Jeg har virkelig rota det til..

[Anonym bruker]

Det er 4 dager til termin. Vi har hatt masse samlivsproblemer i svangerskapet. Samboer vil ikke ha barnet, men har gått med på å gi det en sjanse. Jeg har siden dag en hatt en dårlig følelse i forhold til graviditeten og tilknyttning til barnet. Da jeg i utgangspunktet ikke heller er klar for å få barn. Vi er voksene begge to nærme 30. Vi har flotte jobber, utdannelser, hus, biler, båt og god økonomi. Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne ta i mot et barn. Og nettopp derfor tok jeg heller ikke abort.

 

Jeg har tenkt hele veien at jeg blir glad i barnet og at lykkefølelsen og gleden av å være gravid skulle komme. Det har den absolutt ikke gjort.

Jeg bare gråter og gråter jeg vil så indelig kunne glede meg over den lille jenta mi som ligger i inni magen å venter på å bli født. Men jeg klarer ikke.

 

Jeg har gått til jordmor annen hver uke hele svangerskapet samt at jeg har gått til psykolog for å bearbeide følesene mine. Men jeg klarer ikke glede meg. Jeg sover ikke, jeg spiser ikke, jeg er ikke sosial. Jeg har stengt meg inne. Mens jeg enda jobbet gikk det ok i hverdagen, og helgene var værst. Jeg jobbet frem til perminsjonen. Men nå når jeg er i permisjon og bare venter på at babyen skal komme, klarer jeg ikke takle følelsene. Jeg har helt angst, Gruer meg skikkelig til å bli mamma. Klarer ikke se noen lyspunkt rundt det,

 

Jeg føler meg skikkelig ensom, jeg føler at jeg er mislykka og at jeg ikke kommer til å klare å glede meg over barnet. Jeg er allerede inne i en depresjon, og aner ikke hvordan dette kommer til å gå når babyen kommer.

 

Nå har jeg atpåtil kranget med samboer, han er drit sur på meg. Jeg har ikke sovet i natt, og er livredd for at fødselen skal starte nå. Han er så sinna over en filleting og jeg har sakt unnskyld og alt, men han vil ikke snakke om det. Er bare drit sur.

 

Setter fødselen i gang nå, ender jeg med å føde alene. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg har rota det skikkelig til og at livet er helt ødelagt akkurat nå.

[Mamma til tre gutter]

off skjønner at du har det fælt.. men eg vil trur at alt ordner seg når snuppa deres kommer ut.. eg er 27 år, og venter min 3 om 13 dager.. og min mann er 30 år.. har aldri aldri aldri angret på valgnene vi har tatt med barna.. man blir aldri klar og vet aldri hva man går til.. men når man sitter der med verdens fineste baby faller ting på plass.. gi mannen din litt tid så skal du se at han mykner seg opp og blir en fantastisk mann og pappa.. men la han få lov, ikkje sett en stopper for han viss han vil prøve.. har lest en del her inne om overnervøse mammaer som vil kontrollere pappa ved bleieskift osv.. han og må få litt aleine tid med babyen... og da lover eg deg at pappa hjerte kommer til å blomstre... masse lykke til, dette kommer til å gå bra... hilsen ei som ble mamma som 21 åring i en litt ustabilt forhold men venter på nr tre og har vert gift i snart et år...

[Anonym bruker]

Kan dine følelser ha noe med din samboers motstand til barnet å gjøre? Synes han høres veldig barnslig ut. Hvem krangler med sin høygravide sambor rett før termin om filleting? Jeg ble gravid da jeg var 21 år, ingen av oss var klare i det hele tatt, spesielt ikke han. Jeg satt ned beinet da temaet abort ble tatt opp. Viste seg at han ble en super pappa. Han trengte bare litt tid. Bare ikke la han gjøre og si som han vil. Jeg ga faren valget. Enten er du her 100 % eller så kan du pelle deg vekk. Har ikke bruk for en liksompappa. Da har jeg det bedre alene.

[Ikkesåallerværst]

Huff.. Vet ikke helt hva jeg skal si, ettersom du allerede har gått i terapi, for det var det som hjalp meg (men problemene mine kom etter barnet var født). Men om du ikke er noe bedre, nesten verre, så burde du kanskje bytte terapeut ? Er du ærlig med terapeuten? Det virker jo også som om partneren din burde være en del av dette, han skaljo også knytte seg til babyen. Ellers kan jeg tipse deg å lese litt om circle of security, det er den type " terapi " jeg har fått. I månendene etter fødsel er man dessuten veldig mottakelig for terapi og endring, fordi man følelsesmessig er veldig åpen.

