takk igjen for svar og råd!

 

HI

[Gjest Antarctica]

Send meg gjerne en PM. Jeg har praktisk talt doktorgraden i dette!