Angående regler i hjemmet, oppdragelse og diverse

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en snill og god mann, som gjerne vil være en god farsfigur for barna mine (som han ikke er far til). Faren deres er ikke i livet deres i det hele tatt, så samboeren fungerer som far i huset. Problemet er at for en stund siden tok han opp at jeg var mindre streng enn ham i oppdragelsen, og det synes han var leit. Han følte seg overkjørt da jeg tillot noe som han nedla forbud mot (uten å prate med meg om det først), og mente vi måtte kjøre felles regler på oppdragelse, rutiner osv. Problemet er at jeg føler han overkjører meg! Han kom inn i livet til barna for ca 2 år siden og da hadde jeg allerede vært alene i noen år, etablert rutiner og kjørt bestemt linje for oppdragelse. I tillegg har jeg blitt vant til å velge mine kamper og ikke ilegge konsekvenser for absolutt alt barna gjør galt. Samboer er strengere slik at han gjerne vil at ALLE handlinger fra barnas side som er litt på kanten eller utenfor våre rutiner skal ha konsekvenser. Og han gir inntrykk av at det er HANS linje som er den riktige.

 

Jeg føler meg skikkelig hjelpesløs noen ganger siden jeg føler at jeg nesten ikke lenger kan si noe til barna i forhold til regler og konsekvenser, uten at det blir rettet på av samboer. Er jeg urimelig som mener at det er jeg primært som har kjent barna fra før de var født og levd alene med dem i mange år, som skal ha siste ordet oftest? Eller ihvertfall at vi inngår kompromiss på ting? For etter at vi har snakket om at han følte seg overkjørt har jeg prøvd å lytte mer til ham, men føler nå at det er HANS regler alene han vil at skal gjelde i huset. Hvem er urimelig her?

[magica fra tryll]

Uff, jeg føler med deg. Dette er virkelig ikke lett. Men jeg hadde nok stått ganske sterkt på mitt, spesielt hvis jeg hadde en god begrunnelse. Du er faktisk den med mest erfaring her. Kanskje fått innn en 3.person som veileder.

Nå vet ikke jeg hvor streng han er, men var gift med en som var mye strengere enn meg, og det gikk jo ikke. Og jeg ble kjempelei meg på ungenes vegne hele tiden.

[Anonym bruker]

Dere er begge to urimelige.

 

Han er urimelig fordi han er i overkant streng (oppdragelse handler mest om rettferdighet og at barna skal oppleve rettferdighet ihht. korrigeringer slik at de på sikt kan ta gode valg selv).

Du er urimelig fordi du overkjører ham (gir barna lov etter at han har sagt nei) og dermed er med på undergravd hans autoritet noe som sikket fører til at han føler at man må bli mye strengere for å gjennopprette respekten. Du er også urimelig når du mener at du skal bestemme mest. Du må ikke glemme at du selv har invitert ham inn i livene deres og at han også bor i huset.

 

Dere har havnet i en ond sirkel der dere begge to mener at dere skal bestemme mest. Det går utover barna som blir forvirret.

 

Sett dere ned å bli enige om hvilke regler som skal gjelde når.

[Anonym bruker]

Dere må bli enige om hvilke regler som skal gjelde, forran barna skal dere unngå at dere overkjører den andre. Det vil på sikt føre til manglende respekt fra barna overfor denne personen. Men jeg er helt enig med deg, man må velge sine kamper, og man kan ikke ta dem alle. Dessuten er trass og motvilje hos barna ikke nødvendigvis alltid negativt, ungene skal ha egen vilje og tøye grenser. Unger som står i giv akt og aldri sier i mot reagerer jeg mer på, enn unger som krangler litt hjemme.

 

Hvis dere er veldig uenig om barneoppdragelsen vil nok forholdet deres lide av det på sikt. Siden det er dine barn er det strengt tatt du som bestemmer hvordan de skal oppdras. Hvis han ikke takler det bør han kanskje trekke seg ut av forholdet. Hos meg ville alltid barnas beste kommet først.

[Anonym bruker]

Dere er begge to urimelige.

 

Han er urimelig fordi han er i overkant streng (oppdragelse handler mest om rettferdighet og at barna skal oppleve rettferdighet ihht. korrigeringer slik at de på sikt kan ta gode valg selv).

Du er urimelig fordi du overkjører ham (gir barna lov etter at han har sagt nei) og dermed er med på undergravd hans autoritet noe som sikket fører til at han føler at man må bli mye strengere for å gjennopprette respekten. Du er også urimelig når du mener at du skal bestemme mest. Du må ikke glemme at du selv har invitert ham inn i livene deres og at han også bor i huset.

 

Dere har havnet i en ond sirkel der dere begge to mener at dere skal bestemme mest. Det går utover barna som blir forvirret.

 

Sett dere ned å bli enige om hvilke regler som skal gjelde når.

 

Ja, han bor også her og det er jeg som inviterte ham i livene våre. Men slik det er i dag, vil han at det alltid er hans strengere regler som skal gjelde. Og jeg synes faktisk at jeg som kjenner barna mest og vet hvordan de reagerer skal ha et ord med i spillet. De to episodene han nevnte der han forbød ting og jeg tillot skjedde slik at forbudet hans kom ETTER at jeg lovet dem de tingene. Derfor holdt jeg på mitt.

 

Hvorfor sier du at kun jeg er urimelig når jeg overkjører ham, men ikke han når han overkjører meg ved å ikke rådføre seg med meg og ensidig bestemme regler? Han er eller veldig god stefar og kjæreste, det er KUN oppdragelse og kommunikasjon rundt det vi sliter med

 

HI

[Anonym bruker]

Tror dere må sette dere ned en dag og finne den gyldene middelvei, finn ut sammen hvor reglene skal stå og hva er grunnen til at han ønsker å si nei, være streng på noe og hva er grunnen til at du ikke ønsker det å være på samme ting.

Så er det viktig at man skal være enig om at det er greit å være uenig men da er det det som allerede er sagt som gjelder.

Slik at om barna spør om is og han har sagt nei, så skal de ikke kunne gå til deg å få is etterpå.

Og har du sagt de får lov til å hoppe i senga kan ikke han komme å jage de ned fordi det ikke er lov.

Er man usikker på om barna har spurt den andre hører man med den andre parten før man selv gir svar.

Og er man uenig i det den andre har gitt beskjed om så tar man diskusjonen rundt dette senere når barna ikke er tilstede