Ønsker tips ang deprimert mann

[Anonym bruker]

Mest sannsynlig er mannen min plaget med depresjon. Han blir sint og irritert uten noen synlig grunn (enkelte dager er det slik at ALT jeg gjør irriterer), snakker med enstavelsesord veldig ofte, begraver seg i datamaskinen og virker småsur, har laber sexlyst. Samtidig som jeg vet at han elsker meg og vil fortsette å leve sammen med meg og lager ganske så store planer for fremtiden. Utad virker han helt annerledes - hvis en venn ringer ham eller hvis han er sammen med venner og familie, så smiler han, ler og er i godt humør. Har prøvd å spørre ham tusen ganger om hva som plaget ham, men får ikke noe ut av mannen.

 

Denne situasjonen går løs på humøret mitt også. Jeg synes det er trist å bli kjeftet på eller får sure kommentarer for absolutt ingenting (har opplevd psykisk mishandling og ustabilt humør hos foreldre og tidligere partner, så er ekstra var på det). Vil ikke klage for mye, siden da fremstår man som sytete og at man ikke tåler noen ting. Men ønsker ikke at det skal fortsette slik. Noen tips hvordan jeg kan gå frem? Mest har jeg lyst til å sette ned foten kraftig, og snakke ut med mannen om at det ikke er akseptabelt, og hvis han ikke vil prate om hva som plager ham så får han skjerpe seg. Har vært gjennom depresjon selv, grunnet samlivsbrudd og sykdom, men jeg tillot meg ikke å glefse til barna eller venner, eller på en annen måte oppføre meg slik mannen gjør. Jeg vet at alle har forskjellig terskel for det, og forskjellige måter å håndtere depresjon på, men likevel.

 

Trenger noen råd

[Anonym bruker]

Mest sannsynlig er mannen min plaget med depresjon. Han blir sint og irritert uten noen synlig grunn (enkelte dager er det slik at ALT jeg gjør irriterer), snakker med enstavelsesord veldig ofte, begraver seg i datamaskinen og virker småsur, har laber sexlyst. Samtidig som jeg vet at han elsker meg og vil fortsette å leve sammen med meg og lager ganske så store planer for fremtiden. Utad virker han helt annerledes - hvis en venn ringer ham eller hvis han er sammen med venner og familie, så smiler han, ler og er i godt humør. Har prøvd å spørre ham tusen ganger om hva som plaget ham, men får ikke noe ut av mannen.

 

Denne situasjonen går løs på humøret mitt også. Jeg synes det er trist å bli kjeftet på eller får sure kommentarer for absolutt ingenting (har opplevd psykisk mishandling og ustabilt humør hos foreldre og tidligere partner, så er ekstra var på det). Vil ikke klage for mye, siden da fremstår man som sytete og at man ikke tåler noen ting. Men ønsker ikke at det skal fortsette slik. Noen tips hvordan jeg kan gå frem? Mest har jeg lyst til å sette ned foten kraftig, og snakke ut med mannen om at det ikke er akseptabelt, og hvis han ikke vil prate om hva som plager ham så får han skjerpe seg. Har vært gjennom depresjon selv, grunnet samlivsbrudd og sykdom, men jeg tillot meg ikke å glefse til barna eller venner, eller på en annen måte oppføre meg slik mannen gjør. Jeg vet at alle har forskjellig terskel for det, og forskjellige måter å håndtere depresjon på, men likevel.

 

Trenger noen råd

 

Jeg er i samme situasjon kunne tidligere "skylde" på dårlig jobbforhold, men den har nå endret seg. Det verste er at han er både en fantastisk far (når han er i godt humør), og en svært uforutsigbar far (når han er i det sure/mutte/stille hjørnet - stort sett hver dag). Jeg får minimum en irettesettelse/negativ kommentar pr dag som er av det totalt unødvendige slaget, mye sukking når jeg sier noe og sure blikk hvis jeg gjør noe "feil", samt virker småsur når det bare er oss to.

Har dessverre ingen råd å gi, men er spent på å se hva andre kan mene om dette!

[Anonym bruker]

Faren til barna var slik, han gjorde overhode ingenting i huset og hakket på meg fordi jeg var "rotete", alt jeg sa var dumt og teit, jeg kom ikke til å klare det og det. "Koselig" med andre ord, argh! Mannen er ikke like ille, men det er LITT av de samme tendensene. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det, kryper bare sammen hver gang jeg får nedsettende kommentar eller han blir irritert på meg. Blir redd for at han bare stikker osv. Men jeg har nå lært at det der ikke er MIN feil, heldigvis. Ikke vil jeg kjefte og krangle heller, siden jeg av tidligere erfaring vet at det ikke hjelper nevneverdig.

 

HI

[BikkjeBisk]

Hva med og sette deg ned med ham en kveld, og fortell ham at du er bekymret for han. Si at du hadde virkelig satt pris på om han kunne dratt til legen, for du tror han trenger og prate med noen (VOP). Vil han ikke, så kan du ikke tvinge ham. Men hvis du tar det opp på en rolig måte, tror jeg det kanskje går. Eventuelt kan du ringe hans mor?

