Noen tanker om tredjemann

[Wollafruen]

Hei. Jeg har ikke "funnet" terminklubben før nå, så her blir det både en kort presentasjon og noen tanker om graviditeten så langt..fødsel..amming..ja.. Tar en liten oppsamling

 

Jeg er 28 år og venter nr 3, sannsynligvis en jente til (har to fra før) Vi gleder oss veldig! Jeg har noen ting jeg føler jeg må lufte litt med noen, siden det er flere ting håper jeg det er greit å samle dem her, i stedet for å poste rundt på de ulike forumene. Kanskje har noen av dere vært borti lignende eller tenker noen tanker høyt med meg.

 

Før denne graviditeten var vi så uheldige å miste i en spontanabort. Jeg er takknemlig for at kroppen ordnet opp selv, var ikke altfor langt på vei (uke 6), men hele opplevelsen satte seg mer i meg enn jeg har turt å innrømme overfor meg selv. Innrømmelsen kom først denne uka og jeg har fått meg en real "trøkk". Er nå 100 % sykemeldt et par uker i håp om å lande de negative følelsene og bearbeide aborten, og forhåpentligvis endelig klare å glede meg over DENNE graviditeten. Jeg kjenner nå at jeg ikke har klart å tro på at det skal gå bra denne gangen, til tross for to helt normale svangerskap med verdens fineste, friske barn som resultat, og kun den ene tidlige spontanaborten. Hvorfor setter det så dype spor? Jeg er vanligvis en rasjonell og fornuftig person, men skjønner jo nå at reaksjonen min på aborten ikke bare kan styres av fornuft. Jeg har så langt i dette svangerskapet levd med negativt fortegn - det går sikkert ikke bra... Forferdelig trist start for den lille i magen, den har jo ikke fortjent å bli "sammenlignet" med sin forgjenger som dessverre ikke ble noe av!

 

Vi fikk komme på ultralyd i går, for å kanskje få dempet noen av de negative tankene mine og jeg fikk se en frisk og fin kjempeaktiv liten baby. Tårene trilla, hodet ble lettere og jeg turte ta inn over meg noen gode tanker om at dette GåR jo bra! Den lille som sparket og sprellet så livlig på skjermen skal virkelig få komme og bo hos oss til høsten! Det var så godt å se. Jeg kan jo ikke be om flere forsikringer enn en uttalelse om at "du har en frisk og fin baby i magen din" - jeg må slutte å gå igjennom denne graviditeten med forbehold. Hvis jeg bare visste hvordan.. Kanskje jeg bare må gjenta det mange nok ganger for meg selv. Jeg er fryktelig sliten av alle de negative tankene, jeg vil ha en god fortsettelse.

 

En annen ting jeg tenker mye på er amming. Det har vært vanskelig for meg begge de foregående gangene, et regelrett ammehelvete. Jeg føder heller 10 barn til enn å amme igjen..jeg får brystbetennelse på brystbetennelse og har måttet gi opp etter hhv 6 og 2 uker. Begge barna har fått MME på flaske og har vokst normalt og blitt fine barn. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil la dårlig ammeopplevelser ødelegge den dyrebare barseltida, og bestemt meg for å la ammingen være og gå rett på flasker denne siste gangen. Jeg luftet dette med jordmor, som helst vil at jeg skal prøve igjen og veldig gjerne vil hjelpe meg med mye oppfølging og samtaler osv i forhold til ammingen. Jeg kjenner at det bare knyter seg i meg ved tanken.. Jeg vil virkelig IKKE amme! Jeg HAR prøvd, jeg har prøvd ulike teknikker, sitte, ligge, pute, mage mot mage, skjold, ikke skjold, pumpe, you name it, og føler jeg har gjort hva jeg kan. Jeg orker ikke enda en gang til... Jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å stå imot ammepress og si - jeg HAR prøvd, men dette er mitt valg, og et valg jeg står ved. Men er "redd" løsningen blir å amme litt på sykehuset/den første uka bare for å tekkes jordmødrene og barselpleierne, og så gå over til flasker hjemme. Men så tenker jeg, pokker heller - mitt valg bør respekteres, og får lyst til å ta med meg flasker og MME på sykehuset. Ikke for å provosere, men for å få en større aksept for at ikke alle klarer/kan amme.

 

Dette ble veldig langt, og en tanke negativt, dere får unnskylde meg. Men jeg har virkelig slitt litt så langt. Det i seg selv sitter langt inne for meg å innrømme. Nå er jeg 16+3 og håper som sagt fortsettelsen blir bedre. Jeg håper dere har det bedre enn jeg har hatt det og at svangerskapene deres går godt og at dere koser dere. Jeg har store planer om å "følge etter", må bare sortere hodet først

[Lille spire 12]

Hei.

Tenkte litt på ammebiten du skrev om her. Støtter deg fullt på det! Jobber selv som barnepleier, og skal begynne med videreutdanning innen ammeveiledning. Er dessverre ikke alle som har hatt en vellykket amming før. Så vil heller anbefale deg å nyte tiden med den lille og heller gi flaske. DU vet hva som er best for deg.

[Wollafruen]

Takk for svar. Jeg føler meg relativt trygg på at jeg nærmest kan si ifra til legen hva jeg ønsker og få resept på de melkestopp-pillene før termin, så jeg har dem til rett etter fødselen. Har en god tone med legen min, og han er forståelsesfull og hjelpsom når det kommer til god svangerskapsomsorg. Det er jordmor og ikke minst sykehuset jeg er mer tvilende til at vil respektere mitt valg. Kjenner innerst inne at jeg har bestemt meg, må bare klare å overbevise dem om at det er det riktige for meg.

[Lille spire 12]

Tror det er skjelden de gir ut de pillene nå. Vi har slutta helt med de. Er like effektivt å binde opp brystene med et stramt skjerf/stram bh. Mye mindre bivirkninger.