Barns reaksjoner i forbindelse med samlivsbrudd

[Anonym bruker]

Hvordan reagerte deres barn?

 

Sist uke flyttet mannen ut. Vi har hatt det tøft lenge. Vi har ikke kranglet noe særlig, men det var en hendelse hvor han ble veldig, veldig sint foran ungene og da erkjente jeg at dette ikke ville gå lenger. Siden har det vært temmelig kjølig, fra min side hvertfall.

Han har et sterkt temperament og under meklingen sa mekleren at det helt klart var til det beste for barna at vi avsluttet samlivet. Mannen ønsker ikke dette. Det er jeg som har fått nok av sinnet og manipuleringen hans.

 

Jeg var den som fortalte barna det. Han nektet. Jeg tenkte at det da var bedre at de hørte det fra en rolig voksen, enn at begge sa det mens han var sint/gråt/emosjonelt opprørt.

 

Eldste på 10 år trakk nærmest på skuldrene og lurte på hvem av oss som skulle ha den nye bilen.

Mellomste på 7 år brydde seg heller ikke. "å ja". Han har hatt daglige uhell i trusa det siste halvåret, men etter faren dro har han ikke hatt et eneste uhell. Det er jo tydelig hjemmesituasjonen som har gjort ham så utrygg at han har hatt uhell.

Yngste på 2 år forstår jo ikke dette, men jeg har merket endringer i atferden der også. Yngstemann er ikke så klengete på meg lenger og sover bedre om natten.

 

Min kommende eksmann har tryglet meg, grått og bedt. Han skal endre seg, han skal slutte å bli sint, slutte å manipulere meg. Etter jeg har gjennomskuet ham og fått styrken til å gå, så er det ikke måte på alt han skal gjøre.

Papirene jeg gjorde klar har han gjemt. Det er jo bare å lage nye... men om han signerer, er uklart.

 

Dette er vondt å gå gjennom, særlig når han ber så pent. Men uansett hvor mye han endrer seg, hvor lenge vil det vare? - og dessuten har oppførselen hans mot meg gjennom mange år gjort at jeg kun føler forakt for ham. Tanken på å fortsette samlivet med ham gjør meg dårlig.

Etter han dro, så har jeg følt meg så fri. Selv med eneansvaret som følger med, jeg føler meg uforskammet glad og fri. Han var innom her tre dager etter han dro, og knapt nok en halvtime etter han kom, hadde jeg lyst til å sette meg ned og grine.

 

Han forstår ikke, eller vil ikke forstå. Jeg vakler litt når han gråter (han vet akkurat hvike knapper han skal trykke på), men barnas reaksjon på samlivsbruddet sier meg at det er riktig. Hadde det ikke vært naturlig med større sorg om det var feil å bryte?

[holahopp]

jeg husker når foreldrene minefortalte meg og søstra mi det så syns voksne det var litt gøy for da fikk vi to rom osv osv. sorgen er der men å snakke om det tar litt tid...jeg husker jeg og søstra mi snakket om det men ikke foreldrene våre pga vi ville ikke såre dem. vi var 11 og 7 år

[nerdybirdy]

Hei,

Ville ikke brukt barnas reaksjon på bruddet som en markør for om ditt valg var/er riktig. Som det skrives over her, er barn utrolig loyale, og rett for å såre foreldrene sine. Du skriver at du føler deg fri og glad. Dette er positivt for deg!

Dersom (tenk utopia) han faktisk hadde endret seg, og sluttet med manipulering, og sinne, hadde du villet hatt et forhold med han? Dersom svaret er ja, kan dere prøve terapi (han alene+ dere sammen) uten at dere bor sammen, og se hvordan dere fungerer som kjærester en liten stund? Selvfølgelig uten å involvere barna i dette!

Dersom svaret er nei, har du uansett truffet riktig valg, og kan nå fortsette ditt nye liv, fri fra den situasjonen du har vært i.

Lykke til

[Flate pupper]

Jeg ville absolutt ha brukt barnas reaksjoner på bruddet som en markør for om valget ditt var riktig! Selvsagt ikke det ene og alene, men en viktig pekepinn er det likevel. Og ja, selvsagt kommer sorgen snikende og må bearbeides - et brudd er et brudd. Jeg uttaler meg på det grunnlagt at jeg har en venninne som var i akkurat samme situasjon og historien er helt lik når det kommer til reaksjonen til barna. Din beskrivelse er også som tatt ut av mitt liv, men jeg har ikke kommet like langt som deg. Avgjørelsen om brudd er tatt, men jeg har ikke våget å si det til mannen min ennå... Av frykt. Men jeg vet at barna mine blir påvirket av det kalde og likegyldige forholdet mellom foreldrene. Nå vet jeg ikke om det er årsaken til at guttungen på 7 stadig skvetter og gjør andre ting i buksa, men det er andre ting som er helt åpenlyse som gjør at jeg vet dette.

 

Jeg gruer meg til å åpne slusene, og vet jo ikke om jeg gjør det rette eller bare forverrer situasjonen i min egen egoisme, men for meg virker det som om du i alle fall har gjort det rette!

 

Og please, husk! HAN KOMMER IKKE TIL å FORANDRE SEG!! Vi har gått i terapi, men så snart vi begynner å stå på egne ben faller det alltid tilbake i det samme gamle sporet.

 

Ikke gi opp! Og viktigst av alt: IKKE GI ETTER!!