Hvorfor skal "automatisk" barnet bor mer hos mor ved samlivsbrudd??

[Anonym bruker]

Mor tar det som oftest som en selvfølge at barnet helt klart skal bo mer hos henne. Dette er provoserende, da barnet kan ha det like bra hos far.

[Anonym bruker]

Det handler ofte ikke om at far ikke er dårlig omsorgsperson eller at far ikke skal få rettferdighet, men når du tenker deg om:

 

- Hvem har mest permisjon

- Hvem jobber ofte redusert

- Hvem følger opp skole og barnebursdager

- Hvem handler klær

- Hvem lager mat og pusser tenner

- Hvem vet hva alle vennene heter og hvem foreldrene er

- Hvem holder orden i huset og på badedagene

 

osv. Hvem er det i 90% av tilfellene?

 

Det er mor det. Mor er ofte den som er mest hjemme, som følger med og som passer på, som følger opp og som kjenner barna best.

 

Hvem tror du det er best for barna å bo hos? Den som har vært der eller den som har vært mest på jobb, på pc, spilt playstation og mekket bil med kompiser? (for å sette det på spissen)

[Gjest Heartbroken]

Jeg har alltid sagt, og ment, at min mann er like god omsorgsperson for barna våre som jeg er. Selv om det er jeg som har jobbet redusert, og derfor vært den som har hatt oversikten over selskaper og venner, vet jeg at om han hadde fått ansvaret for det, hadde han løst det uten problem.

 

Vi har en litt spesiell situasjon med hans jobb, så hos oss kunne det i "beste fall" blitt 50/50, noe ingen av oss syns er noen god ide, så det hadde nok blitt meg som hadde fått hovedomsorgen. Men det er kun fordi det rent praktisk passer best, ikke fordi jeg er en bedre forelder enn han!

[Bustehue]

Hos oss ville det ikke vært en selvfølge at barnet skulle bo hos meg ved evt. samlivsbrudd.

 

Jeg er veldig glad for å ha det sånn, jeg. Særlig når jeg hører om situasjoner som hun over meg skisserer.. Min mann er like mye tilstede i vårt barns liv som meg. Han tar med seg barnet når han skal noe. Det skjer stadig vekk at han skal på en bilmesse, ut å mekke bil/sykkel, på besøk til kompiser. Men han vil alltid ha med seg sønnen sin på de tingene han gjør. Sånn sett er han kanskje litt mer engasjert enn meg, jeg er ikke like flink som han til å finne på morsomme aktiviteter.

 

Han tar også sin del av de hverdagslige oppgavene. Han steller barnet hver eneste morgen, bytter bleier, leker, osv. Vi deler de fleste oppgaver ganske likt. Jeg er jo student og er mer hjemme enn han, så det blir naturlig at jeg tar mer av husarbeidet. Men han tar til gjengjeld mesteparten av utearbeid, bilvasking, bilreperasjoner og sånt. Alt i alt føler jeg vi er så likestilte både i forhold til barn og hjem at det slettes ikke er noen selvfølge at barnet skal bo hos meg. Men jeg håper selvfølgelig at vi skal slippe å ta stilling til et sånt spørsmål da..

[Theaen]

Jeg synes at barnet i utgangspunktet følger mor. MEN om det er mor som ønsker å forlate far uten en god grunn, så synes jeg far burde ha barna, om han ønsker det.

[Anonym bruker]

Jeg synes at barnet i utgangspunktet følger mor. MEN om det er mor som ønsker å forlate far uten en god grunn, så synes jeg far burde ha barna, om han ønsker det.

 

Barn er ikke en premie man får for god oppførsel og det å bruke barna slik du skisserer er nesten forkastelig.

 

Barna skal følge den som er best skikket til å ta vare på barna. De skal ikke brukes som et middel.

