Er så lei meg, gråter og gråter...

[Anonym bruker]

Skrev et innlegg på onsdag om at samboeren min hadde tatt hardt i meg og dyttet meg rundt her fordi han ble så sint på meg. Kastet han ut med en gang og han har vært her et par ganger etterpå for å hente ting og tang... I dag når han kom var han bare såååå søt og ville gi meg klem og virket så trist og lei seg.... Og jeg som har vært sååå bestemt blir plutselig så utrolig lei meg. Jeg ligger her og gråter fordi jeg elsker han jo, men ikke akkurat de gangene han blir så ufattelig sint. Det er så sårt at han ble fysisk for jeg vet at jeg kan jo aldri ta han tilbake igjen. Han vil at vi skal være sammen og jeg vil også det, bare ikke sinnet hans... Det er det verste jeg noen gang har måttet gjort... Snakk om å få testet viljestyrken sin... Huff, bare syt, beklager...

[Hannepålandet]

Be han komme tilbake når han har fåttbehandling for problemene sine... Da er det opp til han å ta tak i seg selv.

[Anonym bruker]

I alle fall bar du vet at du ikke kan ta han tilbake.

[Anonym bruker]

Tips ham om at det finnes sinnemestringskurs for menn - hvis han ikke lærer å mestre sinnet sitt vil han miste flere enn deg i livet sitt.

 

Godt du greier å holde deg sterk selv om det er vondt...

 

Klem til deg!

[LillaGorilla♥♥]

Da må du be ham søke hjelp for sinnet sitt, FøR du i det hele tatt vurderer å gi ham en ny sjanse. Du vet jo det at alle som mishandler damene sine er "snille og gode" iblant de også.

 

Du skylder ungene dine å ta bedre vare på deg selv enn som så.

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest det andre innlegget, men alt håp er jo ikke ute. Om du vil ha han, og han vil gjøre en forandring, så er det mulig å prøve. Be han skaffe seg hjelp angående sinne, og om han gjør det, og virkelig jobber med det så kan dere jo leve sammen igjen.

[dorri]

Det var det jeg sa!!! Han kommer tilbake og sier unnskyld. Nå må du bare være sterk! Husk på at sansynligheten for at han endrer seg = ca 0,0001 %

 

Vær sterk nå. Ikke ta sjansen. Neste gang det klikker for han så kanskje han slår deg helseløs. Han er farlig, og du kan finne så sykt mye bedre.

 

Jeg er stolt av deg, du er sterkere enn du selv aner!!!! Stå på nå, hold ut. Om bare kort tid vil du være så glad for at du klarte å holde igjen.

[dorri]

Ja eller forlang som de andre sier her.... at han søker hjelp for sinnet sitt. Dette må han gjøre FøR du tar han tilbake! Huff skjønner dette er tungt. Stakkar deg!!

[Anonym bruker]

Uansett om en person hadde gått på sinnemestringskurs hadde jeg aldri i livet tatt han tilbake.

 

Gå heller videre å finn en ordentlig mann.

[Gjest Heartbroken]

Felles for de fleste som er voldelige, er at de lover bot og bedring når sinnet har lagt seg og de ser resultatet.

 

Jeg har tro på at han er oppriktig når han er lei seg, og at han ønsker at det skulle vært ugjort - men dessverre viser all erfaring at om du godtar vold en gang, så er terskelen mye lavere neste gang han blir rasende.

 

Om du i det hele skal vurdere å ta han tilbake, har dere en lang vei å gå med at han får kontroll på sinnet sitt og at dere begge kan være trygge på at det aldri skjer igjen.

 

Det er dessverre ikke nok å være søt og angrende synder - bevisbyrden ligger på han og han alene.

[Anonym bruker]

Hjertet mitt sier at han skal komme tilbake, men hodet sier aldri i livet... Jeg har jo fortalt familien og vennene mine hva som har skjedd, nettopp for at jeg var redd for at jeg skulle begynne å vurdere og ta han tilbake. Nå er det liksom litt pinlig å plutselig ta han tilbake igjen også... Det er ikke første gangen det er slutt mellom oss for å si det sånn

Men det føles utrolig tungt nå... Ferien vi planla i sommer blir jo ikke noe av, hunden er flyttet sammen med han, jeg er ALENE hver dag med ungene og ansvarlig for alt selv. Det føles så uoverkommelig! Men jeg har vært alene før, så jeg vet jo at jeg kan klare det... Men ikke så greit å stå imot når man er så glad i noen samtidig!

Takk for at dere svarer på sutringen min

[Anonym bruker]

Samme skjedde med meg, og vi er fortsatt sammen. Ha aldri skjedd igjen, og det er ett år siden nå. Vi har vært sammen i ti år.

Er som regel ikke redd for at det kan skje igjen, men blir litt nervøs når han har drukket for da vet jeg at lunta er kortere.

[Gjest Mentha & Junior]

Jeg får vondt av deg, for det er forferdelig vanskelig å ha det sånn - å nesten skrike etter å ville ha mannen tilbake, men samtidig vite at det strider mot all fornuft.

 

Fra mitt innerste sier jeg - du er kjempesterk! Du står i mot unnskyldninger og beklagelser og løfter om en glitrende framtid, og du ser klart nok til å skjønne at det bare varer til neste gang han blir sint. Og, som du sier, det er ikke første gangen det blir slutt mellom dere, så da bør det bli den siste.

 

Det kan faktisk hende at du ved å være sterk nå gir han det puffet han trenger for å søke hjelp for sinnet sitt, og at han kan bli en forandret mann en dag i fremtiden. En mann som kan være deg verdig. DA kan du se om dere kan vurdere å finne tilbake til hverandre. Men ikke før.

 

Hang in there, gråt og sørg, og klag gjerne her inne. Vi er her for deg

[hoegbakk76]

Skjønner så godt at det du går gjennom nå oppleves som fryktelig tungt. Du skal vite at det blir bedre etter hvert....du kommer deg gjennom dette. Det du gjør er tøft, modig og det eneste riktige. ønsker deg alt godt.

[sayonora]

Disse dagene har vært ditt andre skritt på resten av veien, som kommer til å være vanskelig, men du har klart 2 skritt, du klarer deg videre også!

 

Det at han har oppført seg dårlig mot deg foran barna, kan også føre til at de ser på dette som akseptabel oppførsel og tar det videre med seg i sine forhold når de blir store.

[Anonym bruker]

Ja, jeg må bare stå på

Synes så synd i han, det må være forferdelig å ha et sånt sinne som man ikke kan kontrollere, det ødelegger så mye i livet hans.... Han har mistet omtrent alt nå... Jeg har for mye empati med folk, så klarer nesten ikke tenke på hvor vondt han har det nå uten å begynne å gråte...

HI

[LillaGorilla♥♥]

Men tenk på hvor synd det hadde vært på barna om de hadde måttet vokse opp med en far med et slikt sinne, som går løs på moren deres og en mor som er redd pappa?

Og hvor synd det er på deg som måtte oppleve dette fra en du liksom skal kunne stole 100% på og som skal beskytte deg mot alt vondt?

[Anonym bruker]

Ja, må bare fokusere på at det er best for barna (spesielt hun som har en annen far), for det er lettere enn at JEG fortjener bedre. Det blir liksom borte når man er fra seg av SAVN etter den samme personen....

HI