[Anonym bruker]

Hva med og sette deg ned med ham en kveld, og fortell ham at du er bekymret for han. Si at du hadde virkelig satt pris på om han kunne dratt til legen, for du tror han trenger og prate med noen (VOP). Vil han ikke, så kan du ikke tvinge ham. Men hvis du tar det opp på en rolig måte, tror jeg det kanskje går. Eventuelt kan du ringe hans mor?

 

Har prøvd å snakke rolig med ham flere ganger, men han avfeier det eller unnskylder seg med at han er trøtt etter jobb. Hans mor sier at han har vært sånn i perioder, uten at hun vet grunnen. Jeg er redd for at det er meg han ikke trives med og derfor er deprimert. Siden han virker helt annerledes sammen med venner og familie, hvis ikke det er maske da...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg ville faktisk satt ned foten jeg.

Jeg har selv levd under det og det er vondt og slitsomt.

Jeg prøvde å få ting til å funke så lenge at jeg endte opp som kraftig deprimert selv og til slutt måtte si at flytter du ikke nå så klarer jeg ikke å leve lengre. Jeg hadde kommet dit hen at jeg visste at enten måtte vi bo hver for oss eller så ville jeg ende opp med selvmord fordi jeg hadde ingen fristed til å komme bort fra dette, Mannen var sykemeldt og hjemme hele tiden og med en baby og en 1 åring og ingen familie og venner rundt kunne jeg ikke gå noen sted.

Og jeg visste dessverre at han var en dårlig far som barna var redd for på grunn at han ikke holdt tilbake på sinnet sitt. Og fordi han bare dreit i ting.

 

Jeg snakket med han mange ganger før jeg avsluttet i mange mnd før, jeg så hvordan det såret og var vanskelig å leve med og hvordan han måtte skaffe hjelp og faktisk behandle oss rundt bedre.

Han lovte å skaffe hjelp og han lovte å gjøre mer med barn og hus og ikke minst å slutte med å bite hue av meg hver gang jeg ba han om noe og være god med unga.

Men det gikk så langt at jeg måtte fortelle han at hans handlinger hadde gjort meg utslitt og kraftig deprimert

4 år etterpå sliter jeg fortsatt med depresjoner, men aldri har jeg latt dette gå utover barna eller andre, huset blir vasket fordi det må vaskes, middag lages fordi det må lages.

De fleste dager kunne jeg heller bare tenkt meg å trekke dyna over hodet og bli der men selv om man er deprimert så kan man ta seg sammen og behandle folk skikkelig og gjøre det som trenges å gjøres.

Jeg tror det er veldig viktig at man setter ned foten og gjør det så tidelig som mulig for om man ikke gjøre det så kan det fort eskalere og bli verre.

Jeg skal vedde på at han overhode ikke har noen tanke på hva han utsetter deg for, hvordan han sliter på deg med sin oppførsel og det trenger han å få vite.

Det er greit at han sliter med du skal ikke ende opp med å grue deg til å være i ditt eget hjem og rundt personen som du har valgt å leve med.

Man gjør ikke en person som sliter psykisk enten det er av ene eller andre grunnen noen tjeneste ved å la de behandle andre stygt.

Spør han om det får han til å føle seg bedre når han ødelegger dagen din, når han får deg til å føle deg dårlig.....

[Anonym bruker]

Kanskje han ikke er mer glad i deg, men er for feig til å gjøre det slutt? Så han sårer deg slik at du skal dumpe ham istedet?

[Appelsindyret]

Kanskje han ikke er mer glad i deg, men er for feig til å gjøre det slutt? Så han sårer deg slik at du skal dumpe ham istedet?

 

Hva er nå dette en ting å si da? Jøye meg... blir alltid like overrasket over hva noen klarer å lire av seg!

[Anonym bruker]

Kanskje han ikke er mer glad i deg, men er for feig til å gjøre det slutt? Så han sårer deg slik at du skal dumpe ham istedet?

 

Hva er nå dette en ting å si da? Jøye meg... blir alltid like overrasket over hva noen klarer å lire av seg!

 

Har opplevd det selv, så det er ikke umulig. Min tidligere kjæreste begynte plutselig å oppføre seg som en drittsekk, skyve meg vekk osv. Grunnen fikk jeg vite etterpå at han ble forelsket i en annen dame, men ikke ville dumpe meg som hadde barn for å ikke fremstå som "den store stygge ulven".

[Anonym bruker]

Om han er deprimert så trenger han hjelp. Han kan jo ikke ha det noe godt med seg selv heller, så her synes jeg du skal presse på. Han kan jo snakke med fastlegen sin i første omgang. Evt. få henvisning til DPS eller psykolog der. Mange typer depresjon kan man behandle med medisiner. Noen trenger samtaleterapi og mange trenger begge deler. Om han har vært slik i perioder før er det vel enda mer sannsynlg at han er deprimert, og da har det i allefall ikke noe med deg å gjøre.

