Når en venninne kritiserer noe ved mitt utseende

[Anonym bruker]

er hun misunnelig på meg da? Feks når jeg har pyntet meg og ser bra ut, så kan hun finne en liten negativ ting jeg ikke har tenkt på og som ikke har plaget meg før hun nevnte det. Hun sliter med overvekt og jeg er slank og får mye oppmerksomhet fra menn. Hun har også kritisert utseendet til et av barna mine med små kommentarer om forskjellige kroppsdeler. Hun har trukket seg unna meg den siste tiden. Vil ikke gå på byen med meg eller finne på andre ting. Jeg har spurt om det er noe, men det er visst ingenting... Drit i janteloven og vær ærlige: kan det være at hun rett og slett er misunnelig på mitt utseende?

[☆☆☆]

At hun booster selvtilliten ved å finne feil hos deg synes jeg du skal overse, men om hun kritiserer barna dine synes jeg du skal gi henne beskjed om at det ikke er greit, bare fortell henne at "det var rette ræva som feis"..

 

Det høres ut som hun sliter med selvbildet sitt, for ingen venninner påpeker feil med venninnens utseende for å være hjelpsom. Og man kommer i alle fall ikke med negative kommentarer ang barna...

[Gjest yrild]

Om hun har dårlig selvbilde eller ei, jeg ville aldri hatt en venninne som følte behov for å kritisere mitt utseende og nåde henne om hun begynte å kritisere barna mine også!!!

[Gjest Mentha & Junior]

Det er vanskelig å si, ettersom vi ikke kan vite noe om hvordan _hun_ føler det.

Men ja, det kan være misunnelse, og det kan være noe helt annet.

 

Mitt råd; snakk med henne, spør henne rett ut hvorfor hun trekker seg unna, og vær forståelsesfull om hun er misunnelig på deg. Det er ikke lett å føle seg som den stygge venninna.

[Anonym bruker]

Det spørs jo helt da... F.eks. har jeg en venninne som jeg kunne ønske jeg kunne fortalt at ser helt forjæævlig ut fordi hun bruker altfor mye klumpete mascara (på en litt penere måte selvsagt). Det for å hjelpe - ikke for å være slem... Jeg ville gjerne ha hatt venninner som gjorde meg oppmerksom på det hvis jeg ikke så ut i måneskinn pga sånne ting.

Men går det på ting du ikke kan gjøre noe med, når venninna di kritiserer deg så kan hun vel holde munn! Det er ufint

[Anonym bruker]

Jeg har allerede spurt henne to ganger og får til svar at nei, det er ingen spesiell grunn. Hun har byttet meg ut med ei ny venninne som hun finner på ting sammen med hele tiden. Og lover og lyger, hun sier en ting og gir meg håp og så gjør hun det stikk motsatte etterpå (trekker seg unna). Det gjør meg vondt at det er sånn, føler meg som dritt. Er dette ei god venninne?

[Gulltopp&Lillebjørn]

Hun høres jo ikke helt ut som en venninne verdt å samle på, hvis hun holder på sånn. Nåde den som hadde kritisert mitt barn, det sier jeg bare.

 

Jeg synes du skal slutte å "gå på jakt" etter henne, og heller la henne være. Hun ønsker nok at du skal reagere, og komme etter. Antakeligvis fordi hun trenger å føle seg viktig.

Gjør det stikk motsatte. Det er ingen god venninne-oppførsel det der

[Anonym bruker]

Jeg HADDE en slik venninne. Alltid et eller annet jeg ikke kunne gå med, eller hvordan jeg hadde håret, osv. Hun sa til og med en gang: "jeg skjønner at guttene syntes du er søt, du er ikke pen, men veldig søt." Jeg måtte bare le, for jeg er ikke veldig pen. Men det var også en måte å slenge noe negativt. Jeg var singel, hun hadde kjæreste, og jeg fikk også mer oppmerksomhet enn henne. Og hvis jeg begynte å prate med noen så fant hun feil med de også, samme om jeg var intressert eller ikke. Så jeg orket ikke henne mer. Jeg hørte ikke på det hun sa, men orket ikke å forsvare andre og forholde meg til småkommentarene hennes hele tiden.

