en følelse av usikkerhet...

[Anonym bruker]

Samboeren min og jeg har vært sammen i mange år. Vi hadde en litt kronglete start på forholdet, men fant lykken etterhvert.. I det siste året har jeg fått en større og større følelse av at han ikke er the one, og jeg bruker mer og mer energi på å tenke på dette, sammenlikne han med andre menn, og dette gjør meg deppa... Det kom når gutten vår var ca 1 år gammel i forbindelse med at jeg ble gravid med lillemor. Jeg tenkte at dette kom i forbindelse med hormoner, og ganske riktig slapp det etter fødsel, men så begynte det på igjen når lillemor var noen mnd gammel. Jeg tenker litt at iom at vi ikke hadde den pangstarten som det virker som alle har, med stormende forelskelse etc så burde jeg tenkt meg om. I dag ville jeg nok snudd i samme situasjon, men jeg hadde trua på at det kunne ordne seg og det ble jo mye bedre, helt til denne følelsen kom... Jeg føler meg missunnelig på alle som har forhold som virker supre, og går med et lite håp om at andre skal snuble i sine forhold.. Jeg vet det er helt forferdelig å tenke slik, men slik har det blitt.. Smålig rett og slett..

Det jeg egentlig lurer på er om andre har følt det slik, og om noen har noen tanker omkring hvorvidt dette kan komme av at det å bli mor til to er krevende og arbeidssomht og at jeg har mistet meg selv litt, og at mannen er enkelt å "skylde på", eller om en slik følelse bør taes på alvor. Jeg har pratet med han om det en gang, og da ble han selvsagt lei seg. Vi har det fint, han er en flott pappa, vi har fint hus, ok omgangskrets, og prater godt sammen. På tross av dette er det som om underbevisstheten min stritter litt i mot; jeg blir rett og slett ikke helt lykkelig.. Og i permisjon har man god tid til å gruble... Det har blitt så ille nå at jeg har en vondt følelse i magen når jeg våkner, og i store deler av dagen... Forferdelig! Jeg vil ikke bryte, men jeg vet ikke om jeg kommer over dette heller iom at det har vart så lenge... Hadde det bare vært meg og han kan det være at jeg hadde gjort det slutt, men det er det ikke lenger.. Hvordan skal jeg få til å fokusere på alt det positive istedet?

Hilsen ulykkelig...

[Anonym bruker]

Jeg tror du må finne ut hva som gjør deg lykkelig og jobbe deg ut i fra det. Eller finne ut om det å være alenemor er alternativet.

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg har det ganske likt som deg. Vi hadde ikke et turbulent forhold i starten, men jeg var ung da jeg møtte mannen min. Nå, flere år senere, vet jeg at jeg ikke hadde stiftet familie med han om jeg hadde visst da det jeg vet nå pga det "lille ekstra" mangler. Jeg har aldri vært forelsket i mannen min, men på min egen lille skrullete måte elsker jeg han for alt det fine vi har sammen. Vi prater godt, gjør mye gøy sammen, fordeler husarbeid og "jobben" men barna kjempefint.

 

I to år hadde jeg det som du har det nå. Vond og STOOOR klump i magen både morgen og kveld og gjerne hele dagen. Dette tok tankene mine fra alt annet, og jeg strevde veldig. Men jeg pratet med mannen min om dette, og spurte han hvordan han hadde det og opplevde hvordan jeg følte det. Dette var vondt for han, men jeg slet også veldig med dårlig samvittighet ovenfor han fordi jeg ikke hadde de rette følelsene. Da jeg inkluderte han i mine tanker lettet det litt og klumpen forsvant SAKTE, men sikkert.

 

Det dag i dag kan jeg fremdeles tenke at jeg kunne ha hatt et helt annet liv og kanskje vært lykkeligere, men hva er lykke da egentlig? Jeg har valgt å fokusere på alle de positive tingene, for de er mange! :-) Vi har ett barn sammen, og for meg var det aldri et alternativ å bli alenemor selv om jeg kanskje ved flere anledninger ønsket det, fordi jeg klarte ikke utsette min mann og mitt barn for det. Alt i alt har vi det godt sammen :-) Jeg har lovet min mann i gode og onde dager, og det har jeg tenkt å holde! :-)

 

Jeg håper klumpen i magen din forsvinner og at du klarer å fokusere på de positive tingene. MEN noen klarer ikke å leve "halvt-lykkelig", så du må bare kjenne på dette selv. Noen av mine venninner har gått fra mine menn for å finne den komplette lykken. På mange måter står det respekt av at de klarer det, men min tanke er at jeg har det fint og har en mann som elsker meg og vi har et barn som vi ikke kunne vært mer glad for, så det er mitt valg :-)

 

Lykke til :-)

[sayonora]

Hei!