 

Fødser du alene vil jordmødrene gi deg ekstraservice, så det behøver ikke bli negativt sånn sett. Men man vil jo naturligvis ha med far til barnet.. Kan jo hende han kommer på bedre tanker.

 

Håper det blir bedre for deg! Husk at du ikke er den eneste som sliter med ambivalente tanker ifht det å få barn.

[C.L.H85]

Slapp av du har ikke rotet det til På meg høres dere begge to veldig usikre på situasjonen dere befinner dere i. Jeg hadde ikke spesielt store følelser for vesla når hun var i magen, jeg var bare gravid liksom. Opplevde det som kjedelig og fløy ikke rundt med skjelvende underleppe og tårevåte øyne hver gang jeg kjente spark. Husker jeg også stressa med tilknytning i magen og etter at hun hadde kommet. Hadde ikke noen overveldende morsfølelse når jeg hadde født, var bare glad jeg var ferdig. Eneste jeg følte den første tiden var en enorm ansvarsfølelse, redsel og stresset voldsomt med tilknytning... Noe som egentlig bare gjorde det verre(pluss litt lite søvn)

 

Det jeg kan si av erfaring er at den biten går seg til Du vil få de "riktige" følelsene, enten med en gang eller over tid. Det er viktig at du og samboer snakker om dette heeelt åpent. At dere begge forteller hverandre hva dere frykter, gruer dere til og "tabufølelser". At han i utgangspunktet ikke vil ha barn kan jo også endre seg, eller det kan bli verre. Sånt er vanskelig å si på forhånd. Når den lille har kommet kan dere jo dra på et sånt prep kurs? Det er noe helsestasjonen har for førstegangsforeldre som en hjelp med å takle et samliv og det å ha blitt foreldre

 

Bare fortsett med å gå til psykolog etter at vesla har kommet og du, hvis du føler at ting følelsesmessig ikke går etter boka;) Dere kan fint greie det, hvis dere begge går inn for at det skal funke og er ærlige med hverandre. Ikke bli sint på hverandre for hva dere føler, siden dere må kunne være hverandres bestevenner og ikke dømme. Dette skal gå bra skal du se

[Anonym bruker]

Takk for gode svar. Trenger litt trøst nå. Og godt å høre at det har ordnet seg for dere, selv om dere både var i ustabilt forhold og var unge. Jeg vet at mange av mine følelser kommer av at BF ikke ønsker barnet og har oppført seg som en skikkelig drittsekk i hele svangerskapet.

 

Alikevel trodde jeg ikke det skulle ha så stor innvirkning på meg og mine følelser. Jeg trodde gleden skulle komme. Men neida. Bare mer og mer frustrasjon. Jeg håper bare så indelig jeg klarer å knytte meg til barnet. Det eneste jeg vil er å gi det en trygg og god oppvekst med masse kjærlighet. Huff føler meg så mislykket nå.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Først vil jeg si at det å føde alene slett ikke er så ille og det var egentlig ganske så bra. Jeg skjønner at det er trist når det ikke er det du ser for deg, men med en såpass lite støttende samboer så er det kanskje greit å føde alene eller å alliere seg med en venninne, din mamma eller noen andre som kan bli med deg og som vil støtte deg igjennom en fødsel.

 

Jeg tror gså, som hun oppi her nevner, at dine følelser kanskje er som de er pga. din samboer. Du tar innover deg hans følelser og gjør dem til dine egne.

Har du noen du kan snakke fortrolig med, utenom det offentlige, som en god venninne som kan støtte deg før termin og når babyen kommer? Gode venninner er gull verd!

 

Lykke til og klem

[C.L.H85]

Takk for gode svar. Trenger litt trøst nå. Og godt å høre at det har ordnet seg for dere, selv om dere både var i ustabilt forhold og var unge. Jeg vet at mange av mine følelser kommer av at BF ikke ønsker barnet og har oppført seg som en skikkelig drittsekk i hele svangerskapet.

 

Alikevel trodde jeg ikke det skulle ha så stor innvirkning på meg og mine følelser. Jeg trodde gleden skulle komme. Men neida. Bare mer og mer frustrasjon. Jeg håper bare så indelig jeg klarer å knytte meg til barnet. Det eneste jeg vil er å gi det en trygg og god oppvekst med masse kjærlighet. Huff føler meg så mislykket nå.

