Jeg er så lei meg...

[Anonym bruker]

Mannen min er så ustabil.. Han går fra å være verdens beste til å bli verdens mest ego og irritable mann.. Han er psykisk syk og går hjemme hver dag. Gjort det i mange år nå..

I det siste har det bare toppet seg.. Alt er feil med meg.. Jeg har blitt deprimert.. Lagt på meg mye de siste årene og føler meg ikke attraktiv.. Har nesten kuttet ut alt sosialt liv.. Orker ikke og tror som regel at folk har nok med seg selv og ser på meg som et ork.. Orker ikke de sosiale settingene der man skal pynte seg og drikke vin og gå ut osv.. For jeg har aldri noe å ha på meg, og håret mitt er veldig stygt og gliste med lang ettervekst..

 

Følte jeg klarte å overleve og ha det godt så lenge jeg og mannen var glad i hverandre.. Da klarte jeg å holde hodet over vannet... Eller i de periodene da han var borte på reise og jeg kun hadde meg og ungene å forholde meg til..

 

Men nå er vi ikke på bølgelengde lenger.. Begynte med at han ikke ville legge seg samtidig som meg.. Og når han en sjelden gang ville det, så ville han ikke ha sex.. Forsto jo selvfølgelig at det var pga vekta mi.. Og fikk ham til slutt til å innrømme det..

 

Stemningen i huset har bare blitt mer og mer amper.. Jeg er deppa og går rundt med selvmordstanker.. Orker ikke gjøre mer enn det mest nødvendige.. (får ungene opp, får på dem klær og får i dem mat og får de på skolen/bhg. Henter noen av dem, lager middag, passer på lekser)

 

Og han går rundt og er sint fordi jeg ikke orker noe.. Har nettopp vært sykemeldt i en periode.. Og den dagen jeg da hadde fri fra jobb så tok jeg så og si alltid husvasken.. Det gjør han så og si aldri selv..

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette.. Føler at livet er så uutholdelig sånn det er nå.. Føler jeg går å tripper og er livredd for at han skal bli sint og vi skal krangle igjen.. Da kommer alltid de vonde tankene om at jeg ikke orker livet mer..

Har på mange måter lyst å forlate ham, men føler tapet blir så stort.. Huset og hjemmet vi har skapt sammen.. Familien til ungene...

 

 

 

[Anonym bruker]

Får mannen din behandling? Det virker som om han har et stort behov for dette. Det kunne kanskje du også trengt, om ikke annet så for å innse at det ikke er DEG det er noe galt med, men HAM. Det er dumt av deg å la ham dra deg ned i den depressive dritten, og jeg lurer litt på hvorfor du sier at tapet blir så stort dersom du forlater ham. Huset og hjemmet dere har skapt sammen kan bestå, men en mor somer mer oppegående og lykkelig enn på lenge! Familien til ungene vil vel bestå selv om du ikke er sammen med faren dems? Vet ikke om noen familier som har stengt døra for barna selv om det er brudd i bildet.

 

Søk hjelp! Du kan begynne med din lokale helsestasjon eller bestille deg en legetime, han/hun vil forstå og veilede deg videre. Om ikke du gidder å gjøre det for deg selv, så gjør det i alle fall for barna dine!

[Anonym bruker]

Huset og hjemmet du har nå virker ikke som noe du kommer til å tape på, du vil miste det ja, men noe tap blir det jo ikke akkuratt. Og du klarer fint å skape deg et nytt hjem med ungene, om det ikke er ditt eget hus med det første så leier du . Det er også et hjem! Og ungene er mye mer tilfreds med det enn om de så bodde på slottet, det er jeg sikker på.

Nå må du faktisk tenke på DEG SELV, det vil ungene dine også vinne på!

Sånn som du beskriver mannen din så vil han nok ikke bli "god" med det første! Tenk på deg selv og ikke finn på unnskyldninger for han, som at han er psykisk syk og derfor oppfører han seg sånn. Det er ikke ditt problem!

[Mrs Smith]

Huff får så vondt på dine vegne...

 

Det er helt klart at mannen din trenger hjelp. Hvorfor går han hjemme? Får han behandling /medisinering ?

 

Så deg, her må du ta tak ! Tenk på deg selv nå, om du ikke forlater mannen din, så ta tak likevel !

Gå til fastlegen din, få evt henvisning til psykolog, prøv coathing eller kurs for å ta tak i vektproblemet ditt.