Hvis det er sånn at dere har det bra sammen, og han behandler deg og barna pent, så ville jeg nok lagt inn litt ekstra innsats før jeg ga opp. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden Og selv om det er en helt fantastisk følelse å være forelsket, er det veldig mange par hvor selve forelskelsen dabber ut, men kjærligheten er der fortsatt. Når man har kommet inn i den fasen du er i nå, hvor man er veldig tvilende, blir ting veldig tungt, men det kan snu! Fokuser på det positive, snakk med mannen din, og oppsøk gjerne parterapi Dere kan i hvertfall ikke tape noe på det.

Hvis du går til det skrittet å forlate han, vet du ikke hvordan han vil reagere på det, noen mennesker har en veldig stolthet, og vil ikke ønske å gå tilbake i et forhold igjen etterpå, selv om den andre parten skulle angre... Det ville jo vært veldig trist..

 

Lykke til, håper du finner ut av følelsene dine

[Dorrimor ♂♂]

Tror også d hadde vært best å prate m samboeren din om dette, og jobbet sammen mot en løsning. Skjønner at dette må være veldig vanskelig for deg! Håper d ordner seg, og at du finner svaret ditt!

[Anonym bruker]

Jeg er også litt der du er. Eller, jeg er nok forbi det stadiet nå forresten.

 

Da jeg ble sammen med samboeren så var det fordi jeg trengte noen. Jeg var en ung, uselvstendig alenemor og jeg følte meg så utrolig alene. Samboeren dukket opp og vi ble et par. Jeg har alltid hatt perioder der jeg har følt at vi ikke er riktig for hverandre, men så har de gått over igjen.

 

Helt til for to år siden. Da festet den tanken seg veldig.. Det gikk et år, og jeg gjorde det slutt. Han var ganske enig egentlig. Men så gikk det fire mnd og han ville prøve igjen. Med tanke på barna sa jeg ja til det. Vi hadde det ok i et halvt år før tanken om at vi ikke passer sammen traff meg med et smell igjen..

 

Det siste halvåret nå har vi pratet sammen, vært på samlivskurs og jeg har virkelig prøvd, men det går ikke lenger. Vi samarbeider godt, og er snille mot hverandre, men.. Vi prater nesten ikke sammen, har ikke noe nærhet, har helt ulik musikksmak, helt ulike ønsker rundt mat, ingen felles interesser. Vi kan ikke kose oss med noe, for uansett hva vi hører på, spiser eller gjør, så er det et kompromiss.... Jeg hater hans musikk, han hater min.. Det er forferdelig slitsomt og jeg blir nedstemt av det hele.

 

Så nå har jeg bestemt meg for å gjøre det slutt. Det er bedre at vi begge får muligheten til å treffe noen andre som vi hvertfall har noe til felles med. Avgjørelsen har vært forferdelig vanskelig og jeg har virkelig dratt det ut over tid, nettopp for å være sikker. Jeg har virkelig prøvd.. Men nå er jeg 90% sikker på at jeg tar den rette avgjørelsen, selvom det er forferdelig tungt! Både i forhold til samboeren som kommer til å få beskjeden om noen dager og i forhold til barna som jo blir lidende av dette på en eller annen måte. Det er unektelig trist.

 

Du burde kanskje gi det mer tid? Barna deres er fortsatt veldig små, dere er i den mest slitsomme småbarnsperioden. Og du er i permisjon. Du sier selv at du har mye tid til å tenke nå, og det er ikke bare positivt. Vent å se hvordan hverdagen blir når du jobber igjen og barna vokser til litt...

[Anonym bruker]

HI her:

 

Tusen takk for at noen tok seg tid til å svare! Det er utrolig godt å høre at andre har vært eller er i samme situasjon! Føler meg så alene om dette. Kan ikke prate med noen om det, føler det blir feil i og med at jeg egentlig ikke vet hva jeg vil...

Det som plager meg mye er at jeg i etterpåklokskapens navn vet at jeg har fått forvarsel om dette flere ganger; jeg vet at jeg har hatt perioder hvor jeg har vært usikker, men så har jeg slått det fra meg med at alle sikkert har slike perioder. Så jeg bruker mye tid på å være irritert på meg selv også for at jeg ikke brukte tid på å tenke meg om tidligere, men lot det skure og gå...

Ja, vi har det fint, prater bra sammen etc, men alikevel har jeg det ikke BRA, jeg er ikke LYKKELIG.

