Har vært kjempe bekymret i helgen..

[lowe+spire]

Jeg gjorde noe veldig dumt på fredag, jeg leste en blogg om ei som opplevde at babyen døde i magen 1 mnd før termin. Alt hadde vært helt fint helt opp til babyen plutselig ikke sparket lenger. Skulle ALDRI ha lest dette, jeg ble så utrolig redd for at det skal skje meg, det var så trist å lese! Så nå har jeg brukt hvert ledige øyeblikk i helgen til å dytte på magen og drikke kald sukkerholdig saft for å få kontakt med lillegutt i magen, han har sparket og dyttet i vei (heldigvis), men jeg har hatt en vond klump i magen for det om. Tenkt tanker som: sparker han ikke mye svakere nå enn det han har gjort tidligere? Var det et spark eller er det bare jeg som tuller? Har jeg ikke litt vondt i magen nå, sånn øm? Samboeren min måtte hele tiden komme å kjenne han også. Hjelper jo ikke at jeg har morkaken på fremre livmorvegg, slik at noen av dultene fra lillegutt er svakere enn andre. Utrolig slitsomt å gå rundt å være så bekymret! Er det noen andre som har det slik?

[tingeling<3]

Jeg skjønner hva du mener. jeg prøver å styre unna sånne innlegg...

[lowe+spire]

Ja, jeg har fått forbud fra samboeren mot å lese flere slike innlegg. Aldri, aldri igjen!

[Celcius73]

Synes du skal unngå å lese slike innlegg. Du skal selvsagt følge med på babyen og huske på at babyen er ikke like aktiv hele dagen, den sover i lange perioder og nå fremover. Og den har dager der den er mindre aktiv, eller ligger med ryggen ut, slik at du ikke kjenner spark så godt.

[VinterSol+2]

jeg har jo opplevd å miste et barn i magen. og har venner som har mistet på termin.

 

selvfølgelig er man nervøs. selvfølgelig er man redd.

 

men vet du hva? å være forelder handler mye om akkurat det der. at man har fått en gave i livet, som er mer verdt enn alt annet i hele verden. du kommer alltid til å være bekymret. for om de har det bra. for om de har vondt i øret, får i segnok mat, om de har venner nok på skolen, for at de skal lære seg å kjøre moped, for om de kanskje ikke er så fornøyd med alt i livet, fordi du ønsker dem bare alt det beste og ikke noe vondt i livet.

 

 

men du må bare lære deg å fokusere på den andre delen av det, og ikke la bekymringene ta overhånd. det er vanskelig til tider. og jeg tror de fleste mødre kan skrive under på at man har grått mang en tåre for "fjollete" ting.

 

men det viktige er å faktisk være glad for det man har, og ikke livredd for alt som KAN skje. fordi det å leve er en risikosport av dimensjoner.

 

 

jeg har stadig vekk vondt i magen. redd for ungene. redd for mannen. redd for meg selv.

som mamma blir man litt sånn småhysterisk.. en kul i puppen? "tenk om det er kreft! tenk om ungene mine må vokse opp uten mamma?"

mannen er fem minutter for sent ute? "tenk om han har kræsjet?"

en unge hoster på natta; "astma? lungebetennelse? cholera?!" osv.

 

men fornuften din, den sier deg at det ikke er noe å være redd for, sant? noen ganger må man bare høre på den fornuften, og undertrykke følelsene. og fokusere på alle de tingene man har å være glad for i stedet.

 

klem til deg!

[lowe+spire]

takk for kloke ord VinterSol+2