Barn eller barnebarn?

[Anonym bruker]

Jeg er i en situasjon hvor jeg må velge om jeg vil ha kontakt med sønn eller barnebarn. Foreldrene har aldri hatt noe forhold. Barnet er født og kan ikke noe for situasjonen. Er det riktig å være der for et uskyldig barn eller å være der for min sønn som ikke ønsket å bli far? Jeg kan ikke velge hva han skal gjøre, uansett om jeg er enig eller ikke, men burde ikke jeg også få et valg?

 

Noen synspunkter?

[☆☆☆]

Som du sier, barnet har ikke noe valg. Om sønnen din velger bort barnet sitt, tar han nesten valget for deg...

[Anonym bruker]

Jeg er i en situasjon hvor jeg må velge om jeg vil ha kontakt med sønn eller barnebarn. Foreldrene har aldri hatt noe forhold. Barnet er født og kan ikke noe for situasjonen. Er det riktig å være der for et uskyldig barn eller å være der for min sønn som ikke ønsket å bli far? Jeg kan ikke velge hva han skal gjøre, uansett om jeg er enig eller ikke, men burde ikke jeg også få et valg?

 

Noen synspunkter?

Hvordan har du oppdratt ett barn til å ikke ville vite av sin egen unge?

[Major HotLips Houlihan]

Jeg er i en situasjon hvor jeg må velge om jeg vil ha kontakt med sønn eller barnebarn. Foreldrene har aldri hatt noe forhold. Barnet er født og kan ikke noe for situasjonen. Er det riktig å være der for et uskyldig barn eller å være der for min sønn som ikke ønsket å bli far? Jeg kan ikke velge hva han skal gjøre, uansett om jeg er enig eller ikke, men burde ikke jeg også få et valg?

 

Noen synspunkter?

Hvordan har du oppdratt ett barn til å ikke ville vite av sin egen unge?

 

Som om man kan bestemme hvordan barnet skal bli som voksen?!?! Slemt sagt av deg!

 

Huff, for en vanskelig situasjon, HI. Jeg kan godt skjønne at dette er utrolig sårt for deg, tenk å måtte velge mellom barn eller barnebarn... Det er vanskelig å mene noe om dette og jeg kan bare si hva jeg tror jeg ville gjort. Jeg tror jeg hadde tatt kontakt med mammaen og barnebarnet, om så bare for å ønske velkommen til verden og la mammaen få vite at jeg er der og bryr meg, og snakket med henne om den vanskelige situasjonen. Også ville jeg håpet på at sønnen min tok til vett! Lykke til!

[Lady lovely locks]

Jeg er i en situasjon hvor jeg må velge om jeg vil ha kontakt med sønn eller barnebarn. Foreldrene har aldri hatt noe forhold. Barnet er født og kan ikke noe for situasjonen. Er det riktig å være der for et uskyldig barn eller å være der for min sønn som ikke ønsket å bli far? Jeg kan ikke velge hva han skal gjøre, uansett om jeg er enig eller ikke, men burde ikke jeg også få et valg?

 

Noen synspunkter?

Hvordan har du oppdratt ett barn til å ikke ville vite av sin egen unge?

 

Er det mulig folk mener tydeligvis at man skal stå fult ut ansvar lig for barnas adferd gjennom hele livet. Barn er mennesker ikke robboter som kan programeres.

 

Jeg vil nok valgt å ha kontakt med barnebarnet hvis du har mulighet. Kanskje sønnen din kommer på bedre tanker etterhvert.

 

Foreldrene mine var avlastingshjem for en gutt som bodde i fosterhjem. Gutten hadde ikke kontakt med foreldrene, men besteforeldrene på mammans side hadde god kontakt med han. Dette var kjempe positivt for barnet.

[Anonym bruker]

Må du nødvendigvis velge en av dem. Kan du ikke si til sønnen din at du er glad i han og vik være der for han, men at du også ønsker å være der for barnebarnet ditt? Er dessuten mammaen åpen for å ha deg i barnets liv?

[AnitaLilja]

Veldig enig i det Leona med 2 rosahjerter skriver. For selv om faren til barnet velger å ikke han kontakt med barnet, så er det sikkert viktig for både barnemoren og barnet selv å vite at h*n har en familie til tross for at far velger å ta avstand. Og det går jo an å kombinere det å være der for barnebarnet ditt og sønnen din samtidig. Du kan støtte sønnen din i sin avgjørelse, men gjøre det klart at dette er noe som gjelder for han og ikke deg. Det er jo ikke så at du skal steppe inn og prøve å erstatte han som far, du rett og slett bare stiller opp som den bestemoren du faktisk er

 

Uansett hva det blir til så er det sikkert ingen lett eller koselig situasjon du er i, og kan tenke meg det kanskje blir en vanskelig tid framover med det første. Ønsker deg masse lykke til, håper det ordner seg til det beste for alle parter til slutt!