For meg føles det også som at det egentlig ikke er noe reel mulighet å gå fra han, jeg tror ikke jeg klarer å la barna gå gjennom det. Plutselig skal de miste alt som er kjent; huset, foreldrene sammen, sannsynligvis barnehagen for jeg tviler på at vi har råd til to leiligheter på denne siden av byen... Jeg tror ikke jeg orker å se at de går gjennom det.Samtidig føles det også som et nederlag liksom... På en annen side så er det vel ikke bra for dem at jeg går og er ulykklig heller? Det er som disse tankene overskygger så mye annet, bruker så mye energi på dem som jeg skulle brukt på å ha det bra...

 

Jeg får bruke tiden til hjelp! igjen takk til dere som svarte meg! Jeg setter sånn pris på det!!

[Netti***]

Da jeg møtte mannen min for over 10 år siden hadde jeg akkurat gjort det slutt med han jeg trodde var mannen i mitt liv. Så jeg ville ikke i noe forhold igjen og trivdes som singel. Men ble jo mere og mere glad i den nye bestevennen min.

Tok meg plutselig i å gjenspeile følelsene hans og vi ble et par. Så hadde aldri denne stormforelskelsen i begynnelsen. Men på en annen side aldri vært så trygg som jeg er på mannen min.

 

Dette har resultert i noe mye bedre enn jeg noen gang har drømt om, jeg blir faktisk mere og mere forelsket i han for hvert år. Etter 5 år trodde jeg ikke at man kunne elske noen høyere men det gjør det. Elsker han vanvittig, skjønner ikke hvor det skal ende.

 

Men jeg har lært meg og kjenne meg selv, hver vår blir jeg litt lei han. De første årene savnet jeg singel livet, de årene etter trodde jeg gresset kunne være grønnere på andre siden. Men nå vet jeg dette er en vårgreie jeg har. Så nå ler vi sammen om at når mister jeg snart litt interessen for deg...:-)))

[Lillababy]

ein fin tråd. Er nok mange som føelr som deg HI, og kejkt emd alle tråder som berre er fine og utan tull og negatvie kommentarer. Blir så glad av at me kvinner kan støtta kvarandre her inne.

 

Eg trur, av det du skriv, at det vil bli veldig vondt for deg å gå. Alt du seier om borna og slikt. Kjenner fleire som ahr gått frå menna sine, og som angrer og seier instendig til folk i liknande situasjon at dei må tenka seg- at det nesten aldri er verd det med barn involvert ( altså foutsatt at dei har ein grei mann, at det ikkje er utroskap eller anna som er direkte destruktivt og vondt)

 

Og som nokon andre skriv her- dersom ein først går, kan det era at det er ingen veg tilbake. Eg gjekk i frå min eks. Og det var riktig valg. Me hadde ikkje barn. Men etter at det vart slutt angra eg. Ikkje fordi eg ikkje hadde gjort rett i å gå, men fordi det var så utruleg tøft å vera utan han. Eg elska han då eg gjekk, men gjekk fordi eg ikkje var ivaretatts om eg skulle, og det ville blitt for mykje jobbing i det forholdet. føltes ikkje trygt, var redd me ikkje ville kalra oss eit heilt liv saman. Men iallefall- då eg ville ha han tilbake så ville ikkje han. Eg gjorde alt eg kunne for å få han tilbake ( ei vond og nedrig tid å tenka på) men det hjalp ikkje. No er eg jo glad for det, ettersom me ikkje passa saman, og eg traff han som er rett for meg ( men det er jo ikkje relevant her) men akkurat det å gå frå nokon er det ultimate sviket, ultimate tillitsbrudd, og det skaper sår som vanskeleg kan gro- ofte.

 

så tenkt deg om ja. Det er det som er så skummelt no- så mange som går frå kvarandre, me har så mange valgmuligheter, og det e rikkje berre positivt. Det skapar uro i oss. No er det jo veldig vanskeleg å ta valg utifrå andre sine erfaringer, ofte må ein kjenna dei sjølv på kroppen. Men ettersom de har barn- kan du prøva å tenka at valget er tatt? I staden for å vera bitter for at du ikkje tenkte deg om før, og tok eit anna valg då det var tid, så tenka at no er tida forbi- valget er tatt. De høyrer saman og han er riktig for deg i kraft av at de er ein familie? Viss ein slutter å føla at ein har eit valg, så er det lettare å finna ro der ein er. Så sant de er glade i vkarandre og fungerer- så har de mykje bra, og meir enn mange andre har.

 

Småbarnsfasen skal jo også vera ei tid kor mange strever og kor bruddstatestikken er stor. Sjå om de kjem dykk gjennom den, hormoner er stabilisert, du har byrja i arbeid osv, og så sjå kor de er då?

 

Masse lykke til, og stor klem. Det e rvondt å kjenna på det du gjer no. Eg håpar du kan finna ro og få det betre.