Jeg klarer ikke trøste mitt eget barn ...

[Anonym bruker]

Hun har aldri roet seg hos meg når hun gråter. Har ikke faren vært hjemme og hun har blitt redd eller hatt vondt har hun grått utrøstelig hele tiden.

 

Nå datt noe ned i gulvet og det bråkte litt. Un våknet og ble rett og slett livredd.

Vi løp inn til henne og jeg tok henne opp. Hysjet og koset sv., men det hjalp ikke. Det ble bare verre. Pappaen tok henne og hun roet seg med en gang.

 

Nå er jeg på gråten siden hun er 8 mnd. Og jeg aldri har klart å trøste henne. Er visst ikke sant at mamma er god å ha ...

[Anonym bruker]

Er du stresset når du prøver å trøste?

Har det noen ganger skjedd noe som gjør at hun stoler mer på faren?

Hvordan oppfører hun seg ellers mot deg?

Klarer du å trøste om du er alene og faren er borte?

[Gjest Antarctica]

Du er stressa og urolig sjøl, og det smitter. Det er ikke noe du "kan for", men kanskje du skal senke krava til deg sjøl litt, og heller nyte de gode øyeblikkene når barnet IKKE skriker? Bygge opp et godt forhold med sang, lek og latter? Barnet vil relatere til deg også, en eller annen gang, men dersom den lille merker at mor er oppkjaset og lite lykkelig, kan ikke barnet bli annet enn oppkjaset heller.

[Anonym bruker]

Om faren er borte og hun slår seg eller noe gråter hunustanselig. Jeg er ikke stresset i det hele tatt. Har heller ikke skjedd noe som gjør at hun stoler mer på faren. Jeg har alltid vært der og gjort det jeg (ikke) kan. Til vanlig er hun vel som alle andre babyer mot mammaen. Vil helst leke, men smiler og prater til meg

[Gjest Antarctica]

Jeg veit at det ikke er som om du sjøl føler deg stressa, men det kan likevel være noe i bevegelsesmønsteret som trigger barnet, hvis du skjønner hva jeg mener? Noe hektisk i stemmen eller "kosemåten" din. Jeg har sett min eksmann prøve å trøste sin datter, og det var åpenbart at hans egne følelser i en vanskelig situasjon (barnets smerte f eks) kom litt i veien for å være den milde, rolige "alt-går-bra-skal-du-se"-figuren hun trengte.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg var ikke stresset, men gutten her var likedann ovenfor meg og faren sin, jeg hadde ikke sjans i det heletatt, ved 9 mnd alderen roet det seg, og han kunne fint få trøst av meg. Gutten her er VELDIG pappa-dalt, muligens hun er det hun også??

Håper virkerlig det går over snart, for vet hvordan det føles Man føler seg nok så misslykket som mor når ungen ikke kan/vil trøstes hos en.. Men husk, om det er inndere stress, pappa-dalt fakter eller annet, prat med helsesøster om det, prat om følelsene dine rundt det, så det ikke blir for tungt å bære på av følelser!

[Anonym bruker]

Har opplevd akkurat det samme. Sønnen vår foretrakk far fra første stund, han var ikke mer enn 2 mnd gammel før han veivet med armer og bein når han kom hjem fra jobben. Det hjalp ikke at det var jeg som var hjemme med han det første året, og far ikke hadde noen permisjon, her i huset har det alltid vært pappa-pappa-pappa. Jeg har ingen forklaring på hvorfor heller, jeg elsker han over alt og har gjort alt godt jeg kunne for han fra han ble født.

 

Det har vært utrolig tøft til tider, det er nesten litt bittersøtt å være moren hans. Var som å gå rundt med et permanent sår i brystet mitt før. Nå er han 3 år og snakker bra. Han er nøye med å påpeke at han er glad i både mamma og pappa, og det hjelper faktisk mye på såre følelser.

 

Jeg kan aldri bli faren hans, men han har bare en mor, og det er MEG - han trenger meg om han tror det eller ikke. Hvis jeg hadde dødd eller forsvunnet ville det vært et hull i livet og barndommen hans, og det er det jeg har trøstet meg med i mine svarteste stunder. Husk på det når du er lei deg

 

Håper det bedrer seg snart, lykke til!

[Cat.68]

Jeg skjønner at det kan føles sårt, men jeg trur ikke i hele tatt det handler om dine evner som mor, men heller det at hun rett og slett foretrekker Pappa. Noen blir skikkelige Mamma eller Pappa unger og det bare er slik at den ene blir favorisert og den som foretrekkes i de fleste situasjoner. Du må slutte å ta dette personlig for jeg er sikker på at ungen ikke er slik fordi hun misliker deg, men rett og slett at her har Pappa blitt den store helten. Synes du skal se på det som noen flott jeg. Tenk så hærlig at datteren din har slikt sterkt og godt bånd til faren sin.

[Mikkemafian]

Jeg har også en pappajente som har roet seg bare hos far. Det var litt sårt! Fra hun var 6 mnd til hun 1,5 år, var det bare pappa som var god nok. Nå er hun 2,5 år, og er mammajente også

[Himmel og hav]

Du ville antagelig ikke reagert om det kun var du som kunne trøste henne, men hadde heller tenkt at "jaja, hun er en mammadalt". Det er bare det at det er motsatt nå. Det kommer antagelig til å gå seg til etterhvert, men du har fått deg en liten pappdalt

[OnTheRun]

Et av mine tre barn er sånn, bare pappa som duger. Det har gått litt i perioder og jeg merker jo at barnet er glad i meg også, men foretrekker pappa om det kan velge. Jeg har også vært veldig lei meg for det, men velger nå å se det positive i det. Først og fremst er det jo fint for pappaen, og så er det deilig for meg å slippe å stå opp om natten når dette barnet våkner og skriker, eller trenger hjelp til å tørkes på do f.eks...

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Skjønner at det er kjipt, tror vi mammaer alltid klarer å vri slikt til noe negativt med oss som mødre...

 

Men det jeg tenker, er at jeg tror de har rett de som sier her, at kanskje ungen din bare er litt pappadalt? Jeg kan godt forstå jeg, at det føles trygt å bli trøstet med en rolig pappastemme i en god klem, her er pappaen den beste jeg kan få trøst av iallfall

 

Sikkert lettere sagt enn gjort, men det er jo ikke annet å gjøre enn å bare akseptere det, og trøste på sin egen gode mammamåte når ikke pappaen er til stede. Ting kan jo forandre seg av seg selv også.