 

Det toppet seg vel da hun hele tiden hakket på min sønn. Hvis han hadde en leke og sønnen hennes ville ha den, var det min sønn som ble snakket til fordi han måtte dele. Joda, men min var 1 år, hennes var 3 år. Hvis min sønn gråt for noe måtte jeg prøve å roe sønnen min, men hvis hennes gråt var det stakkar lille, uansett hva det var. Min sønn hadde veeeeldig lite hår, han var veeeeldig lys i huden, ja han så nesten litt syk ut ifølge henne. Jeg sa aldri noe, men jeg fadet ut kontakten.

[Anonym bruker]

Jeg har (har hatt, blir det vel) ei slags venninne som bruker alle små filleting som påskudd til å kritisere. Men det er ikke utseendet, det er andre greier: Vi er utdanna innen nesten samme fagområde, men jeg er den av oss som har klart meg best i dette. Har lengre utdannelse enn henne, mer spesifikk utdannelse som gir meg bedre og flere oppdrag enn henne, får flere tillitsverv/styreposter osv.

 

Hun har åpenbart vondt for å godta dette, og vondt for å godta at hennes livssituasjon hindrer henne i å gjøre såkalt karriere. For hun "sliter" med alt mulig, er konstant "sliten" og har overtalt arbeidsgiveren til å akseptere at hun ikke kommer hvis hun har en dårlig dag; men hun tar likevel på seg stadig nye oppgaver, verv i lokalpolitikken, begynner på kurs, tar i mot utvekslingsstudenter i hjemmet osv.

 

Jeg har ikke tenkt over det før nylig at hun var misunnelig, men det blei tydeligere og tydeligere. Vi holdt bl a et kurs sammen, der jeg skulle snakke om et tema jeg har studert i _2 hele_ år. Da presterte hun å avbryte meg foran deltakerne, for hun hadde nemlig nettopp fullført et havlårskurs i samme emne, så hun ville bare få skyte inn ditten og datten.

 

På samme måte i flere sammenhenger der det er meningen at vi skal jobbe på lag med hverandre - hun benytter alle situasjoner til å kritisere hva jeg har gjort, enda jeg hver eneste gang har jobba dobbelt så hardt som henne. Jeg har resultater å vise til, men det er feil resultater, må vite! Selv har hun ikke gjort noe, stiller uforberedt, er møteplager og benytter aller helst plenumssituasjoner til å kritisere. Etterpå sier hun "Det er bare positivt ment! Du må IKKE ta det som kritikk!"

 

 

Så jeg har trukket meg ut av all samhandling med henne. Både vennskapelig og profesjonelt. Og heldigvis har alle som har måttet være i rom med oss to, sagt det samme til meg etterpå: De skjønner meg godt, og skjønner at jeg opplever det som mobbing.

 

Men alt i alt tenker jeg: det er ikke noe tap for meg. Hun har verken evner eller krefter til å hjelpe meg med noe, jeg trenger ikke henne for å fortsette med det jeg gjør. Hun, derimot, trenger meg mye mer - men den greina hun satt på har hun sagd av!

[Anonym bruker]

Jeg har (har hatt, blir det vel) ei slags venninne som bruker alle små filleting som påskudd til å kritisere. Men det er ikke utseendet, det er andre greier: Vi er utdanna innen nesten samme fagområde, men jeg er den av oss som har klart meg best i dette. Har lengre utdannelse enn henne, mer spesifikk utdannelse som gir meg bedre og flere oppdrag enn henne, får flere tillitsverv/styreposter osv.