[C.L.H85]

Du trenger vel strengt tatt ikke velge det ene eller det andre? Jeg ville snakket med sønnen min å forklart at det er viktig for meg å være en del av evt. barnebarnets liv, hvis det lar seg gjøre. Nå vet ikke jeg hvor gammel sønnen din er, men han er kanskje ung og tar en overilt avgjørelse? Kan jo hende at når tanken modnes over tid at han vil ha kontakt med barnet og da kan jo du være et viktig mellomledd?

 

Selv ville jeg kontaktet moren til barnet og tilbydd meg som farmor Si at jeg gjerne vil ha kontakt med barnebarnet og være til hjelp hvis hun trengte det. En god dialog hvor dere er åpne mot hverandre og viser hverandre respekt. Uavhengig av at sønnen din velger bort barnet sitt, så er jo du farmor! Gratulerer

[Lettie]

Uff, så kinkig situasjon

Jeg ville uten tvil blitt en farmor for barnebarnet, og håpet at sønnen min etter en tid ville forstå valget mitt og kanske også ville ha noe med barnet å gjøre.

[beste...]

Tusen takk for mange fine svar

 

Det har seg sånn at denne situasjonen har vart en stund. Jeg lurer ofte på om jeg tok rett valg, samtidig som jeg innerst inne tror jeg gjorde det.

 

Min sønn og jeg har alltid hatt er nært bånd og støttet hverandre i tykt og tynt. Hvorfor han reagerer som han gjør ang dette klarer jeg ikke forstå. Men allikevel kan ikke jeg velge for han. Like lite kan han velge for meg, noe han dessverre prøver å gjøre.

 

Jeg har fått valget enten han eller barnet. Derfor kan jeg dessverre ikke ha kontakt med begge. Da må jeg evt leve et dobbeltliv.

 

Jeg har kontakt med barnebarnet og har blitt veldig glad i han. Jeg får lov av moren og ta han med meg fordi hun ser at vi koser oss sammen, og han er glad og fornøyd når jeg har hatt han med meg.

 

Min sønn har alltid vært omtenksom, men utrolig sta i denne situasjonen. Han vil ikke prate om det. Svarene deres hjelper meg og føle meg tryggere på at jeg gjorde rett. Samtidig må det være en grunn jeg ikke forstår til denne sterke reaksjonen, vil jeg tro...

[Anonym bruker]

Jeg ville gjort som deg.

 

Ville fortalt sønnen akkurat hvor vondt det gjør at han setter et slikt ultimatum, at jeg savnet han og veldig gjerne vil være i livet hans. Men i akkurat denne saken kunne jeg ikke støtte han i valget han har tatt, det er viktig for meg å være der også for barnebarnet som trenger en farmor i livet sitt.

 

Det er vanskelig å avvise sin egen sønn, men han er voksen og har tatt et valg du ikke er enig i. Barnebarnet er helt uskyldig i dette og har på ingen måte tatt et eget valg, barnet er glad i og trenger farmoren sin så det blir umulig å velge bort den lille.

 

Forhåpentligvis våkner sønnen din opp etterhvert og ser dette selv, akkurat nå ser han vel bare sin egen bitterhet over å bli pappa når han overhodet ikke hadde noe ønske om det. Han kan likevel ikke fortsette å straffe både barnet og mammaen sin for at dama ikke tok abort, det ser han antagelig selv etterhvert.

[beste...]

Jeg håper og tror du har rett. Kanskje han en dag til og med vil være glad for at jeg gjorde som jeg gjorde?? ...at han også får et forhold til han og blir glad i han. Jeg håper det ender sånn en dag, men først og fremst håper jeg vi kan få kontakt igjen selv om jeg valgte å være bestemor.

[Anonym bruker]

Jeg har to barn som nesten ikke ser pappan sin, men farmor og farfar har de ukentlig kontakt med og ett veldig godt forhold til. Jeg syns det også er veldig hyggelig og ser at alle stortrives med slik det er.

 

Pappan til ungene mine har begynt å komme krypende ut av skallet sitt, jeg tror han har skjønt at han tok ett vedig egoistisk valg for endel år siden da han valgte å bryte kontakten med sine barn. Han prøvde å true sin familie med at det var enten han eller ungene, men i famlilien var det ingen som trengte en tenkepause engang, der gikk ungene først. Nå er det ikke han som følger de i bursdager eller andre ting de er med på i hans familie, men det er meg. Om han ønsker å være der så får han være der, men han får klar beskjed at ungene og evt jeg er der når han blir bedt, så hva han velger er hans valg.

Vi har en fantastisk familie, vi er nok utrolig heldige. Jeg føler meg som endel av familien der enda, og de kommer alltid til å være min familie selv om vi ikke er helt familie lenger. Men for meg så stiller min familie, mine barns familie, min nye manns familie og mine ste-barns familie likt.

Annen hver jul er ungene hos oss, den andre julen feirer de sammen med farens familie. Ikke alltid faren har feiret med de for å si det slik, men det er farmor og farfar som har de den julen, så dukker pappan opp så er det bare en bonus for ungene. Han har som sagt begynt å snu litt.