[Anonym bruker]

Her er det sånn at barnefar stakk i uke 13 av graviditeten. Ikke etter et tilfeldig forhold, men etter et fast samboerforhold. Ikke hørt noe siden. Derfor er det er selvfølge at barnet skal være hos meg. Og det er også ganske sykt, at menn bare kan trekke seg bort når de synes det blir for mye. Ingen som kan påtvinge dem samvær heller.

[holahopp]

jeg bodde mest hos pappa og trivdes best hos pappa, men i de fleste tilfeller er mor best omsorgsperson.

Det er jo en grunn for at det er flest kvinner i omsorgsyrker.

 

Og en siste ting, det er ytterst sjelden at mor "glemmer" ungene når ny partner kommer inn i bildet og spesielt hvis man får nye barn...litt vanskelig å forklare...

[Gjest Heartbroken]

Jeg synes at barnet i utgangspunktet følger mor. MEN om det er mor som ønsker å forlate far uten en god grunn, så synes jeg far burde ha barna, om han ønsker det.

 

Hvorfor skal barna følge mor? Nesten uansett, men hvis hun går fra mannen av en grunn som du ikke syns er god nok, da er far god nok?

 

En utrolig merkelig holdning!

[holahopp]

Her er det sånn at barnefar stakk i uke 13 av graviditeten. Ikke etter et tilfeldig forhold, men etter et fast samboerforhold. Ikke hørt noe siden. Derfor er det er selvfølge at barnet skal være hos meg. Og det er også ganske sykt, at menn bare kan trekke seg bort når de synes det blir for mye. Ingen som kan påtvinge dem samvær heller.

 

det samme her...de har alle rettighetene men kan drite i det når det passer de...

[Anonym bruker]

Mor tar det som oftest som en selvfølge at barnet helt klart skal bo mer hos henne. Dette er provoserende, da barnet kan ha det like bra hos far.

 

Det skal være automatisk at barnet bor mest hos den som tar seg mest av barnets behov før bruddet.

Om mor aldri var hjemme, ikke skiftet bleier, ikke la barnet på kvelden , ikke tok seg av bading, trøsting også videre så ville jo ansvaret for barnet falle til far ikke mor.

 

Men i de fleste tilfeller er det slik at også i dag er det mamma som er den tilstedeværende som er der for barnet, som tar seg av barnets behov og som er barnets trygghet og da er det jo naturlig at barnet blir boende hos mor.

 

Ofte er mor også mer knyttet til barnet og mer innstilt på å kjempe for å ikke miste barnets sitt etter brudd, mens en god del menn er mer opptatt av å leve singellivet, drikke, feste ha sex med mest mulig damer og er derfor lite interessert i å ha barnet sitt så veldig mye, og derfor ikke gidder å kjempe for å ha barnet mye.

 

Men legg merke til at jeg sier ofte og i de fleste men ikke ALLE

 

Kjenner forresten 3 situasjoner der far har tatt over hovedomsorgen, han ene har tatt over hele omsorgen da mor ikke ville være i barnets liv lengre. og to der far har 70% da det var til barnets beste, uten at mor er en dårlig mor på noen måte.

Så det er ikke så automatisk i dag som det var før

[Magia]

Jeg lurer på hva slags mennesker folk omgir seg med, når de mener at de aller fleste mannfolk ikke gjør noen ting hjemme, ikke tar seg av barna, ikke skifter bleier, lager middag, trøster barnet osv. Jeg har inntrykk av at det er unntakene som har det slik i forholdet.

 

I de tilfellene hvor far faktisk ikke bryr seg om barna, er det selvfølgelig riktig at den som har tatt seg av de hele livet skal ha omsorgen for de etter et brudd. Men hva hvis grunnen til at far melder seg ut er at mor mener selv hun er den eneste som får til bleieskift, mating, leking, trøsting og alt som følger med barn. Noen ganger slipper ikke mannfolka til fra starten av, og noen år etterpå er det plutselig galt at de ikke deltar på lik linje som mor. Man danner mønstre i forhold ganske tidlig, tror jeg. Slik at om mor ikke lar far skifte bleie uten at hun står over og retter på ting og pirker og styrer, så vil far slutte å gjøre slike ting.