 

Hun har åpenbart vondt for å godta dette, og vondt for å godta at hennes livssituasjon hindrer henne i å gjøre såkalt karriere. For hun "sliter" med alt mulig, er konstant "sliten" og har overtalt arbeidsgiveren til å akseptere at hun ikke kommer hvis hun har en dårlig dag; men hun tar likevel på seg stadig nye oppgaver, verv i lokalpolitikken, begynner på kurs, tar i mot utvekslingsstudenter i hjemmet osv.

 

Jeg har ikke tenkt over det før nylig at hun var misunnelig, men det blei tydeligere og tydeligere. Vi holdt bl a et kurs sammen, der jeg skulle snakke om et tema jeg har studert i _2 hele_ år. Da presterte hun å avbryte meg foran deltakerne, for hun hadde nemlig nettopp fullført et havlårskurs i samme emne, så hun ville bare få skyte inn ditten og datten.

 

På samme måte i flere sammenhenger der det er meningen at vi skal jobbe på lag med hverandre - hun benytter alle situasjoner til å kritisere hva jeg har gjort, enda jeg hver eneste gang har jobba dobbelt så hardt som henne. Jeg har resultater å vise til, men det er feil resultater, må vite! Selv har hun ikke gjort noe, stiller uforberedt, er møteplager og benytter aller helst plenumssituasjoner til å kritisere. Etterpå sier hun "Det er bare positivt ment! Du må IKKE ta det som kritikk!"

 

 

Så jeg har trukket meg ut av all samhandling med henne. Både vennskapelig og profesjonelt. Og heldigvis har alle som har måttet være i rom med oss to, sagt det samme til meg etterpå: De skjønner meg godt, og skjønner at jeg opplever det som mobbing.

 

Men alt i alt tenker jeg: det er ikke noe tap for meg. Hun har verken evner eller krefter til å hjelpe meg med noe, jeg trenger ikke henne for å fortsette med det jeg gjør. Hun, derimot, trenger meg mye mer - men den greina hun satt på har hun sagd av!

 

 

Mulig du har noe rett, men også svært mulig at du tolker ting i overkant negativt? Et halvårskurs kan dessuten inneholde mye nytt stoff av interesse, som ikke var pensum og kjent kunnskap tidligere. Det virker på meg litt som om problemet faktisk delvis kanskje er at du selv ikke er så flink til å takle innspill eller kritikk, eller se at noen kan ha noe konstruktivt å bidra med på ditt område om de ikke har helt den samme bakgrunnen som deg selv. Var du på et tidspunkt kanskje selv misunnelig?

 

Du fremstår en anelse hoverende og skadefro i innlegget ditt, og ser ut å mene at det naturligvis er berettiget siden denne personen i følge din fortolkning er så fæl. Men hvis dere er ment å jobbe sammen, så er det vel neppe greit for ledelsen at du lar dine personlige følelser gå slik ut over evnen din til å samarbeide og skape resultater?

 

Dessuten: Hvis "alle" er enige med deg, så må det i såfall bety at du har presentert din side av saken ovenfor disse "alle" og dermed fått dem til å legge merke til og tolke ting negativt, som de ellers kanskje ville ha tolket f.eks. som interesse eller behov for å vise at hun også kan noe siden dette også er hennes arbeidsområde.

 

Men hvis din negative oppfatning av hennes antatte dårlige hensikter, kompetanse og arbeidsevne på denne måten får lov til å bre seg via rykter i et arbeidsmiljø, da snakker vi i såfall om reell mobbing. Og da ikke av deg, men av henne.

[Anonym bruker]

Jeg har (har hatt, blir det vel) ei slags venninne som bruker alle små filleting som påskudd til å kritisere. Men det er ikke utseendet, det er andre greier: Vi er utdanna innen nesten samme fagområde, men jeg er den av oss som har klart meg best i dette. Har lengre utdannelse enn henne, mer spesifikk utdannelse som gir meg bedre og flere oppdrag enn henne, får flere tillitsverv/styreposter osv.

