republiserer denne: Hva tenker dere om dette? (Overvekt hos mor og barn)

[Anonym bruker]

Hvis dere ser en veldig overvektig mamma med overvektige barn, hva tenker dere da?

[Anonym bruker]

Jeg synes synd i barnet, som må slite med overvekt og som sikkert også vil bli overvektig som voksen. Jeg antar, kanskje noe feilaktig, at barnet har dårlig kosthold og at dette er foreldrenes feil.

 

Jeg er selv overvektig, men er svært bevisst på at barna mine ikke skal lide av at jeg har problemer med mat. Eldste mi er noe rund i kantene, og jeg er svært obs på at det ikke skal eskalere til et problem for henne.

[Anonym bruker]

Jeg skal innrømme at jeg tenker stakkars barn..

Man skulle tro at voksne som er overvektige vil beskytte sine barn fra å bli det.

 

Jeg var ganske kraftig når jeg var barn fordi moren min ikke passet på vekta mi og gav oss masse drittmat og godteri pga dårlig samvittighet av div, så jeg har i tankene at mine barn ikke skal bli overvektig. Er ikke hysterisk da, de spiser godteri titt og stadig, men alt med måte

 

Jeg vet jo selvfølgelig at noen kan ha en sykdom eller gå på medisiner osv, som gjør at man legger på seg.. men ser man at både foreldre og barn er overvektig så tenker jeg mitt.

 

Kjenner ei som er veldig stor og hun har tre barn som alle er veldig stor, det synes jeg er trist.

[Anonym bruker]

tenker fortsatt omsorgssvikt :S

[Netti***]

Syns synd på de. Også fordi de overvektige foreldrene jeg kjenner er late.

Så de går sjeldent tur med barna, lærer de ikke å sykle osv..

Vet med mine at de elsker tur i skog og mark, er så heldig at vi bor gåavstand fra et tjern vi bader i om kvelden på sommeren. Stakkars venninna til mitt barn får aldri med seg den tykke mora opp i skogen.

 

Derfor syns jeg synd i de. I tillegg er det jævli tøft å vekse opp som overvektig. Mobbing er tøft å oppleve og hører at selv de som går i 2. Klasse og er overvektig blir mobbet.

 

Mener Moskva Marit har rett, å føre over fedme på barna sine er like ille som å slå de. Hun har sagt det flere gang, foreldrene kunne like gjerne brukt fysisk vold mot henne...

[Sydamen]

Jeg tenker man skal være svært forsiktig med å slenge ut påstanden om omsorgssvikt. Man vet ikke alt som ligger bak, jeg har en kollega med en datter som alltid har vært stor, selv om de har et nøye kosthold og kun har snop og slikt i helgene.

 

Personlig synes jeg at det er mye verre med mødre som røyker med ungene på slep, plasserer de hos hvem som helst for å kunne ha "fritid", kjefter de huden full i butikken eller kun tenker på hvilken taper som skal være pappa denne måneden.

Da snakker vi omsorgssvikt.

[Anonym bruker]

Har hørt at mødre som sliter med vekta, eller å veie for lite, ofte har overvektige barn, fordi de gir barna alt de selv ikke tillater seg å spise. De kompenserer for egen diett. Det stemmer i hvertfall på de jeg kjenner som virker temmelig anorektiske, de har alle barn som er litt mer enn bare rund i kantene.

[rytme]

Til tross for at det er vitenskaplig bevist at medisinske grunner til overvekt er arvelig så tenkre jeg ofte at det er foreldre sin feil.

 

Jeg synes selv at det er synd når mennesker som sliter med fedme skylder på gener osv... Det er sant at noen må jobbe mer og passe på mer... Men da må de gjøre det da. De fleste jeg kjenner som er skikkelig overvektig spiser dårlig og trener sjelden.

 

Det er slemt mot barna å gi dem en så dårlig start.

[Anonym bruker]

Har hørt at mødre som sliter med vekta, eller å veie for lite, ofte har overvektige barn, fordi de gir barna alt de selv ikke tillater seg å spise. De kompenserer for egen diett. Det stemmer i hvertfall på de jeg kjenner som virker temmelig anorektiske, de har alle barn som er litt mer enn bare rund i kantene.

 

Det stemmer på flere jeg kjenner også, er to skikkelig runde unger i barnehagen vi bruker, ene ungen er direkte tykk. Begge mammaene er sykelig tynne, mammaen til den største ungen er så tynn at det er vondt å se på...

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig men sunn. Fikk overvekt i tenårene da mi far fikk ny dame. Spiste i meg alle følelsene mine, er fremdeles overvektig og skylder ikke på gener men faktisk på foreldrene mine. Jeg vet det er mitt problem nå men de bare kommenterte det og hjalp ikke med noe. Så nå som jeg har min sønn vil jeg ikke at han skal lide samme skjebne. Vet at folk kan tenke stakkars gutt men han er sunn og lar ikke min vekt påvirke han. Derfor syns jeg det er litt synd at folk syns stakkars og omsorgssvikt mtp at han ikke er overvektig trener ofte og får sunn og næringsrik mat....bare pga meg

[Anonym bruker]

Har en kronisk sykdom som lett kan gi overvekt (Stoffskiftet) så jeg er veldig påpasselig med å ta regelmessige prøver av jenta mi. Har selv lagt på meg 30 kilo det siste året (!) pga feil medisindose, så at det bare er kosthold er iallefall ikke sant.