 

Ellers er det på høy tid at fedre får slippe til, og at det ikke alltid er de som er taperen når det kommer til omsorgs/samværsfordeling ved et brudd. Mor er ikke best i alle tilfeller!

[Dini]

Det er vel det at mor er ansett som "hovedomsorgspersonen", uansett hvor mye likestilling vi er oppe i (vant med det fra "gamle dager").

Det er jo hun som går gravid og ammer barnet, men likevel behøver ikke det bety at hun er bedre skikket som mor. Det kan far også bli.

[Anonym bruker]

Barna bør bo mest hos denn som kn ta best vare på den, både i forhold til økonomi og oppfølging. Fra gammelt av var fr som regel lite involvert på oppfølgingsbiten, men det bedrer seg for mange nå. I dag er som regel bege parter gode nok foreldre, men deter større aksept i samfunnet for at barna skal være hos mor. Hvis barna er 60% hos far spør folk seg oftest "Hva er galt med mor". Om barna er 60% hos mor sier folk "Så flink far er som har dem så mye som 40%".

[Anonym bruker]

jeg bodde mest hos pappa og trivdes best hos pappa, men i de fleste tilfeller er mor best omsorgsperson.

Det er jo en grunn for at det er flest kvinner i omsorgsyrker.

 

Og en siste ting, det er ytterst sjelden at mor "glemmer" ungene når ny partner kommer inn i bildet og spesielt hvis man får nye barn...litt vanskelig å forklare...

 

 

Det er ikke noe bedre når far gir blanke f i fellesbarnet så fort særkullsbarna kommer, og også gir blanke f i fellesbarnet ellers også, så fort mora til særkullsbarna piper. Derfor tar jeg med fellesbarnet og flytter, for hun får aldri i verden det hun trenger fra far. Hadde jeg bare visst dette før min lille kom til verden, hadde jeg aldri valgt han som far! Drittsekk...

[Gjest Heartbroken]

Barna bør bo mest hos denn som kn ta best vare på den, både i forhold til økonomi og oppfølging. Fra gammelt av var fr som regel lite involvert på oppfølgingsbiten, men det bedrer seg for mange nå. I dag er som regel bege parter gode nok foreldre, men deter større aksept i samfunnet for at barna skal være hos mor. Hvis barna er 60% hos far spør folk seg oftest "Hva er galt med mor". Om barna er 60% hos mor sier folk "Så flink far er som har dem så mye som 40%".

 

Er dette virkelig din erfaring?

 

Av de som jeg kjenner har alle enten 50/50 elle 60/40, og jeg har aldri hørt om noen som er imponert over at far tar ansvar for egne barn.

[mamma'n til 2 :)]

Barna bør bo mest hos denn som kn ta best vare på den, både i forhold til økonomi og oppfølging. Fra gammelt av var fr som regel lite involvert på oppfølgingsbiten, men det bedrer seg for mange nå. I dag er som regel bege parter gode nok foreldre, men deter større aksept i samfunnet for at barna skal være hos mor. Hvis barna er 60% hos far spør folk seg oftest "Hva er galt med mor". Om barna er 60% hos mor sier folk "Så flink far er som har dem så mye som 40%".

 

Er dette virkelig din erfaring?

 

Av de som jeg kjenner har alle enten 50/50 elle 60/40, og jeg har aldri hørt om noen som er imponert over at far tar ansvar for egne barn.

 

Dette har jeg faktisk hørt noen ganger også, ikke ofte da, men likevel...

Spør du meg, så svarer jeg "ja, det skulle da bare mangle". Jeg gir ikke folk skryt for at de gjør det de burde gjøre ift barnet/barna.