 

Hun har åpenbart vondt for å godta dette, og vondt for å godta at hennes livssituasjon hindrer henne i å gjøre såkalt karriere. For hun "sliter" med alt mulig, er konstant "sliten" og har overtalt arbeidsgiveren til å akseptere at hun ikke kommer hvis hun har en dårlig dag; men hun tar likevel på seg stadig nye oppgaver, verv i lokalpolitikken, begynner på kurs, tar i mot utvekslingsstudenter i hjemmet osv.

 

Jeg har ikke tenkt over det før nylig at hun var misunnelig, men det blei tydeligere og tydeligere. Vi holdt bl a et kurs sammen, der jeg skulle snakke om et tema jeg har studert i _2 hele_ år. Da presterte hun å avbryte meg foran deltakerne, for hun hadde nemlig nettopp fullført et havlårskurs i samme emne, så hun ville bare få skyte inn ditten og datten.

 

På samme måte i flere sammenhenger der det er meningen at vi skal jobbe på lag med hverandre - hun benytter alle situasjoner til å kritisere hva jeg har gjort, enda jeg hver eneste gang har jobba dobbelt så hardt som henne. Jeg har resultater å vise til, men det er feil resultater, må vite! Selv har hun ikke gjort noe, stiller uforberedt, er møteplager og benytter aller helst plenumssituasjoner til å kritisere. Etterpå sier hun "Det er bare positivt ment! Du må IKKE ta det som kritikk!"

 

 

Så jeg har trukket meg ut av all samhandling med henne. Både vennskapelig og profesjonelt. Og heldigvis har alle som har måttet være i rom med oss to, sagt det samme til meg etterpå: De skjønner meg godt, og skjønner at jeg opplever det som mobbing.

 

Men alt i alt tenker jeg: det er ikke noe tap for meg. Hun har verken evner eller krefter til å hjelpe meg med noe, jeg trenger ikke henne for å fortsette med det jeg gjør. Hun, derimot, trenger meg mye mer - men den greina hun satt på har hun sagd av!

 

 

Mulig du har noe rett, men også svært mulig at du tolker ting i overkant negativt? Et halvårskurs kan dessuten inneholde mye nytt stoff av interesse, som ikke var pensum og kjent kunnskap tidligere. Det virker på meg litt som om problemet faktisk delvis kanskje er at du selv ikke er så flink til å takle innspill eller kritikk, eller se at noen kan ha noe konstruktivt å bidra med på ditt område om de ikke har helt den samme bakgrunnen som deg selv. Var du på et tidspunkt kanskje selv misunnelig?

 

Du fremstår en anelse hoverende og skadefro i innlegget ditt, og ser ut å mene at det naturligvis er berettiget siden denne personen i følge din fortolkning er så fæl. Men hvis dere er ment å jobbe sammen, så er det vel neppe greit for ledelsen at du lar dine personlige følelser gå slik ut over evnen din til å samarbeide og skape resultater?

 

Dessuten: Hvis "alle" er enige med deg, så må det i såfall bety at du har presentert din side av saken ovenfor disse "alle" og dermed fått dem til å legge merke til og tolke ting negativt, som de ellers kanskje ville ha tolket f.eks. som interesse eller behov for å vise at hun også kan noe siden dette også er hennes arbeidsområde.

 

Men hvis din negative oppfatning av hennes antatte dårlige hensikter, kompetanse og arbeidsevne på denne måten får lov til å bre seg via rykter i et arbeidsmiljø, da snakker vi i såfall om reell mobbing. Og da ikke av deg, men av henne.

 

Og har du tenkt over at å si slike ting om henne til en mengde kolleger, i seg selv kan medføre at hun får mindre tillit hos andre, blir sliten av det og får større behov for å vise hva hun kan?

Ta dette opp med henne, tillitsvalgt eller ledelsen, slik at hun kan få vite hva som sies om henne og forsvare seg, og du få en avklaring etterpå gjennom tilbakemelding eller dialog.

åpenhet og klar kommunikasjon er alltid en god løsning.