Vi spiser mer enn gjennomsnittlig sunt vil jeg tro, siden jeg er vegetarianer (Men resten av familien spiser kjøtt) og går turer omtrent hver dag.

[Gjest sug lut]

Ble den forrige sletta?

I så fall: jeg synes fortsatt sosial arv suger.

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så viktig å få svar på dette, at tråden må republiseres?

[Anonym bruker]

Min eksmann har to svært, svært overvektige barn. De er så tunge at jeg tror den eldste har måttet kjøpe voksenstørrelser på klærne siden 8-9-årsalderen. De er nå 12 og 7 år, og usunt overvektige. Trass i at mora legger veldig vekt på alt de "trener" og alt de driver av "aktivitet." Mens jeg som kjenner dem, og har vært samboer med faren deres, vet at de rører seg ikke 100 meter ut i skogen uten at det er en kvikklunsj med i bildet.

 

Mora til disse barna er også tjukk, og jeg har kjent henne siden vi var 10-12 år. Hjemme hos dem var det en helt annen holdning til mat enn jeg var vant til, og det har hun tatt med seg til sin egen familie. Det er ikke snakk om mat i den formen jeg er vokst opp med, dvs "mat er noe man putter i munnen for å overleve" (min mors holdning til dette) eller "mat er en kunstopplevelse som skal ha høy kvalitet, og nytes fullt ut" (min fars holdning).

 

I stedet hadde de et junkie-forhold til mat. Det skulle være så mye og så fett som mulig. Hvis de "krangla" om noe, så var det om hvem som skulle få de brune skovene i hvitsausgryta. Fordi de smakte søtlig! Det var også mat med bestanddeler jeg ikke var vant til. F eks lagde pappa hvitsaus med reker i når vi hadde fiskepudding til middag. Men hos denne familien var det smelta margarin som saus. I en hel kasserolle.

 

De barna hun seinere har fått, er vokst opp med mat som junk. Det vil si, noe man spiser som andre setter et skudd. Og dersom man ikke får skuddet sitt når man har abstinenser, går man amok. Gråting og krangling for at kveldsmaten ikke ble pølse og nudler, men bare en grovbrødskive. Eller at drikkeyoghurt ble fjernet som tørstedrikk og erstatta med vann. Og så videre. Jeg ble glad i ungene, men taklet dårlig den junkie-oppførselen. For når en junkie nektes dopet sitt, blir han farlig. Og ungene ble så hysteriske hvis de måtte vente, eller noen andre fikk mer enn dem, eller det ble mindre mat enn de hadde ønska.

 

Nå er jeg ikke sammen med dem jevnlig lenger, men jeg møter dem jo i byen. De er groteskt tykke, og jeg har vondt særlig av gutten, for jeg veit at han har blitt mye mobba.

[Anonym bruker]

Og jeg tenker: det nytter ikke å snakke om "stoffskifteplager"; "anlegg for fedme" eller at "det ligger i genene". Hvis det var tilfelle, og man VISSTE at man lå an til å få fete barn, fordi man selv var fet, da er det i hvert fall omsorgssvikt! For da burde man jo være dobbelt så forsiktig med maten som alle andre!

#14

[Anonym bruker]

Min eksmann har to svært, svært overvektige barn. De er så tunge at jeg tror den eldste har måttet kjøpe voksenstørrelser på klærne siden 8-9-årsalderen. De er nå 12 og 7 år, og usunt overvektige. Trass i at mora legger veldig vekt på alt de "trener" og alt de driver av "aktivitet." Mens jeg som kjenner dem, og har vært samboer med faren deres, vet at de rører seg ikke 100 meter ut i skogen uten at det er en kvikklunsj med i bildet.

 

Mora til disse barna er også tjukk, og jeg har kjent henne siden vi var 10-12 år. Hjemme hos dem var det en helt annen holdning til mat enn jeg var vant til, og det har hun tatt med seg til sin egen familie. Det er ikke snakk om mat i den formen jeg er vokst opp med, dvs "mat er noe man putter i munnen for å overleve" (min mors holdning til dette) eller "mat er en kunstopplevelse som skal ha høy kvalitet, og nytes fullt ut" (min fars holdning).

 

I stedet hadde de et junkie-forhold til mat. Det skulle være så mye og så fett som mulig. Hvis de "krangla" om noe, så var det om hvem som skulle få de brune skovene i hvitsausgryta. Fordi de smakte søtlig! Det var også mat med bestanddeler jeg ikke var vant til. F eks lagde pappa hvitsaus med reker i når vi hadde fiskepudding til middag. Men hos denne familien var det smelta margarin som saus. I en hel kasserolle.