[Anonym bruker]

Hvem tror du det er best for barna å bo hos? Den som har vært der eller den som har vært mest på jobb, på pc, spilt playstation og mekket bil med kompiser? (for å sette det på spissen)

 

Jeg synes synd på deg hvis du tror det er slik verden er. Hilsen mann.

[holahopp]

jeg bodde mest hos pappa og trivdes best hos pappa, men i de fleste tilfeller er mor best omsorgsperson.

Det er jo en grunn for at det er flest kvinner i omsorgsyrker.

 

Og en siste ting, det er ytterst sjelden at mor "glemmer" ungene når ny partner kommer inn i bildet og spesielt hvis man får nye barn...litt vanskelig å forklare...

 

 

Det er ikke noe bedre når far gir blanke f i fellesbarnet så fort særkullsbarna kommer, og også gir blanke f i fellesbarnet ellers også, så fort mora til særkullsbarna piper. Derfor tar jeg med fellesbarnet og flytter, for hun får aldri i verden det hun trenger fra far. Hadde jeg bare visst dette før min lille kom til verden, hadde jeg aldri valgt han som far! Drittsekk...

 

sier ikke at det er noe bedre i det hele tatt.

 

Her er det motsatt...far har gitt faen i det jeg vil kalle nå mitt barn mens de andre barna er han far på.

 

Det jeg ikke skjønner er hvordan en far kan velge hvem han skal være pappa for? Hvordan kan man ta ett slikt valg?

[Tauriel]

Hvis barnet er sånn under 1 år så kan jeg forstå at mor får barnet automatisk... Samme hvis far forlater under svangerskapet, blir litt brutalt at rett etter fødselen kommer faren og henter spedbarnet fra moren.

 

Men far kan kjempe om retten uansett hvis han vil, og kan få den hvis han er mer egnet.

[Bustehue]

Jeg lurer på hva slags mennesker folk omgir seg med, når de mener at de aller fleste mannfolk ikke gjør noen ting hjemme, ikke tar seg av barna, ikke skifter bleier, lager middag, trøster barnet osv. Jeg har inntrykk av at det er unntakene som har det slik i forholdet.

 

I de tilfellene hvor far faktisk ikke bryr seg om barna, er det selvfølgelig riktig at den som har tatt seg av de hele livet skal ha omsorgen for de etter et brudd. Men hva hvis grunnen til at far melder seg ut er at mor mener selv hun er den eneste som får til bleieskift, mating, leking, trøsting og alt som følger med barn. Noen ganger slipper ikke mannfolka til fra starten av, og noen år etterpå er det plutselig galt at de ikke deltar på lik linje som mor. Man danner mønstre i forhold ganske tidlig, tror jeg. Slik at om mor ikke lar far skifte bleie uten at hun står over og retter på ting og pirker og styrer, så vil far slutte å gjøre slike ting.

 

Ellers er det på høy tid at fedre får slippe til, og at det ikke alltid er de som er taperen når det kommer til omsorgs/samværsfordeling ved et brudd. Mor er ikke best i alle tilfeller!

 

Jeg er så enig! Nesten som om jeg skulle skrevet det selv.. Særlig dette med å la mannfolka få slippe til. Det ER så viktig..

[Netti***]

Jeg har latt far ta ansvar hele veien. Å blir rystetnår jeg leser innlegg som: "lar du mannen stelle barnet uten oppsyn". Jeg har gått gravid med de, men han har støttet meg hele veien, stått opp til ferdig smurte brødskiver pga lavt blodtrykk og svimmelhet. Har koser med babymagen og steller godt med meg, gjør mesteparten av husarbeid og tar seg av eldre søsken. Han har vært en enorm støtte underfødsel, har selv vært med på fødsel og syns nesten det var værre enn å føde selv. Å jeg elska ikke dama av hele mitt hjerte som min mann elsker meg, var glad i henne som venninne.

