Noen som kan hjelpe meg med noen gode råd og argumenter??

[Anonym bruker]

Jeg har det så tøfft om dagen, og jeg tror hode mitt snart skal eksplodere av å grubble for mye.

 

Saken er om jeg skal gå fra samboer eller bli. Hva syntes dere?( Langt)

 

Vi er begge i 30 årene og har 2 barn under 3 år. Vi har akkurat flyttet til ett stort og flott hus ved sjøen.

Samboer mistet moren og faren sin for ett par år siden, så det er derfor vi har råd til å kjøpe ett så stort hus. Og siden vi ikke har noen lån har vi relativt god økonomi.

Han har nedbetalt all min gjeld samt at jeg har fått egen bil. Barna har alt det de skulle trenge og mer til, så sånn sett er han veldig snill.

Det meste av møbler er det han som har kjøpt og siden vi har bodd sammen i over 6 år, betyr dette hjemmet mye for meg. Føler ikke at det er bare hans ting, men også mine. Men når det kommer til stykket eier jeg nesten ikke noe her.

 

Jeg har lenge hatt den føelsen jeg sitter med nå, men det er nå i det siste jeg virkelig føler meg klar for å gå fra ham. Tror jeg!

 

Uten å innse det selv, så sliter han med å godta foreldrenes bortgang. Så mye agresjon går utover meg og ungene.

Han er veldig flink til å kritisere, dirigere og kjefte, men gjør ikke en dritt selv. .

Når det kommer til barna, kan man lett se at de ikke bryr seg om faren sin. Noe jeg godt kan forstå for han gjør ingen ting med dem. Han sier ofte at han angrer veldig for at vi fikk de, at de bare er i veien og at han har nok med seg selv.

Han er ikke med på å gjøre noe annet enn å være hjemme i sommerferien, han er aldrig med meg og barna ut i helgene og når jeg spør han om hva vi skal gjøre sammen så er det bare hans aktviteter som er godt nok. Som å vaske bil, klippe plen osv.( Men det blir sjeldent gjort) Så jeg ender alltid alene med barna og han ligger fortsatt på sofan når vi kommer hjem.

 

Hjemme er det jeg som gjør allt. Han lager ikke mat! Aldrig har han gjort det, og er det en dag jeg er for sliten til å stelle sammen noe blir det ett helvetes spetakkel i hus. Ender med han kjører ut og kjøper mat til seg selv.

 

Etter vi fikk barna har vi hatt sex 2 ganger. Er over ett år siden sist og grunnen til det er at han ikke vil. Har spurt ett par ganger men alltid ett nei. Spør jeg han nå ender det alltid opp i stor krangel. han sier han ikke tenner på meg.. ok synd for deg tenker jeg, for jeg vet selv at det ville mange andre;) For jeg er ikke tykk og heller ikke stygg:)

 

Han har blitt veldig kjedelig, tar ikke kontakt med vennene sine, så nå har han nesten ingen igjen. Selv om jeg iherdig maser på at han skal gå ut en kveld eller dra på gutte tur ell what ever. bare gjøre noe, men nei...

 

Så nå har briste punktet mitt kommet. Jeg har så lyst til å flytte hjem til min kommune, starte noe nytt for meg og barna.

Ta ett 2 årig studie el no og få meg en utannelse.

Men så lett skal det jo ikke være.. Når jeg tenker tanken om å flytte, blir jeg glad inni meg. Og når jeg tenker ett år til her sammen han blir jeg trist og nesten litt deppa.

Så hvorfor ikke bare dra!? Han lukter vondt for meg også nå.. Hehe( leste ett innlegg her om lukten til mannen)

 

Noen av grunnene som gjør det så vannskelig er at samboer ikke har noe familie. Vi er allt han har. Får så vondt av ham også.

Hjemmet vårt.. Alle tingene( greit det bare er matrielle ting) men det er faktisk hjemmet mitt som jeg da mister.

Bli alene mor. Slite økonomisk og slite meg ut hver uke med 2 små barn uten hjelp. Mens han da skal bli tivoli pappa og nyte friheten, i hjemme vårt.