 

Hadde mine barn kommet med slik hadde jeg valgt barnebarna forran mine egene barn. Har de klart å lage ett barn, får de selv stå for det. Jeg vil gjøre det best mulig for barnebarna, ungene mine er store nok til å stå for sine egene ting og klarer seg selv.

[beste...]

Jeg syns det er en fin historie du forteller. Det virker som du og pappan har hatt et forhold, i.o.m. du sier barna? Jeg syns ikke det hadde vært noe vanskelig valg i et sånt tilfelle. Mitt barnebarn er født etter en kveld på byen. Jeg visste ikke om han før han var året. For all del, han er like verdifull uansett. Men jeg tenker at hele situasjonen når det gjelder forholdet til min sønn og barnebarn blir litt annerledes.

 

Egentlig visste jeg med det samme jeg hørte om han at jeg måtte ha kontakt. Samtidig føler jeg at jeg svikter min sønn. Jeg kan jo prøve å sette meg inn i situasjonen. Hvis jeg hadde "hatt meg" på byen, angret og ville glemme hele greia. Det ville ikke vært så morsomt hvis jeg da hadde måttet få et barn mot min vilje med denne mannen. Allikevel mener jeg at det er hun som går med barnet i egen kropp som må ta det endelige valget. Jeg må da velge, i mitt tilfelle, enten sønn eller barnebarn. Hadde jeg kjent mor og barnebarn fra før hadde valget vært lett.

 

Men uansett hvordan et barn blir til, så trenger de familien sin rundt seg. Barnet er den eneste som ikke har noe valg og som er helt uskyldig opp i dette. Derfor valgte jeg barnebarnet selv om dette er vondt.

 

Jeg er forresten veldig glad for, oppi alt sammen, at jeg ser hun er en flink og ansvarsfull mor til barnebarnet mitt.

 

Uansett om starten var annerledes enn din, så håper jeg at alle mine barn, barnebarn og jeg kan få et godt forhold igjen vi også, og være til støtte for hverandre alle sammen! (Forholdet til de andre barna er heldigvis fortsatt bra).

 

Jeg er også enig med deg at hvis de har klart å lage et barn, så bør de stå for det og ta ansvaret det innebærer. Det er allikevel godt å få andres synspunkter i denne saken.

[Anonym bruker]

Jeg håper og tror du har rett. Kanskje han en dag til og med vil være glad for at jeg gjorde som jeg gjorde?? ...at han også får et forhold til han og blir glad i han. Jeg håper det ender sånn en dag, men først og fremst håper jeg vi kan få kontakt igjen selv om jeg valgte å være bestemor.

Hvor gammelt er barnet? Har vært borte i en liknende situasjon, hvor barnefar ikke fortalte noen at han hadde fått et barn og moren hans fikk vite det av noen som kjente barnemoren da barnet var noen uker gammelt.

Barnefaren sa det samme til sine foreldre som din sønn har sagt da de valgte å ha kontakt med barnebarnet. Det er en trasig situasjon for alle parter, men et uskyldig barn skal ikke lide for voksnes dumskap.

Jeg hadde noen samtaler med barnefaren, og etterhvert begynte han å snu og sakte men sikkert nærmet han seg barnet og i dag har de et flott forhold.

Så det finnes håp :-) Du har uansett valgt helt riktig.

[...gull...]

Jeg kan jo svare, jeg som står i barnets mor sine sko. Ble gravid etter en fuktig natt på byen, ingenting jeg er veldig stolt av den dag i dag, men barnet er kommet og jeg syntes det var viktig at barnefars familie fikk ha kontakt selv om far ikke var interessert. Nå vet jeg ikke hva min barnefar sa til sin mor, men jeg og farmor fant raskt ut at vi kunne holde kontakten. Farmoren og min sønn har et kjempebra forhold nå og hun er en veldig stor støtte for meg når far ikke er tilstede.

 

Jeg synes du har tatt en flott valg, selvom det føles tungt at din sønn ikke vil involvere seg. Men en dag kanskje han tar til fornuft og vil ha kontakt med barnet, og da er det bare sin far barnet lærer å kjenne og ikke en hel familie og slekt.

Endret 14. juni 2012 av ...gull...

[Gjest Filifjonka]

Jeg mener at du har valgt riktig, HI. Jeg vil også gjerne poengtere at her er det ikke du som velger bort sønnen din, det er sønnen din som velger bort deg fordi du ikke gjør som han vil.

 

Det han gjør når han sier at du må velge mellom barnebarnet ditt og sønnen din, er egentlig at han truer deg: Gjør som jeg vil, ellers forsvinner jeg ut av livet ditt. Og så dytter han samtidig skylden over på deg, ved å fremlegge det som at du må ta et valg. Når det i realiteten er han som kommer med et ultimatum.

 

Du velger ikke bort sønnen din, du velger å ha kontakt med barnebarnet ditt. Og det er et riktig valg, etter min mening. Og som en følge av det så velger sønnen din bort deg.