"Mamma, jeg har ingen pappa jeg"

[Anonym bruker]

Dette kom fra 3 åringen ved middagsbordet i går.

"Jo da, så klart du har en pappa" sier jeg. Og det virket som om han var fornøyd med det svaret for denne gang.

 

Jepp, jeg visste det snart ville komme. Har prøvd å forberede meg på et godt svar. Men det er ikke lettvint.

 

Saken er at BF forlot oss mens jeg gikk gravid. Og etter det har han verken sett meg eller barnet. Jeg har gjort alt som står i min makt for å få BF til å ta kontakt med sønnen si, men nei......

 

Er det noen som har vært i samme situasjon som meg? Hvordan har dere forklart barnet at BF ikke er til stede? Det som er veldig viktig for meg er å ikke såre barnet, men heller ikke svartmale BF ovenfor barnet.

[dorri]

Du kan si at ikke alle familier er like, noen har to pappaer, noen har to mammaer, noen har stemamma og stepappa og noen har bare pappa og noen har bare mamma. Og at han er i en sånn familie som bare har mamma.

 

Men at selv om han ikke har noe pappa så har han en mamma som elsker han like høyt som både mammaer og pappaer pleier å gjøre hver for seg.

 

Huff det ikke så lett å fortelle barn hvordan voksenverden fungerer. Skjønner godt at dette er vondt. Lykke til!

[solstråle- g09 og ?12]

Min søster har barn med en mann som ikke har kontakt med barnet. Barnet har spurt mye om sin far, og det min søster har gjort er å si hvor han bor, hva han heter, og så har hun gitt barnet ett bilde av faren slik at det skal vite hvordan han ser ut

 

F

[Tigerpote]

Så bra at du ikke vil snakke stygt om faren hans Det tror jeg er det verste man kan gjøre, å snakke stygt om hverandre.

 

Mine barn kommer ikke til å se faren sin så ofte, men han er inne i bildet han da, kommer på besøk av og til og ringer. Det blir jo litt annerledes, men jeg ser at jenta mi som fyller 3 år i høst er opptatt av andres pappaer. Jeg synes svaret du fikk av dorri var så fint. Det er klart at det er sårt å ikke være en kjernefamilie, men det er ganske vanlig i dag da.

 

Jeg håper på å finne en ny mann etterhvert, det vil da du sikkert også? Og da vil jo barnet ha en stefar/farsfigur

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Jeg er ikke i den situasjonen selv. Men jeg tror jeg ville svart på alle spørsmål som barnet har om pappaen sin så ærlig du kan, og jeg tror du gjør rett i å si at han har en pappa når han sier slikt. Vet du ikke svaret, så tror jeg også det er bedre å si at du ikke vet enn å svare uærlig fordi du føler du må pynte på en sannhet. Feks hvis spørsmålet kommer opp om pappaen tenker på han og er glad i han, eller hvorfor han ikke er der for sønnen sin osv. Selv om det helt sikkert er kjempevanskelig for ditt mammahjerte. Og du gjør lurt å ikke snakke negativt om han (altså, jeg mener det er lov til å svare ærlig på faktaspørsmål, men uten å tillegge det negativ karakter).

[Anonym bruker]

Takk for gode tåd og tips til hvordan jeg skal takle dette.

 

Har jo hele tiden visst at spørsmålet om pappaen ville komme og prøvd å forbrede meg, men kjente allikevel at det på en måte kom litt brått på.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg brukte metoden som dorri skrev. Da gutten min (som var mellom 3-4 år) spurte etter pappa'n sin, så sa jeg at han har en pappa, men pappa bort ikke her. Og når gutten spurte hvorfor, så sa jeg bare at det er forskjellig fra familie til familie. Og ramset opp alt det dorri skrev, og sa til slutt at i vår familie så er det bare mamma og mamma er både pappa og mamma samtidig.

 

Han spurte ikke mer om det.

 

Far tok kontakt ca. 1 år senere. Og har nå nær forhold til barnet sitt. Så man skal aldri slutte å håpe.