 

Kommer jeg da, når jeg sitter i en liten leid leilighet og angre?? Nå har vi ett flott hus og en familie til de små.

Kommer jeg til å føle meg ensom og vil tenke at jeg burde ha svelget noen kameler for å beholde det som var.

Burde jeg holde ut noen år til, så barna blir eldre og kanskje få spart opp noen kr..

 

 

ååååhhhhhhh jeg blir gal av å tenke.. Hva tenker dere? Er det jeg som ser hele greia helt feil, er jeg blitt for bortskjemt? Burde jeg dratt for lengst?

 

Takk for at dere tok dere tid til å lese:)

[Anonym bruker]

Du burde dratt for lengst.....

[Anonym bruker]

Jeg tror mannen din er deprimert og trenger hjelp til å komme over tapet av familien sin. Nå er det er sagt så betyr ikke det at du skal finne deg i all mulig dritt fra mannen din. Tror du han kunne være villig til å søke hjelp? Hvis ikke så kan du ikke tillate han å ødelegge ditt og barna deres liv. De matrielle tingene er falsk lykke, du trenger mer en det for å være lykkelig. Et flott hus varmer ikke deg om natta.

 

Lykke til!

[Magia]

Situasjonen du beskriver høres ikke akkurat optimal ut. Viktigst er vel at dere ikke trives sammen. De materielle tingene er nok ikke noe stort savn i lengden, så lenge dere ikke elsker hverandre. Men jeg tenker at dere ikke har prøvd alt. Jeg mener, hvis viljen er der til å få det bra igjen, bør dere kanskje vurdere terapi av noe slag, og evt at han får hjelp til å bearbeide tapet av sine foreldre?

 

Ellers er det vanskelig å råde noen til det ene eller det andre. Bare du og mannen din vet hvordan det er å være i forholdet. Til syvende og sist må du og han ta avgjørelsen. Lykke til!

[Anonym bruker]

Det høres ut som om mannen din er deprimert. Kan tenkes at behandling og medisinering ville ha hjulpet han.

[Anonym bruker]

Ikke enkelt det der. Det jeg lurer på er hvordan hadde dere det før foreldrene hans døde?

 

Hvis dere før det hadde det bra, så virker det på det du har skrevet at han har gått inn i en depresjon etter foreldrenes død. Han har jo veldig mange klassiske tegn på det, bl.a. trekker seg tilbake fra alt og alle, vil/orker ikke å være delaktig i noe sosialt, orker ikke ta tak i daglige gjøremål osv.

 

Hvis du tror dette er grunnen, så kan det kanskje være verdt å gjøre et forsøk til med ham - hvis han innser problemet og ønsker å prøve å gjøre noe med det. Vet ikke hvordan du best kan ta det opp med ham (kanskje du kan ta en prat med familievernkontoret på egen hånd først?). Men det kan hende han nekter eller blir sint, og det trenger ikke egentlig være fordi han ikke vil, men rett og slett fordi han mer eller mindre bevisst er redd for å kjenne på de følelsene han har etter foreldrenes død - og ikke minst følelsene rundt det å evt miste foreldrene.

Hvis han er deprimert så kan det også være årsaken til at han sier dere hadde det bedre før barna kom - da slapp han å føle så mye som han kanskje egentlig gjør for barna?

Logisk sett skulle man tro at han ville ta enda bedre vare på de han har igjen siden har mistet foreldrene, men er han deprimert så tenker han ikke logisk på denne måten, og da kan han skyve dere lenger fra seg selv om han egentlig ønsker det motsatte.

 

Om du velger å gå fra ham, så tror jeg sikkert det vil komme ganger når du ønsker du fremdeles hadde alle de matererielle godene som dere har sammen nå. Men det er "bare" materielle ting, og så lenge du har så du greier deg, så er det det viktigste hvis du ellers er mer fornøyd med livet ditt. Utdannelse kan du kanskje ta uansett om du går eller blir.

 

Lykke til!