 

At han har vært en drittsekk gjennom svangerskapet gjør selvfølgelig tingene verre. Er nok hans usikkerhet som går utover deg og det er urettferdig. Si at at du er like usikker, ambivalent som han når det kommer til dette, men nå er det ingen vei tilbake. Dere skal bli foreldre til en liten jente, som kommer til å elske dere uansett! Rare greier det der... Uansett hvor mange feil man kommer til å gjøre, vil barnet ditt tilgi deg og elske deg... Som jeg sa med tilknytningen så kommer det over tid for noen. Det gjorde det med meg og jeg fikk beskjed av både egne foreldre, lege og helsesøster at det er helt normalt. Det er jo et helt nytt menneske man skal bli kjent med. Selv trodde jeg at biologien fikset alt og ble skuffet når det ikke var sånn for meg Ta tiden til hjelp og bruk disse forumene til å lufte tanker, det hjalp meg Du kan få mye hjelp i barsel og småtrollforumene. Der opplever jeg at det er mange som vil hjelpe

[Tira]

Jeg hadde det også slik, men samboeren min ville veldig gjerne ha barn. Var deppa og engstelig hele svangerskapet. Selvfølgelig hadde jeg lysere dager hvor jeg gledet meg til å møte småtten, men det var faktisk unntaket. jeg var så usikker på evnen min til å inkludere noen i livet mitt i så stor grad, om jeg kkunne bli en god mor o.s.v... Var deprimert. Etter fødsel prøvde jeg hardt å gjøre og føle alt riktig, men hadde dårlig hell med det, så etter 3 uker kontaktet jeg helsestasjon, lege, og psykitarisk helseteam. Fikk hjelp og etter ca 6 mnd løsnet alt og jeg elsker ungen min mer enn jeg trodde var mulig.

 

Det går seg til, men du må prøve å instille deg på at det kan ta tid og at det ikke er noe galt med deg av den grunn. Det verste du kan gjøre er å dekke over det og late som ingenting for da blir det antagelig veldig vanskelig i lengden. Bra du allerede får hjelp. Ikke si ifra deg den før du føler deg på trygg grunn.

[Anonym bruker]

Jeg har vært veldig åpen om situasjonen til både venninner og mamma. De er alle veldig støttende, men det hjelper liksom ikke. Føler nesten at det bare blir mas med alle som skal bry seg, sende meldinger og ringe meg for å høre hvordan det går. Jeg kjenner jeg blir sliten av å blottlegge følelsene mine.

 

Samboer og jeg har ikke snakket mye om det kommer. Det er liksom tabu! Han blir bare sinna når jeg nevner barnet. Jeg satt med foten for noen uker siden. Sa at enten så velger du oss, men da må jeg ha deg 100% eller så velger du å gå. Vi endte opp med å gå til familievern kontoret. Har vært der 2 ganger nå. Skal imorgen også. Hvis han i det hele tatt blir med da. Nå som han er så sinna. Jeg har sakt at jeg er villig til å strekke meg langt for at vi skal holde sammen, og at han skal få tid til å kjenne på farsfølelsen. Men nå begynner jeg å tenke at vi kanskje har det best uten han. Han er jo ikke akkurat no støtte nå.

[Anonym bruker]

Å det er sÅ godt Å høre at det er flere som har hatt disse følelsene. Jeg føler meg jo som en forferdelig person som føler avsky slik jeg gjør. Det er ogsÅ sÅ godt Å høre at dere elsker barna deres over alt pÅ jord nÅ alikevel. Huff jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte i denne situasjonen. Med disse tankene og den den samboern som backer ut nÅr jeg trenger det som mest. Han er jo egentlig ikke sÅnn i det hele tatt. Tusen takk jenter:) Dere er fantastiske! HI

[C.L.H85]

Jeg har vært veldig åpen om situasjonen til både venninner og mamma. De er alle veldig støttende, men det hjelper liksom ikke. Føler nesten at det bare blir mas med alle som skal bry seg, sende meldinger og ringe meg for å høre hvordan det går. Jeg kjenner jeg blir sliten av å blottlegge følelsene mine.