 

Jeg er 100%sikker på at det i seg selv ikke er grunnen til at mannen din ikke

vil ha sex! Han kommer med unnskyldninger, helst så er det pga hans egen depresjon.. Han har det helt sikkert ikke enkelt han heller, men enhver er ansvarlig for sitt liv, så han må ta ansvar for seg selv, ellers blir bare du mer og mer dratt ned i 'dritten'.

Du mister selvtillit og tror det e deg det er galt med, og det er det jo ikke..

 

Gjør noe hyggelig for deg selv, gå til frisør, kjøp noen nye klær og start opp trening, du kommer helt sikkert til å føle deg bedre... Når du har det bedre med deg selv så bygger du selvtillit og styrke til å ta en avgjørelse. Kanskje det beste for deg og ungene er å flytte for derre selv ?

 

Klem

Endret 10. juni 2012 av Mrs Smith

[Anonym bruker]

Slik jeg leser innlegget ditt, HI, så har du i mange år levd med en psykisk syk mann som ikke bidrar særlig i hjemmet, og som ikke har blitt bedre, heller mer ustabil og vanskelig å ha med å gjøre...

 

Hadde mannen din gjort noe aktivt for å bli bedre selv, bidratt i hjemmet så mye han greier og også støttet DEG tross sin egen sykdom, da hadde jeg sagt at du burde finne hjelp til dere begge... Men innlegget ditt gir meg bare følelsen av at du må komme deg unna Nå mens du fremdeles har krefter til det! Hvis mannen din har vært som han har vært og stadig blitt mer ego og vanskeligere å ha med å gjøre, da kommer han til å psyke deg enda lengre ned, han kommer ikke til å snu og plutselig bli en du kan støtte deg til og stole på av seg selv. Det virker heller som om han faktisk er med på å trykke deg ned for at du skal komme ned på hans nivå. Dessverre er det noen som føler seg bedre selv ved å få andre til å føle seg verre....

 

På meg virker det som om mannen din i dag i all hovedsak er en stor belastning for deg. Et hjem skal føles trygt og godt, det skal ikke være et sted du blir psyket ned av en ustabil person som ikke hjelper deg nok i hverdagen.

Hvis du kommer deg bort, HI, så vil du kunne komme hjem til ditt hjem, et hjem hvor du bestemmer, hvor ingen hisser seg opp over ting som ikke er noe å kritisere, du slipper å rydde opp, vaske for og serve en annen voksen som bare gir deg dårlig selvtillit, du slipper å ha utryggheten med å ikke vite hvilken sinnsstemning han er i i dag - eller om en time.

I ditt eget hjem vet du at det er harmoni, ingen unødvendig krangling, ingen som gir deg urimelige negative tilbakemeldinger på deg som person.

 

Barna dine vil faktisk også få det bedre om DU får det bedre! Slik du har det i dag risikerer du å ikke være en stabil omsorgsperson for barna dine - og mannen din er det jo ikke. Så kom deg ut og bort fra denne mannen, skap ditt eget liv, og vær den moren som du vet du kan være for barna dine når du ikke psykes ned av en psykisk syk person.

 

Nr 1 - skaff deg hjelp selv, alternative kan være familievernkontor, helsestasjon, lege, psykolog. Dette må du gjøre Nå, for det er alvorlig når du innimellom går med selvmordstanker pga situasjonen du er i. Du er den som er best skikket å gi barna dine omsorg, hvis du går bort vil barna sitte igjen med en ustabil far som ikke greier å ta vare på seg selv en gang. Så skaff deg hjelp Nå. Bestem deg for å sette i gang i morgen!!!

 

Nr 2 - sett i gang prosessen med å finne deg et sted å bo, få gjerne hjelp til å finne ut hvilken praktisk og/eller økonomisk støtte du kan få om du trenger det.

Nr 3 - hvis mannen blir urimelig, skaff deg advokat og la kontakt hovedsaklig gå gjennom denne.

 

DU fortjener bedre enn det livet du har med denne mannen, HI. BARNA dine fortjener å ha det bedre enn de har det når de bor i en familie hvor far psyker ned mor.

 

Se på det du skriver - du har fått selvmordstanker pga den situasjonen du lever i, du får ingen støtte, bare nedpsyking hjemme..... Ved å skrive det du har gjort har du vist at du egentlig ønsker å ta tak i situasjonen og få et godt liv. Sett i gang og gjør det allerede i morgen!!!

 

Kanskje gjør du faktisk mannen din også en tjeneste ved å skape ditt eget liv. Det vil tvinge ham til å ta tak i sitt eget liv også (eller la være).

 

Ta tilbake ditt eget liv, HI, og gjør det Nå. Dette greier du!