Holder på å bli gaaaaal (langt)

[Anonym bruker]

I dag tidlig våknet jeg av ungene, og det samme gjorde faren dems. Han sier han kan ta dem, og jeg tenker at det er fint så kan jeg sove en time til siden jeg har vært oppe med dem et par ganger i timen hele natta. Så skjer det ingenting, så jeg står opp selv. Da spretter'n opp, og spør meg hvem faen det var som hadde bestemt at han skulle stå opp tidig i dag, siden han har vært på jobb hele uken og jeg har bare lest til eksamen (vi har "fri" begge to på fredager). Jeg svarer egentlig ikke for det var jo bare helt usaklig sagt når han sa han kunne stå opp sjøl.. også skal jeg smøre sønnen vår og får "ikke bruk den kremen der, ekke rart han har eksem når du holder på sånn". Og så fortsatte han med å "lure" på hvorfor jeg har barneklær liggendes på badet (har en liten kurv der jeg legger klær når jeg skifter på de, ting som ikke er møkkete og kan brukes en dag til, eller shorts de har brukt, som de f.eks ikke kan bruke dagen etter fordi det regner) for det måtte jo være det dummeste noen gang. Spurte om jeg samlet på de møkkete klærne dems, eller om hvorfor jeg ikke klarte kle på de fra den dagen etter såfall. Som om det er noe problem at jeg gjør det sånn liksom.. Da hadde jeg allerede begynt å bli litt snurt siden han hadde kritisert meg tre ganger i løpet av like mange minutter. Så begynte han spørre om vi hadde vært ute i går egentlig, for "bevisene" tydet ikke på det. Ja sa jeg, vi gikk en tre timers tur. "åja, ja for du lar de aldri leke ute har jeg skjønt". (å jo, det gjør jeg jo selvfølgelig). Og så begynte han å messe om at jeg var så sur, og at det gikk jo ikke ann å gjøre det slutt med han fordi han var sur, når jeg var ei sånn ei megge selv. (jeg lar som regel vær å svare han når han driver med de lange monologene sine om hvor dum jeg er, fordi samme hva jeg svarer så er det bensin på bålet). Deretter innså han sjøl at han hadde tråkka over grensa nok en gang og sa unnskyld. Og jeg svarte bare ja og ha liksom (får sikkert tre unnskyldninger om dagen, så betyr ingenting lenger), og da begynte han på'n igjen med at han skjønte jo hvorfor alle andre jeg har vært sammen med har gjort det slutt med meg, og at jeg er jo ikke god i hue fordi jeg ikke svarer når han prater (les:skriker) til meg. Deretter var han "ferdig" for nå, og begynte å prate om helt hverdagslige ting, før han dro meg inntil seg for å kose. Jeg var ganske avvisende, jeg har tross alt gjort det slutt og han har ikke noe "krav" på noe fra meg lenger, og da ble han sur IGJEN fordi jeg var så sur liksom.

 

Jeg holder på å miste vettet kjenner jeg. Det er som å prate med en schisofren. Jeg har gjort det slutt med han fordi jeg ikke orker leve sånn noe mer, men han bor fortsatt med oss mens han flytter ut tingene sine. Det har jeg gått med på for å forhindre at det tilter helt for'n. Han vet sjøl at jeg har gjort det slutt fordi han har et temprament som ikke ligner grisen, og fordi han bare går å hakker på meg døgnet rundt. Og han sier han er så lei seg for at han har gjort meg vondt, og at han nå skal oppsøke hjelp (som jeg har bedt han om i lange tider før jeg innså at han ikke kom til å gjøre en dritt og dermed gjorde det slutt) for å vinne meg tilbake. Jeg går bare å jatter med om dagen, for å bevare et greit forhold for ungenes skyld, men jeg er så lei at jeg holder på å kaste opp. Vurderer nesten bare å ta livet av meg for å slippe unna. HAn kommer jo aldri til å la meg gå.. Han vil fortsatt ha meg, men ser sjøl at han har rota det grundig til og forstår det halvparten av tiden, og resten av tiden er jeg ei jævla hore, en idiot og ei fitte som har ødelagt familien vår. Han har lange monologer om hvor synd det er på han og jeg kan ikke svare for samme hva jeg svarer så blir han sur, og svarer jeg ikke blir han også sur. Jeg er så sliten... Jeg vet snart ikke opp eller ned på noenting lenger.. Han skal bestemme alt fra hvor mange ganger jeg kan tisse i døgnet, til hvor på bordet glasset mitt skal stå, han tror han eier meg og kroppen min, og selv om jeg har gjort det slutt føler han tydeligvis at det er i hans rett å kommentere den, tafse på den, mase om sex osv. Vi har heldigvis blitt enig om fordeling av ungene, så får håpe han ikke ombestemmer seg igjen og lager et helvete der også, men han mener vi får se ann når det passer at den trer i kraft, enn så lenge skal han gå litt ut og inn hjemme hos oss slik at overgangen ikke blir så stor for han eller ungene. Det har jeg sagt meg villig til, men tanken slår han ikke engang at jeg kanskje trenger vite hva jeg har å forholde meg til så at vi må konkretisere den avtalen litt. Men når jeg prøver si noe om det så er jeg totalt uten empati som ikke skjønner hvor vanskelig detta er for han og blablabla.... Han er helt normal og åhlrait det ene øyeblikket (avtaler om samvær, barnebidrag, osv har gått helt smertefritt f.eks), for å så klikke helt i det andre, og han er urimelig og usaklig og utrolig fornuftig og gjennomtenkt med utrolig skiftende intervaller. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til noe som helst, for det er jo ikke meg det går på egentlig, men det er jo jeg som får skylda for alt. Så vidt jeg tørr å åpne kjeften i det hele tatt, og føler meg bare som en viljeløs ku egentlig. Egentlig bare et syteinnlegg detta her. Går hele dagen å holder tunga rett i munn for å si og gjøre de riktige tingene for at samarbeidet i forhold til ungene skal gå bra, og for å holde han så "velvillig" som mulig, mens alt jeg har lyst til er å klikke vinkel og kaste ting vegg i mellom. Noen som vet om det finnes noen å prate med om detta? Er veldig usikker med tanke på ungene også, han er jo en god far egentlig, men verdiene han formidler er jo helt på trynet og han kan jo være usaklig med dem å (kjefte på de sånn ut av det blå, fordi han selv er sur for ettellerannet), men jeg vet liksom ikke om han driver psykisk mishandling eller om jeg er for "svak". Har mista helt gangsynet føler jeg..