 

De barna hun seinere har fått, er vokst opp med mat som junk. Det vil si, noe man spiser som andre setter et skudd. Og dersom man ikke får skuddet sitt når man har abstinenser, går man amok. Gråting og krangling for at kveldsmaten ikke ble pølse og nudler, men bare en grovbrødskive. Eller at drikkeyoghurt ble fjernet som tørstedrikk og erstatta med vann. Og så videre. Jeg ble glad i ungene, men taklet dårlig den junkie-oppførselen. For når en junkie nektes dopet sitt, blir han farlig. Og ungene ble så hysteriske hvis de måtte vente, eller noen andre fikk mer enn dem, eller det ble mindre mat enn de hadde ønska.

 

Nå er jeg ikke sammen med dem jevnlig lenger, men jeg møter dem jo i byen. De er groteskt tykke, og jeg har vondt særlig av gutten, for jeg veit at han har blitt mye mobba.

 

Det var jo et helt absurd forhold til mat som den familien der hadde. Men det er foreldrene sin skyld, siden de lærer barna slike usunne matvaner.

[Anonym bruker]

Tenker med en gang latskap, men det er jo ikke sikkert det alltid er tilfellet da.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg synes synd i barna. Man vet selvsagt ikke grunnen bak, i noen tilfeller kan det være medisinske årsaker til overvekten (gikk f.eks i klasse med en bløder som ble overvektig pga medisinene), men i de fleste tilfeller er det snakk om dårlig kosthold og lite aktivitet. Når man selv, og mange i familine, er overvektig burde an jo være ekstra obs på potensiell arvelighet her og være svært nøye med kosthold og aktivitet. Jeg vet om ganske mange overvektige foreldre som har lubne barn, og i alle tilfelle jeg kjenner så har foreldrene et ganske generøst forhold til mat (type: "vi da få lov til å unne oss noe godt!", og det ikke bare på lørdager....).

[Anonym bruker]

Alle som er overvektige (ut over det jeg vil kalle naturlig lubben..) ALle foreldre som har barn som er lubne har "overaktive barn"; som spiser lite og kjempesundt..iallefall MYYYYYE mindre enn nabojenta som er mager og lita som si flis..Og de er MYYYYYE mer aktiv enn henne i tillegg...SÅ selvsagt er det ikke foreldres feil..og nabojenta sitter selvsagt hele tiden og ser TV, elelr er bare passiv i sandkassa og spiser stadig is, boller og drikker saft...

 

Pr dags dato, pÅ slike trÅder som dette,- er det INGEN som har sagt at "barna mine er nok litt større enn de fleste;- og jeg frykter min latskap og dÅrlig holdnign til mat er skyld i det"..Neida, for alle her inne med litt lubne unger har "naturlig lubne" barn, og igjen, barn som spiser sÅ sundt og sÅ lite at det nesten er skermmende. Dessuten var faren akkurat likedann selv som liten, men er nÅ sÅ tynn at han fÅr kommnetarer pÅ det..

 

Det er selvsagt vanskelig og innrømme at man gjør noe feil ovenfor ungene sine, særlig nÅr man innerst inne vil de det beste. Men kan dere bare ikke innrømme nÅ at det FINNES barn som er tykke, ut over normalt lubbent for barn. Og at det i de FLESTE tilfeller er lite aktivitet og feil type mat som er Årsak..Ikke sykdom og medisinering.:Oddsen er størst for at foreldre har feilet....Og om DINE barn er tykkere enn det normale, sÅ i stedet for og forsvare dine egne handlinger, prøv og finne ut hva som VIRKELIG skjer....Kanskje er kjekspakken litt for tilgjengelig, kanskje rører ungen din LITT for lite pÅ seg, er det fort gjort og slÅ pÅ en DVD sÅ man selv fÅr slappe av en liten time eller to hver ettermiddag? Er kos, ALLTID ensbetydende med litt ekstra god mat, snop og drikke? Om man etter gjennomgang av dette,- sammenlignet med en annen familie med slanke barn man antar har noenlunde samme livsstil som seg selv, fortsatt ikke finner noen sted man gjør feil,- DA først kan man begynne og forsvare seg,- eventuelt undersøke hva som skjer med barnet.....

[Anonym bruker]

Jeg er veldig obs på at min overvekt og ikke så sunne forholdet til mat er ene og alene mamma sin skyld, faktisk. Når man er fostra opp på brødskiver med nugatti, cornflakes, cornflakes og mer brød med nugatti, så må det gå galt. For ikke å snakke om brus til alle måltider.

Kan ikke huske vi hadde frokost sammen, sunn middag eller faktisk spiste kvelds. Ble gjerne potetgull til kvelden, eller boller.

 

Nå er jeg snart 30 og sliter med å snu det mønsteret. Det er kjempevanskelig, kroppen min levde på fint brød og sukker i nesten 20 år!

 

Mine barn får sunn mat, det er jeg bevisst på. De får frukt og grønt HVER dag, noe jeg aldri fikk... De får melk til frokost, de får juice om de vil, de spiser grovbrød med sunt pålegg. Og vi spiser sammen, ikke minst!