 

Han har tatt mest bæsjebleier når han har vært hjemme, med at jeg ammet. Han bader og duller med babyen og når vi begge har jobbet 100 % så har han tatt seg av våkennetter med ungene. Eller roet de når de våknerom natta.

 

Jeg ser på han som en likeverdig foreldre selv om jeg gikk hjemme med de første året. Kanskje fordi alle er i skolealder nå.

 

Så her blir det 50/50 om forholdet skulle skjære seg og jeg kommer ikke til å krangle på det en eneste dag. For han er like flink som meg. Å jeg er verdens beste mamma :-)))

[Anonym bruker]

Nå har jo far ansvar for å slippe seg selv til også da. Blir en litt for enkel unnskyldning synes jeg, å bare skylde på at dama "ikke slapp meg til". Er man ikke helt pudding så klarer man å kreve sin del av ansvaret og jobben.

I mange tilfeller er det nok også sånn at mannen synes det er veldig behagelig å kunne være leke- og kosepappa mens mamma tar mesteparten av jobben.

[Anonym bruker]

Jeg har latt far ta ansvar hele veien. Å blir rystetnÅr jeg leser innlegg som: "lar du mannen stelle barnet uten oppsyn". Jeg har gÅtt gravid med de, men han har støttet meg hele veien, stÅtt opp til ferdig smurte brødskiver pga lavt blodtrykk og svimmelhet. Har koser med babymagen og steller godt med meg, gjør mesteparten av husarbeid og tar seg av eldre søsken. Han har vært en enorm støtte underfødsel, har selv vært med pÅ fødsel og syns nesten det var værre enn Å føde selv. Å jeg elska ikke dama av hele mitt hjerte som min mann elsker meg, var glad i henne som venninne.

 

Han har tatt mest bæsjebleier nÅr han har vært hjemme, med at jeg ammet. Han bader og duller med babyen og nÅr vi begge har jobbet 100 % sÅ har han tatt seg av vÅkennetter med ungene. Eller roet de nÅr de vÅknerom natta.

 

Jeg ser pÅ han som en likeverdig foreldre selv om jeg gikk hjemme med de første Året. Kanskje fordi alle er i skolealder nÅ.

 

SÅ her blir det 50/50 om forholdet skulle skjære seg og jeg kommer ikke til Å krangle pÅ det en eneste dag. For han er like flink som meg. Å jeg er verdens beste mamma :-)))

 

Du kommer ikke til Å krangle om 50-50 fordi faren til barna er fantastisk. - Greit det, men tenker dere virkelig pÅ barna om dere har tenkt Å utsette de for 50-50, eller tenker du bare pÅ hvor bra det er for faren og deg selv?

Jeg kjenner mange barn som sliter veldig med en slik løsning. Det er barnemishandling.

En 8-Åring uttrykte det slik - "jeg føler ikke jeg bor noe sted, jeg". Etter 2 År med pendling frem og tilbake der han mistrivdes veldig med ordningen, utagerte pÅ skolen, slet med skolearbeidet m.m - sÅ tok endelig foreldrene til vett og gikk tilbake til vanlig samvær.

 

Jeg synes det er pÅ høy tid at en slik ordning avskaffes. Det er ikke hva foreldrene vil, som er viktig. Det er barna som mÅ ta støyten.

[Tigerpote]

Jeg om min eksmann er veldig tradisjonelle, og ser på det som en selvfølge at barna skal bo hos meg. Det er jeg som har båret de under hjertet i 9 mnd, jeg som ammer, jeg som ordner og fikser og handler, og bare jeg som er MAMMA Han er en fantastisk far når han er her, det står ikke på det, og datteren vår elsker ham. Babyen i magen har vi jo ikke truffet ennå. MEN det hadde blitt steingalt om ikke barna skulle bodd med meg! Det hadde jeg aldri klart! Og vi bor 100 mil unna hverandre.