[fafilove]

Du skriver ikke noe direkte om følelsene dere imellom, men det høres ut som de ikke er veldig sterke lengre? Kanskje dere har vokst fra hverandre? Uansett tenker jeg at det må være bedre å komme seg videre, kose deg med barna dine (uansett hva slags boforhold dere får) og ikke kaste bort tid på et forhold som høres ferdig ut. Om han ikke tenner på deg, hva har han tenkt å gjøre med det? Det høres ut som han trenger hjelp til å takle flere ting her, kanskje han er deppa (?), men det virker ikke som han innser det eller vil jobbe med det. Det høres heller ikke ut som barna har noe særlig å vinne på at dere fortsetter å bo sammen på denne måten når han ikke er interessert i de. Barn merker sånt..som du også skriver, virker de ikke interessert i han. I lengden kan det bli vondt for de når de innsert at pappa ikke er interessert..

 

Jeg sier: Gå! Videre!

Lykke til uansett hva du velger

[Anonym bruker]

Jeg har det så tøfft om dagen, og jeg tror hode mitt snart skal eksplodere av å grubble for mye.

 

Saken er om jeg skal gå fra samboer eller bli. Hva syntes dere?( Langt)

 

Vi er begge i 30 årene og har 2 barn under 3 år. Vi har akkurat flyttet til ett stort og flott hus ved sjøen.

Samboer mistet moren og faren sin for ett par år siden, så det er derfor vi har råd til å kjøpe ett så stort hus. Og siden vi ikke har noen lån har vi relativt god økonomi.

Han har nedbetalt all min gjeld samt at jeg har fått egen bil. Barna har alt det de skulle trenge og mer til, så sånn sett er han veldig snill.

Det meste av møbler er det han som har kjøpt og siden vi har bodd sammen i over 6 år, betyr dette hjemmet mye for meg. Føler ikke at det er bare hans ting, men også mine. Men når det kommer til stykket eier jeg nesten ikke noe her.

 

Jeg har lenge hatt den føelsen jeg sitter med nå, men det er nå i det siste jeg virkelig føler meg klar for å gå fra ham. Tror jeg!

 

Uten å innse det selv, så sliter han med å godta foreldrenes bortgang. Så mye agresjon går utover meg og ungene.

Han er veldig flink til å kritisere, dirigere og kjefte, men gjør ikke en dritt selv. .

Når det kommer til barna, kan man lett se at de ikke bryr seg om faren sin. Noe jeg godt kan forstå for han gjør ingen ting med dem. Han sier ofte at han angrer veldig for at vi fikk de, at de bare er i veien og at han har nok med seg selv.

Han er ikke med på å gjøre noe annet enn å være hjemme i sommerferien, han er aldrig med meg og barna ut i helgene og når jeg spør han om hva vi skal gjøre sammen så er det bare hans aktviteter som er godt nok. Som å vaske bil, klippe plen osv.( Men det blir sjeldent gjort) Så jeg ender alltid alene med barna og han ligger fortsatt på sofan når vi kommer hjem.

 

Hjemme er det jeg som gjør allt. Han lager ikke mat! Aldrig har han gjort det, og er det en dag jeg er for sliten til å stelle sammen noe blir det ett helvetes spetakkel i hus. Ender med han kjører ut og kjøper mat til seg selv.

 

Etter vi fikk barna har vi hatt sex 2 ganger. Er over ett år siden sist og grunnen til det er at han ikke vil. Har spurt ett par ganger men alltid ett nei. Spør jeg han nå ender det alltid opp i stor krangel. han sier han ikke tenner på meg.. ok synd for deg tenker jeg, for jeg vet selv at det ville mange andre;) For jeg er ikke tykk og heller ikke stygg:)

 

Han har blitt veldig kjedelig, tar ikke kontakt med vennene sine, så nå har han nesten ingen igjen. Selv om jeg iherdig maser på at han skal gå ut en kveld eller dra på gutte tur ell what ever. bare gjøre noe, men nei...