 

Samboer og jeg har ikke snakket mye om det kommer. Det er liksom tabu! Han blir bare sinna når jeg nevner barnet. Jeg satt med foten for noen uker siden. Sa at enten så velger du oss, men da må jeg ha deg 100% eller så velger du å gå. Vi endte opp med å gå til familievern kontoret. Har vært der 2 ganger nå. Skal imorgen også. Hvis han i det hele tatt blir med da. Nå som han er så sinna. Jeg har sakt at jeg er villig til å strekke meg langt for at vi skal holde sammen, og at han skal få tid til å kjenne på farsfølelsen. Men nå begynner jeg å tenke at vi kanskje har det best uten han. Han er jo ikke akkurat no støtte nå.

 

 

Høres ut som sinnet kommer i veien. Han kan ikke påtvinges farsfølelse like lite som du kan påtvinges morsfølelse Men han er jo fortsatt der? Da må det jo være ett eller annet der som gjør at han blir.? Er han sinna fordi han ikke følte han ble hørt i denne avgjørelsen? Det er jo ikke noe vits i lenger uansett. Dere blir foreldre nå uansett hvor sint han er. Skummelt å gi råd når det kommer til samlivsproblemer, er liksom ikke utdannet til det Kanskje det er like greit at dere har en pause? At han har valget med å være med på fødsel men må ikke? Ta heller med deg mor eller en god venninne. Kan være at det hjelper med litt avstand fra alt, for dere begge?

[Anonym bruker]

Ja han er bitter for at jeg ikke gav han muligheten til å bestemme om vi skulle ha barnet eller ikke. Vi er ganske uenige her. Det er riktig at jeg aldri tok opp abort som et alternativ, men han sa heller aldri i fra til meg at han ville jeg skulle ta det vekk. Jeg mener at hvis det var så innmari krise at jeg var gravid, så burde han ha sakt no før det var for seint. Det gjorde han ikke. DIskusjonen kom ikke opp før jeg var 4 mnd på vei.

 

Vi har vært dumme begge to, som ikke har klart å kommunisere om dette. Men har som sakt blitt enige om at han skal prøve å se om det kan bli litt allrigth alikevel. Jeg håper så indelig det. Han har lovet meg å bli med på fødselen, men etter krangelen i går så er det lite håp. Han er langsinna.... Huff, jeg klikker snart!

[C.L.H85]

Ja han er bitter for at jeg ikke gav han muligheten til å bestemme om vi skulle ha barnet eller ikke. Vi er ganske uenige her. Det er riktig at jeg aldri tok opp abort som et alternativ, men han sa heller aldri i fra til meg at han ville jeg skulle ta det vekk. Jeg mener at hvis det var så innmari krise at jeg var gravid, så burde han ha sakt no før det var for seint. Det gjorde han ikke. DIskusjonen kom ikke opp før jeg var 4 mnd på vei.

 

Vi har vært dumme begge to, som ikke har klart å kommunisere om dette. Men har som sakt blitt enige om at han skal prøve å se om det kan bli litt allrigth alikevel. Jeg håper så indelig det. Han har lovet meg å bli med på fødselen, men etter krangelen i går så er det lite håp. Han er langsinna.... Huff, jeg klikker snart!

 

 

Off skjønner det klikker snart. Utrolig dumt at han skal sitte å bære nag over noe som uansett ikke er å gjøre noe med nå uansett. Han hadde like stort ansvar med å la sine meninger bli hørt. Det er ikke du som skal måtte ta ansvar for om hans meninger kommer frem eller ikke. Kanskje du skal bo hos en venninne noen dager? Slik at han får en mulighet(du også) til å kjøle seg ned? Kanskje savne hverandre litt ? Siden han ikke greide å ta et standpunkt tidligere, beskylder han på en måte deg for situasjonen. Og ja begge har sikkert gjort feil, men da er det på tide at han ser at det egentlig ikke har noe å si akkurat nå. Man må gjøre det beste ut av situasjonen. Begge må gå inn for å få det til å fungere, ikke bare du. Kan ikke være sånn at du skal ta hensyn til hans følelser hele tiden. Heller ikke riktig at det alltid er du som skal si unnskyld. Kanskje på tide å sette ned foten? Si at du orker ikke dette mer fordi du prøver å forberede deg på å bli mor, om du er klar eller ikke. Dra bort for noen dager også ringer du han hvis fødsel setter i gang, da har han jo valget. Snakk med moren din om at hun har fødselsvakt og kanskje må bli med Ikke vær redd for å bruke moren din eller venner. De må kunne være der for deg når du har det vanskelig. På tide å være litt egoist selv