[Squirrel79]

Funker det å skrive et brev til han med tankene du har rundt dette?

[Anonym bruker]

Funker det å skrive et brev til han med tankene du har rundt dette?

 

Hva med å ta det på familievernkontoret? Det er ett lavterskeltilbud, og har liten ventetid, da særlig hvis man har barn sammen.

 

Du kan f.eks starte på enetimer, legge frem problemet ditt/deres. Videre får du timer sammen med mannen, så kan behandleren prøve å fortelle han hvordan du har det, og dere kan sammen finne ut hvor veien videre skal gå.

 

Jeg levde som deg,men klarte tilslutt ikke mer. Her funket heller ikke terapi hos familievernkontoret, men det var fordi eksen ikke kunne se at han hadde problemer. Var bare alle andre det var noe i veien med.

 

Men ville gitt det ett forsøk ihvertfall. Gitt han "kniven på strupen" og sagt at enten fikk han være med deg i terapi, eller så får han pakke sekken og forsvinne.

 

Du SKAL IKKE utslette deg selv for en sånn mann. Du har barn og disse må også taes hensyn til, de blir mer påvirket enn du aner og jeg snakker av egen erfaring..

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan du har det! Er så ufattelig slitsomt. Jeg prøver å unngå å være hjemme jeg da. Tar med ungen ut på ting. Etter at ungen har lagt seg drar jeg til venninner eller å trener eller rett og slett bare går en lang tur. Forholdet er på randen, jeg ORKER ikke å ha det sånn!! Har hatt det sånn av og på i ti år nå, og jeg er utslitt. Det har vært lange gode perioder også, bl.a. før jeg ble gravid og under graviditeten, men nedturene kommer tilbake hver gang.

Han har fått psykologhjelp, og går på antidepressiva, men det hjelper ikke.

[Anonym bruker]

Det er jo omtrent umulig å si hva det er som "feiler" din mann uten å kjenne han.

 

Men om han er deprimert, så kan jeg kjenne igjen meg selv til tider. Jeg blir snerpete, sur, irritert, aggressiv, sint, trist og lei når jeg er deprimert. Hater livet mitt og alle de rundt meg, og det er de nærmeste det går ut over. De jeg trenger for å klare å henge med her i denne verdenen. Det er ikke vanskelig å sette på en maske for andre, så jeg forstår hva du mener. Fasaden er viktig å skjule vet du, så da er det om å gjøre å spille spill, så ingen aner noe.

 

Om det er dette som er tilfellet hos din mann så er det nok ikke forholdet deres det er noe galt med, men heller at han er deprimert. Men som sagt umulig å si.

 

Selv om jeg oppfører meg slik, så vet jeg at det ikke er akseptabelt av meg som voksen, og at det kan føre til at jeg skyver samboer og barn fra meg. Så derfor har jeg måttet lære meg å håndtere det på en mer voksen måte. Jeg har i ikke-deprimerte perioder snakket med mannen om dette, og han vet at jeg lar det gå ut over dem selv om det ikke er dem det er noe galt med. Jeg har også lært meg selv å styre meg. Nå holder jeg heller kjeft når jeg er deprimert, og legger meg tidlig, enn å gi samboeren skyllebøtte. Nå skal det nevnes at min samboer er ekstremt tolmodig, jeg hadde aldri holdt ut med meg selv hvis jeg hadde hatt noe valg...

 

Jeg ville snakket med han. Fortell hva du mistenker, og hvordan han oppfører seg, og hvordan du oppfatter det. Forklar så han skjønner det at han ikke kan fortsette slik. Avklar om det er depresjon eller forholdet som det er noe galt med. Han vet det nok selv om han er deprimert. Du kan evt spørre han om han har tenkt på selvmord feks. Og om han har det, om han har tenkt på når og hvor (har han svar på dette bør varsellampene blinke...). Noen deprimerte er heller ikke det spor suicidal heller altså, men når alt er mørkt og trist og ingen glede kun bitterhet og tristhet, så er det tegn på depresjon. Er det depresjon så prøv å finn løsninger som alle kan leve med. At han heller holder kjeft, dere/han drar ut av huset når han lar de negative tankene ta overhånd, og kanskje at han starter til psykologbehandling. At han kan prate med deg om han ønsker det, eller dere lar være å snakke om det hvis han ikke vil. Men avklar hva dere skal gjøre og finn ut av hvorfor det er slik det er.

[Anonym bruker]

Jeg levde som deg,men klarte tilslutt ikke mer. Her funket heller ikke terapi hos familievernkontoret, men det var fordi eksen ikke kunne se at han hadde problemer. Var bare alle andre det var noe i veien med.

 

Høres mer ut som akkurat denne mannen hadde personlighetsforstyrrelse (og ikke depresjon). Det er hakket værre... nettopp fordi mange ser ikke sine egne feil, for som du sier, så er det ikke dem det er noe galt med, bare alle andre...

 

Depresjon derimot er et par med mørke skitne solbriller på en regnværsdag.