 

Så nå har briste punktet mitt kommet. Jeg har så lyst til å flytte hjem til min kommune, starte noe nytt for meg og barna.

Ta ett 2 årig studie el no og få meg en utannelse.

Men så lett skal det jo ikke være.. Når jeg tenker tanken om å flytte, blir jeg glad inni meg. Og når jeg tenker ett år til her sammen han blir jeg trist og nesten litt deppa.

Så hvorfor ikke bare dra!? Han lukter vondt for meg også nå.. Hehe( leste ett innlegg her om lukten til mannen)

 

Noen av grunnene som gjør det så vannskelig er at samboer ikke har noe familie. Vi er allt han har. Får så vondt av ham også.

Hjemmet vårt.. Alle tingene( greit det bare er matrielle ting) men det er faktisk hjemmet mitt som jeg da mister.

Bli alene mor. Slite økonomisk og slite meg ut hver uke med 2 små barn uten hjelp. Mens han da skal bli tivoli pappa og nyte friheten, i hjemme vårt.

 

Kommer jeg da, når jeg sitter i en liten leid leilighet og angre?? Nå har vi ett flott hus og en familie til de små.

Kommer jeg til å føle meg ensom og vil tenke at jeg burde ha svelget noen kameler for å beholde det som var.

Burde jeg holde ut noen år til, så barna blir eldre og kanskje få spart opp noen kr..

 

 

ååååhhhhhhh jeg blir gal av å tenke.. Hva tenker dere? Er det jeg som ser hele greia helt feil, er jeg blitt for bortskjemt? Burde jeg dratt for lengst?

 

Takk for at dere tok dere tid til å lese:)

 

Alle forhold med barn inn i bildet skylder dere å søke hjelp utenfra før dere går fra hverandre synes jeg.

Fortell samboeren din om hva du tenker og føler, og vær ærlig på hvordan den nye livssituasjonen vil bety for begge (slik at han kanskje begynner å tenke litt på hva han mister).

Hvis han i det minste ønsker å ha dere, og ha et bedre liv med dere, så søk hjelp!

Insister som et siste forsøk å gå på familivernkontoret, og evt fastlege med henvisning til psykolog.

Det er jo tydelig at han sliter med tapet av foreldrene, og all aggressjonen må ut ett eller annet sted,- dere. Dette er jo selvfølgelig feil!

 

Fortell han at du er veldig glad i han, men klarer ikke å leve med han stort lengre, og at noe må skje innen f.eks 1. august. Still han et ultimatum,- jobb med deg selv eller mist familien din.

Hold tidsfristen du har gitt forholdet og minn han på det. Er det ingen bedring så er det ikke noe mer å gjøre.

 

Lykke til, håper dere klare å få til forholdet igjen.

 

PS: Har han alltid vært slik, eller er det kun etter hans foreldres død?

[cmilla80]

Takk for gode svar..

 

Det er så mye som ikke er skrevet, men skulle jeg fått med allt hadde det blitt en roman..

 

Jeg vet at han er deprimert, og har nevt det til han utallige ganger. Men han går bare i forsvarsposisjon og nekter for at det er noe galt med ham. Har bestillt 2 timer på familivernkontoret, men hver gang er det viktige møter som kommer i veien.

 

Godt forslag å gi ham ett ultimatum! Det skal jeg virkelig gjøre. For planen var ikke å flytte før til høsten uansett.

 

Jeg er ikke forelsket, tror ikke han er det heller. Så vet egentlig ikke om det er noe vits. Men jeg er jo glad i ham,så jeg skal gi ham en sjangs over sommeren.

 

Glemte å skrive at jeg føler meg så utakknemlig om jeg går. med alt det jeg har fått og alt han har hjulpet meg med, så er takken at jeg bare drar liksom.. Men man kan vell ikke tenke slik heller. jeg har jo gjort mye for ham også.

[Anonym bruker]

Trist at så mange her mener at man bare skal gå når andre har det vondt. Det er tydelig at han sliter. Jeg tror egentlig ikke på det å sette ultimatum, men noe drastisk må gjøres iallefall.